Sigrid Undset
Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer) regnes blant Norges fremste forfattere på 1900-tallet. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, og er den kvinnelige, norske forfatter som er best kjent i utlandet. Hun er særlig kjent for sine beretninger lagt til middelalderen, ikke minst Kristin Lavransdatter. Hun markerte seg også som katolsk konvertitt.
Familie og utdanning
Sigrid Undset var datter av arkeologen Ingvald Martin Undset og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth, svigerinne til filologen Sigge Pantzerhielm Thomas og tante til arkeologen Charlotte Blindheim.
Moren var fra Kalundborg, hvor også Sigurd Undset ble født. Hun var den eldste av tre søstre, og vokste opp sammen med dem i Kristiania. Hun sto svært nær sin far, og han trakk henne aktivt inn i sitt arbeid som arkeolog. Farens innstilling til vitenskap og forskning førte til at hun tidlig utvikla en skepsis mot den til tider naive framtidstroen som prega mange, og mot alle former for populærframstillinger. Hun var bare elleve år da han døde, men han satte svært dype spor i hennes personlighet og syn på verden. Hun skildra selv forholdet til faren i erindringsboka Elleve år.
Undset tok middelskoleeksamen ved Ragna Nielsens skole i Kristiania. Hun fikk tilbud om friplass på gymnaset, men takket nei til dette. Hun gikk i stedet handelsskolen, og fikk i 1899 en kontorstilling ved ingeniørfirmaet Chr. Wisbech. I de ti årene hun jobba der forsørga hun moren og søstrene. Ved siden av arbeidet lærte hun seg å tegne og male, og hun ønska en tid å bli kunstmaler.
Sigrid Undset giftet seg i 1912 i Antwerpen med maleren Anders Castus Svarstad (1869–1943), som hun traff i Roma i 1909. Han var da gift og hadde flere barn. Forholdet mellom Svarstad og Undset inspirerte henne til romanen Jenny, som kom i 1911. Som nygifte bodde paret seks måneder i London, og ifølge Gidske Anderson fikk englandsoppholdet «stor betydning for forfatteren Undset. Hun kom til å elske England, naturen, kulturen og fremfor alt engelsk litteratur» (s. 209).
Ektefellene gikk i praksis fra hverandre i 1919, da Undset flyttet til Lillehammer, men ekteskapet ble formelt ikke oppløst før i 1927.
Forfatterskap og voksenliv
Undset skrev en rekke romaner og noveller, som hadde tema fra både samtid og middelalder. Det er særlig middelalderromanene Kristin Lavransdatter (1920–22) og Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og Olav Audunssøn og hans børn (1927) som ble trukket fram som begrunnelse for tildelingen av Nobelprisen i 1928.
A.H. Winsnes omtaler henne i sin biografi som en kristen realist. Hun skriver innenfor, og viderefører, den europeiske fortellertradisjonen fra 1800-tallet. Den er kjennetegna blant annet av realisme, psykologisk analyse, brede miljøskildringer og et sosialt og etisk engasjement. Hun ønska å skildre virkeligheten som den er, en formulering som også er kjent fra særlig den tyske historieskriving på 1800-tallet. Her kan man ane påvirkningen fra hennes far, som tidlig var opptatt av en vitenskapelig fundert arkeologi for å kunne beskrive den historiske virkelighet så nøyaktig som mulig. Et skille fra tidligere forfattere innen samme tradisjon er at Undset i større grad viser lidenskapen på godt og ondt, fra hat til kjærlighet. Hun kommer også ofte inn på temaer som forsoning, sannhet og erkjennelse, nøkkelord i hennes egen religiøse søken.
Valget av middelalderen som scene for mange av beretningene skyldes i stor grad faren, som introduserte henne for sagalitteratur og eddadiktning. Særlig Njåls saga ble en viktig kilde til forståelse av mennesket for henne. Hun var også godt kjent med dansk litteratur gjennom sine mange ferieopphold i Danmark. Grundtvigs samling av gamle, danske folkeviser beskrev hun som den deiligste lyrikk hun kjente. Gjennom Georg Brandes' bok om Shakespeare ble hun også inspirert til å studere engelsk litteratur.
Hennes første utgitte roman var Fru Marta Oulie, som i 1907 ble antatt av Aschehoug. Dette forlaget ble hun hos gjennom hele sitt forfatterskap. Temaet er kjærligheten mellom mann og kvinne, og særlig hvilke vanskelig kår kjærligheten hadde i det moderne samfunn. Før dette hadde hun skrevet en roman fra nordisk høymiddelalder, som hadde blitt refusert. Men Peter Nansen på Gyldendals forlag i København å ha sett at hun hadde potensiale, for han utfordret henne til å skrive en roman fra nyere tid. Fru Marta Oulie ble godt mottatt av kritikere og lesere. Året etter kom novellesamlingen Den lykkelige alder om ungdommens rotløse liv i Kristiania. Først i hennes tredje bok tok hun fram middelalderen igjen, og denne gang ble hun ikke refusert. 'Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis fra 1909 er en bloddryppende kjærlighetsroman, som senere har blitt omtalt som en sagapastisj. Hun ville skildre tidløse, mellommenneskelige følelser basert på det moderne menneskes erfaringer, og imitasjonen av sagastilen kom som en bivirkning av at hun la handlinga til middelalderen.
I 1909 fikk hun et reisestipend, og dro på et lengre opphold i Roma. Der traff hun Anders Svarstad, som var gift og hadde tre barn. De holdt forholdet hemmelig, men i juni 1912 gifta de seg ved konsulatet i Antwerpen. De bodde en stund i London, og så i Roma. Sønnen Anders ble født i 1913, og de bosatte seg da i Kristiania og etter hvert i området rundt byen. I 1915 kom deres andre barn, datteren Maren Charlotte, til verden.
I 1911 kom samtidsromanen Jenny, som gjerne regnes som hennes virkelige gjennombrudd. Basert på inntrykk fra kunstnerlivet i Roma skildrer hun en moderne kvinnes undergang, og gir inngående skildringer av kvinnelig seksualitet. Dette forårsaket en skandale, og hun ble avkrevd svar av kritikerne. Hun ga ingen fortolkende kommentar, men svarte at hun ville stille de rådende idealer om frihet og individualisme på prøve. Novellesamlinga Fattige skjæbner fra 1912 tar for seg de ressurssvake som har blitt overflødige i det moderne arbeidslivet. Temaet i flere av novellene er den selvforsørgende og lite tiltrekkende kvinnes ensomhet. Her kom hun i konflikt med tidas idealisering av morsrollen, og i 1915 kom hun i en voldsom diskusjon med Knut Hamsun, som sto for et sentimentaliserende syn på kvinnen. Lignende temaer, som forholdet mellom foreldre og barn, ble behandla i andre bøker som kom i 1910-åra.
Undset kom på kant med kvinnebevegelsen, ikke minst gjennom flere artikler og innlegg som hun i 1918 utga samla som Et kvindesynspunkt. Hun så på kvinnebevegelsen mer som en tilpasning til det kapitalistiske system enn som egentlig kvinnefrigjøring, og likestillingen som et servilt forsøk på å tilpasse seg til mannssamfunnet. Hun var motstander av statlig maktovertagelse i privatsfæren, og kom omkring dette temaet på kant med blant annet Katti Anker Møller. I sine synspunkter kan man ofte se at det ligger omsorgstanker og varme bak, men Undset var samtidig krass og ofte arrogant i måten hun uttrykte seg på, hvilket kunne gi konfliktene et mer dramatisk preg enn hva som egentlig hadde vært nødvendig.
I 1919 flytta hun til eiendommen Bjerkebæk på Lillehammer med sine to barn. Hun venta da det tredje barnet. Ekteskapet var i ferd med å gå i oppløsning, og Svarstad ble igjen i Oslo. Da hun konverterte til Den katolske kirke i 1924 tok hun ut separasjon. Det har vært en del spekulasjoner omkring at hun som gift med en fraskilt mann kunne konvertere til en kirke som ikke godtar gjengifte, og at hun i den forbindelse fikk særbehandling på grunn av sin kjendisstatus. Det faktiske forhold er at Den katolske kirke ikke anerkjente hennes ekteskap med Svarstad som gyldig, ettersom han var gift fra før. I og med at Undset og Svarstad allerede hadde vært de facto separert i fem år da hun konverterte var dette ikke lenger noe hinder for opptagelse i kirken, i og med at hun ikke lenger levde med en gift mann. Det var altså ikke nødvendig å gjøre noe ytterligere med den saken. I 1927 ble paret formelt skilt.
Prosessen med å konvertere hadde vært lang. I 1915 skrev hun en del om sine tanker rundt dette, og hun hadde da fått sterk sympati for det hun omtaler som «Romerkirken». Hun sier blant annet at «Heldt ut av Romerkirkens form, virker hele kristendommen paa mig som en mislykket, sprukken omelet...»[1].
Mens hun bodde på Lillehammer skrev hun sine største middelalderromaner. Kransen, som er første bind av Kristin Lavransdatter, kom i 1920. Den ble fulgt av andre og tredje bind i trilogien, Husfrue fra 1921 og Korset fra 1923. Verket ble sterkt rost av kritikere og var en salgssuksess. Allerede i 1922 ble hun foreslått til Nobelprisen, og etter tobindsromanen om Olav Audunssøn ble den altså tildelt henne i 1928. De to verkene skiller seg fra hverandre på en del punkter. Bøkene om Olav Audunssøn ligger noe lenger tilbake i tid, der hedensk tradisjon og kristendom fortsatt skaper indre konflikter. De ligger også tett opp mot ættesagaene, mens Kristin Lavransdatter ligger nærmere ridderdiktningen og folkevisene. Romanen om Olav Audunssøn inneholder også en særegen katolsk tematikk, noe litteraturforskeren Anne-Lisa Amadou påviste så sent som i 1994. At Undset-forskningen så lenge etter hennes død frambringer nye sider ved hennes diktning er betegnende for hvor komplekse verkene er.
Som debattant var Undset stridbar. Hun var opptatt av å føre en kunnskapsbasert debatt, og framsto som lærd. Mye av hennes aktivitet besto av det hun selv omtalte som «katolsk propaganda». Det kan være verdt å bemerke at ordet propaganda ennå ikke hadde fått den negative klangen det har i dag; man skilte ikke mellom det vi i dag vil kalle informasjonsvirksomhet og propaganda. Hun kom i konflikt med flere lutherske prester og biskoper, og drev langvarige strider med dem. Hun gikk også til angrep på blant annet den anti-katolske debattanten Marta Steinsvik, som hun hadde en langvarig konflikt med omkring synet på Olav den hellige. Ved siden av debatter, innlegg og foredrag skrev hun også apologetiske tekster, og hun oversatte katolske forfattere som G.K. Chesterton og R.H. Benson. Felles for de to, og andre hun oversette verker av, er at de står innenfor den katolske humanistiske tradisjon. Den katolske kirke er også temaet i dobbelromanen Gymnadenia (1929) og Den brændende busk (1930), som skildrer en ung mann som finner veien inn i Den katolske kirke. Hennes innsats for Den katolske kirke står på mange måter i kontrast til dagens økumeniske klima, men til tross for de mange harde ord som ble utveksla regnes hun som en av de som gjorde mye for å skape et bedre inntrykk av katolisismen i mellomkrigstida. Hennes popularitet som forfatter førte til at hun ble hørt, og hennes katolske undertoner i bøkene introduserte mange, om enn ubevisst, for en katolsk tankegang. Gjennom boka Norske helgener fra 1937 presenterte hun de katolske helgener fra middelalderen for et stort publikum. Boka ble ikke minst viktig for arbeidet med å skape, eller gjenskape, en norsk, katolsk identitet.
Antinazisme og krigsårene
I romanene Ida Elisabeth (1932) og Den trofaste hustru (1936) finner man kritikk mot samtidas avkristna menneskesyn og forakt for menneskeverd. Bøkene har en tydelig antinazisistisk tendens. Her finner man ikke like tydelig uttalte katolske synspunkter, selv om de ligger i bakgrunnen i det moralske grunnlaget for handlinger og billedbruk i bøkene. Hennes verker ble forbudt i Tyskland i 1933, fordi hun hadde publisert flere artikler der hun angrep raseteoriene. Hun gikk til sterke angrep på den sosialhygieniske tenkemåten som var rådende i Tyskland og som også hadde stor innflytelse her. Dette var et tema som hadde kommet opp under diskusjonene med Hamsun. De to møttes i strid igjen i 1935, da Hamsun hånte forslaget om å gi Nobels fredspris til pasifisten og konsentrasjonsleirfangen Carl von Ossietzky. Hans utspill fikk Den norske Forfatterforening, der Undset var høyt respektert, til å sende protestskriv angående behandlinga av Ossietzky til tyske myndigheter. Undset ble for øvrig leder i Forfatterforeningen i 1936, og satt i vervet til 1940. Hun var foreningens første kvinnelige leder.
Under vinterkrigen tok Undset til seg tre finske barn som hadde blitt evakuert. Da angrepet på Norge kom 9. april 1940 var hun i Oslo, og måtte skynde seg tilbake til Lillehammer for å få de finske barna i sikkerhet (hennes egne barn var nå voksne). Venner overtalte henne til å forlate Norge, fordi tyskerne kjente til at hun var en motstander av nazismen. Hun kom seg via Molde og Mo i Rana over til Sverige sammen med blant annet Olav Scheflo. I mai 1940 kom hun til Stockholm, hvor hun fikk budskapet om at sønnen Anders hadde falt i kamp i Gausdal. Hennes yngste sønn Hans kom seg over til Sverige, og de reiste sammen til USA via Sovjetunionen og Japan. Undset bodde der i Brooklyn i New York. Hun brukte sine tale- og skriveevner til å kjempe mot nazismen, og engasjerte seg blant annet i Emergency Conference, en komité som arbeida for jødenes sak. Hennes forfatterskap ebber ut i denne perioden. Madame Dorthea, en historisk roman lagt til 1700-tallet, kom ut i 1939. Det skulle ha kommet flere bind av beretningen, men hun klarte ikke å jobbe videre med det. Det eneste større verket fra krigsåra er en biografi om Katarina av Siena, som ble utgitt posthumt i 1951.
Hun hadde ved hjemkomsten til Norge i 1945 svært dårlig helse. Ikke minst hadde overanstrengelse krevd sitt. For sin innsats mottok hun storkorset av St. Olavs orden. Den eneste andre kvinnen som hadde storkorset var kronprinsesse Märtha. Undset ble i 1928 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden og i 1929 mottok hun den pavelige utmerkelsen Æreskorset Pro Ecclesia et Pontifice. I 1947 ble hun tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje.
I årene hun hadde igjen var hun i liten grad aktiv i samfunnslivet. Hun orket for eksempel ikke å møte opp da hun i 1946 ble æresmedlem i Forfatterforeningen.
Undset døde av nyresvikt på fylkessykehuset på Lillehammer den 10. juni 1949. Hun ble gravlagt på Mesnalia kirkegård.
Steder Undset hadde tilknytning til
Det følgende er en oversikt over noen steder i Norge som Undset hadde en spesiell tilknytning til. Den er satt opp alfabetisk, ikke som en rangering av hvilke steder som er viktigst.
Hamar
Undset tilhørte den katolske St. Torfinn menighet på Hamar, ettersom menigheten på Lillehammer ikke ble oppretta før i 1960-åra. Menigheten har et antemensale (dekorativ duk som henges foran på alteret) med Olav den hellige som motiv, som ble gitt som gave til kirken av Sigrid Undset. Hun hadde også et nært forhold til St. Carolus Borromeussøstrene, ikke minst til moder Fulgentia som ble sendt til Hamar i 1924 for å starte et sykehus der.
Hølen
I 1911 bodde Undset en periode i Hølen, som i dag ligger i Vestby kommune. Hun leide rom i andre etasje i Thornegården, og holdt husholdningskurs på Såner skole sammen med Cis Rieber-Mohn. De to hadde truffet hverandre i Roma, og det skal ha vakt bestyrtelse da de tok seg en dram på brennevinsutsalget; at to kvinner gikk slik for å drikke var man ikke klar for så langt fra Roma.
Lillehammer
Eiendommen Bjerkebæk gikk i arv til hennes svigerdatter, og deretter til svigerdatterens nieser. De solgte den til Staten. Våningshuset ble freda i 1983, og eiendommen administreres av De Sandvigske Samlinger. Det ble satt i gang restaurering i 1997, og i 2007 åpna huset som museum. Interiøret er tilbakeført til slik det så ut i 1930-åra.
Oppegård
Romanen Jenny fra 1911 ble skrevet mens Undset bodde på en pensjonat på Nedre Bålerud på Svartskog i Nordre Follo kommune.
Oslo
Undset vokste opp i Kristiania. mellom 1896 og 1898 bodde hun i en bygård i Vibes gate 20 på Majorstuen. I folketellinga 1900 er hun ført opp med adresse Pilestrædet 49A sammen med moren Charlotte og søstrene Ragnhild og Signe[2]. 1903 til 1912 bodde hun i bygården Eilert Sundts gate 52.
I Stensparken står en statue av Sigrid Undset, utført av Kjersti Wexelsen Goksøyr (1991).
Skaun
Undset bodde en periode på en gård nær Husaby i Skaun kommune mens hun skrev trilogien om Kristin Lavransdatter. Kristin endte opp som husfrue på Husaby, og det holdes årlig et stevne der, «Kristin på Husaby».
Skedsmo
I 1903 bodde Undset sammen med moren på Brynhildsbakken, et bruk under Vestby i Skedsmo kommune.
Veger som er oppkalt etter Undset
- Sigrid Undsets vei (Fredrikstad)
- Sigrid Undsets veg (Lillehammer)
- Sigrid Undsets vei (Oppegård)
- Sigrid Undsets vei (Oslo)
Referanser
- ↑ Sitert i Eidsvig, «Sigrid Undsets lykkelige år»
- ↑ Pilestrædet 49a, Folketelling 1900 Kristiania
Kilder
- Aftenposten Innsikt, artikkel om Anders C. Svarstad, 9. september 2015.
- Sigrid Undset i Norsk biografisk leksikon
- Sigrid Undsets hjem Berkebæk på Maihaugens hjemmesider
- Eidsvig, Bernt: Sigrid Undsets lykkelige år på Den katolske kirkes hjemmeside
- Fossum, Åsmund: St. Torfinn menighet i Hamar i det katolske kirkebladet Broen
- Anderson, Gidske: Sigrid Undset - et liv, Gyldendal 1989.