Ivar Sæter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Ivar Sæter,forfatter, NS-politiker og lokalhistoriker.
Foto: ukjent.
Ivar Sæter (født i Tolga 20. november 1864, død samme sted 1945) var forfatter, lærer, bonde, politisk aktivist, pressemann og lokalhistoriker. Før og under andre verdenskrig ble han gjerne omtalt som «åndshøvding» og «dikterhøvding», mens Arvid G. Hansen i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund benevner ham som «skattet foredragsholder» og «litterat» innen den sosialistiske ungdomsbevegelsen rundt forrige århundreskifte. I ettertid er han kanskje mest kjent som nestleder i Bygdefolkets krisehjelp tidlig i 1930-åra og som markant NS-talsmann i Tolga 1940-1945. Ivar Sæter er blitt framholdt som en karakteristisk eksponent for bondefascismen i fjell- og dalbygdene i Norge.

Familie

Olava Sæter, portrett hentet fra Jesnæs bok om olsokfester på Sætersgård.
Foreldrene var Jon Iversen Sæter (1841-1912) og Ingeborg Pedersdatter Lillebækken (1840-1925). De var gardbrukere på Sætersgården (Tolgenslien ytre), der Ivar var født og oppvokst og seinere overtok som eier og bruker. Garden er en av de større og sentralt beliggende gardene i bygda. Ivar var eldst av fem søsken. Etter konfirmasjonen arbeidet han blant annet som handelsbetjent i heimbygda. Allerede som tjueåring i 1884 giftet han seg med Olava Johnsdatter Lillehaug (1863-19??). De to bodde i Tromsø 1885-1886, der Ivar tok lærereksamen på ett år. De fikk to barn, Inga (1885-1946) og Bjarne (1896-1962).

Lærer, journalist, venstremann, dikterdebut

I åra 1886-1898 virket Ivar Sæter som lærer i Tolga, som redaktør for Fjell-LjomRøros og for Folketienden i Trondheim. Han drev samtidig en utstrakt foredragsvirksomhet. Han var aktiv politiker for Venstre, blant annet stortingskandidat for partiet i Nord-Østerdalen. Særlig var han engasjert for fredssaken.

Han debuterte som forfatter med to utgivelser i året 1896, lyrikksamlingen Digte og fortellingen Tungsind. I løpet av det følgende halve århundret skulle det komme over 30 bøker fra hans hånd, i tillegg til et stort antall avisartikler og annet.

Kristiania. Sæters sosialdemokratiske periode

Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslags første julenummer av Sneplogen fikk et dikt av Ivar Sæter.
Her; i første nummer av det seinere berømte sosialistiske tidsskriftet var det Ivar Sæter som fikk pryde førstesida.

I 1898 flyttet familien til Kristiania, der Sæter arbeidet som lesesalsinspektør ved Deichmanske bibliotek. I Kristiania-tida foretok han mange utenlandsreiser, blant annet til Italia, Spania, Frankrike, Tyskland og England utenom de nordiske land. Det er i denne perioden han aktiveres for det som skulle utvikles til å bli Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Våren 1900 holdt han foredrag om Nietsche for KSU. I januar 1901 skrev han dikt i en av ungdomslagets første publikasjoner som fikk det talende navnet «Sneplogen». Seinere samme år ga laget ut 1. mai-heftet «Under fanerne», og her kom den første sosialistiske orienterte agitatoriske artikkelen Sæter skrev for KSU.

Leve friheten! Leve oprøret, det internationale, revolutionen! (...) tilsidst sto han (den fremmede) som en søile iblandt dem; med fægtende hænder og tindrende øine, som straalte av den tro han han hadde paa folkets frigjørelse.!

Og da ungdomslaget i november 1901 kom med første nummer av sitt «socialistiske maanedsskrift» Det tyvende aarhundrede var det et dikt av Ivar Sæter som prydet første side.

Tilbake til Østerdalen. Krisehjelpen og Nasjonal samling

Etter farens død i 1912 overtok Ivar garden, og familien flyttet tilbake til Tolga. Ivar og Olava ble boende på Sætersgården resten av livet.

Sætersgård, sannsynligvis på 1920-tallet.
Rundt 1930 begynte Ivar Sæter å bygge opp et museum for den gamle østerdalske bondekulturen. De bortimot 2000 gjenstandene han hadde samlet fram til sin død, danner kjernen i Sætersgårds Samlinger, som i 1961 ble testamentert til kommunen. De utgjør i dag en del av bygdemuseet i Tolga sammen med friluftsmuseet Dølmotunet.

Også som bonde og forfatter på Sætersgård drev Ivar Sæter et omfattende offentlig virke. Han hadde en rekke tillitsverv som kommunestyremedlem, forlikskommissær osv. Han hadde en sentral, om enn omstridt posisjon i Bygdefolkets krisehjelp. Han var en frontfigur for organisasjonen i Hedmark fra 1932, og nestleder i landsorganisasjonen fra januar 1933. Han tilhørte den fløyen i organisasjonen som talte sterkt for samarbeid med Quisling og NS. Vi kjenner ikke nærmere til Sæters formelle tilknytning til NS. Han satt i Tolga kommunestyre fra 1935, innvalgt på en «upolitisk» liste som var kommet i stand i et samvirke mellom Bondepartiet og Bygdefolkets krisehjelp. NS stilte aldri egen liste i Tolga.[1]

I alle fall fulgte Ivar Sæter Quisling og NS under okkupasjonstiden, og Sæters aktivitet og posisjon som kulturpersonlighet bidro antagelig sterkt til at heimbygda hans ble en av de kommunene i landet som hadde størst NS-tilslutning.

Ideologi

Nasjonalisme og odelsbondens herrerett

Ivar Sæters politiske og ideologiske holdninger kan følges i en linje fra radikal, republikansk venstrenasjonalisme fra 1880-åra av via en radikal sosialdemokratisk periode i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund i Kristiania til en like radikal nasjonalsosialisme i 1930- og 1940-åra. At han selv betraktet denne linjen som naturlig og konsistent, kommer til uttrykk i et brev han skrev som åttiåring: «Mutter og jeg vi hører til glanstiden i Østerdalen. Vi var med de første i vår ungdoms kamptid i 1880-årene, og vi har hele tiden vært med i alle kamptider, og vi er nå med i kampen for det gamle og nye Norge under Vidkun Quislings førerskap i solkorsets seierstegn. Det er en velsignelse for oss at vi har holdt tappert fast ved vår ungdoms idealer.»[2]

Det er iallfall ett element som synes å vært en konstant i hans ideologiske utviklingslinje, nemlig den i egentlig forstand bonderomantiske holdningen. Odelsbondestanden sees som det sunne og rotekte befolkningselement i den norske nasjonen. Den utgjør landets naturlige aristokrati med en slags herrerett til landet. Sæter uttrykte dette i lyrisk form som følger i Bygdefolket (avisa til Bygdefolkets krisehjelp) i 1932:

«Bonden og Norge i grunnen er ett.
Bonden er herre med odelens rett.»

Omtrent på samme tid og i samme forum utdypet han dette slagordet i sakprosaens form. Han mente det kunne bli nødvendig med en form for diktatur i Norge. «[…] og da vil vi kreve: ikke hverken et arbeider- eller borgerdiktatur, men et nasjonalt diktatur på lovens grunn og i medhold av grunnloven, der hjemler bondefolket i Norge den avgjørende makt i rikets og statens styre.» «Du og Quisling og jeg må bli triumviratet i det nye,» skrev han til formannen i Bygdefolkets krisehjelp, Olav Lien.[3]

Lokalpatriotisme og rasetenkning

I forening med odelsbondedyrkingen er regions- og lokalpatriotisme et sterkt framtredende element i Sæters tankeverden. I raseideologiske termer framhever han østerdølene som bærere av de ypperste egenskaper et folk kan ønske seg, og som et kjerneelement innen det norske bondearistokratiet. I en artikkelserie i Hamar Stiftstidende i 1930 skriver han følgende om «storgårder i Østerdalene»: «Der er noget lukket og reservert eksklusivt over disse gårder – en adelig fornem tilbaketrukkethet som hører til det sjeldne i vår populærsyke tid. […] Denne eksklusivitet bunner ikke bare i den økonomiske rikdom, men har sin egentlige rot i sinnet som resultat av en lang utviklingsprosess i slektenes og ættenes liv […] Disse herrer representerer de siste rester av den gamle norske saga-adel […] vi finner ætlinger av disse åndens adelsmenn spredt omkring i riket den dag i dag, men ingensteds så mange samlet som i Østerdalene. Her finner vi dem med deres sterke ariske øine, med rasepreget og den rendyrkede type. De sitter på sine gårder som fyrster og konger[…]» [4]

Allerede i 1908 skriver han slik om det han oppfatter som østerdølenes folkekarakter: «I vor demokratiske tid er det ikke tidsmæssig at hævde, at østerdølerne er aristokratiske, aristokratiske af sindelag, individuelle og subjektive som ingen anden stamme i vort land. Men det er nu saa, og jeg vil specielt lægge Østerdalsungdommen paa hjerte: ikke alene at bevare, men ligefrem opelske og udvikle sine aristokratiske instinkter.»[5]

Paternalisme

Et viktig element i den aristokratiske livsholdning er omsorgsforpliktelsene man har overfor sine undergitte. En slik paternalistisk grunntone kan sies å manifestere seg hos Sæter blant annet i hans interesse og sympati både for Marcus Thrane og for de ikke-sosialistiske arbeiderforeningene som vokste fram i andre halvparten av 1800-tallet. Det kan trolig også sees som et element i hans engasjement blant ungsosialistene tidlig på 1900-tallet og seinere i Bygdefolkets krisehjelp. Det er betegnende for den samme holdningen at han i 1932 lot deltakerne i den kommunistisk ledete hungermarsjen Trondheim-Oslo overnatte på Sætersgård, etter at de var blitt nektet husrom andre steder i bygda[6].

Antiparlamentarisme

Tilslutningen til Bygdefolkets krisehjelp, holdningen til hungersmarsjen, beundringen for aksjonistiske førere som Marcus Thrane og bondelederen Halvor Hoel betegner også Sæters tilsynelatende foretrukne måte å handle på for å nå politiske mål. Som politisk aktør var han iallfall etter sitt tidlige engasjement for Venstre preget av en grunnleggende skepsis til partivesenet, og orientert mot utenomparlamentariske aksjonsformer.

Nasjonalsosialisme

Antiparlamentarismen, sammen med odelsbonderomantikken og rasetenkningen, passer godt inn i en mulig forklaring på Sæters tilslutning til NS. Det samme gjelder på sett og vis også den paternalistiske, sosiale innstillinga, som vi finner igjen som en del av Sæters egen begrunnelse for sitt NS-standpunkt: «Jeg vil forbedring av arbeidernes sosiale kår og er derfor sosialist på nasjonal grunn.»[7]

Ellers er det den internasjonale situasjonen som, fremdeles i følge Sæter selv, blir det avgjørende for hans stillingtaken under krigen: «No er det ingen annen veg, vi må velge mellom Russland og Tyskland. Jeg er german og velger Tyskland, d.v.s. Norge i germansk samarbeid med det tyske riket under Adolf Hitlers og Vidkun Quislings førerskap.»

Katolisisme

Blant annet under inntrykk fra sine mange reiser i Sør-Europa tidlig på 1900-tallet fikk Sæter en sterk interesse og sympati for den katolske tro. Han blir noen steder selv omtalt som katolikk, men i realiteten konverterte han aldri. Han gav i 1911 ut en biografi over jesuitterordenens stifter Ignatius av Loyola. For denne mottok han den pavelige utmerkelsen Apostolica Benedizione. Han skal også ha mottatt flere hedersbevisninger fra pavene Leo XIII og Pius X. Også andre av Sæters utgivelser vitner om hans interesse for katolisismen. Han skrev bøker om erkebiskop Eystein (Domkirkebyggeren, 1912), Olav Engelbrektsson (Den sidste erkebiskop, 1928) , Ansgar (Nordens apostel, 1925) og om jesuittordenen (Societas Jesu, 1924).

Olsokstevnene på Sætersgård

Dikt til Sætersgårds ære, av Bjarne Engelstad. Trykt i Jesnæs bok om olsokstevnene på Sætersgård i 1922.
Kombinasjonen av interesse for katolisismen og den sterkt nasjonalistiske orienteringen fikk et uttrykk i olsokstevnene som Sætersgård ble kjent for. Allerede første året Ivar og Olava hadde overtatt på gården, i 1912, ble olsok markert med festligheter der. Etter hvert utviklet dette seg til store stevner som ble kjent vidt omkring, noen ganger kringkastet ved direkte overføring i radioen. Mange kjente menn holdt gjennom årene talen for dagen der, blant andre statsminister Otto Halvorsen (1921), Johan Falkberget og Vidkun Quisling (1933). Stevnene ble holdt nesten årvisst til 1934.

Så ble det i okkupasjonstiden igjen arrangert stevner på Sætersgård, nå nærmest i regi av NS. Quisling var på nytt hovedtaler, både i 1941 og 1942. I 1944 var det Erling Bjørnsons tur. Fra talerstolen på Sætersgård hevdet han at dersom hans far, Bjørnstjerne Bjørnson, hadde stått der da, ville også han ha vært nasjonalsosialist.[8] Ivar Sæter var for øvrig en stor beundrer av Bjørnstjerne Bjørnson. Foran stortingsvalget i 1891 hadde Sæter fått Bjørnson til Tolga, der han holdt tale fra stabburstrappa på Sætersgård, i ettertid kjent som Bjørnson-trappa.[9] Seinere lærte Sæter Bjørnson bedre å kjenne, blant annet fra opphold i Roma.

Forfatterskapet

Fra debuten i 1896 til 1942 utga Ivar Sæter mer enn 30 bøker i forskjellige sjangre. Det omfattet fem diktsamlinger, ni fortellinger og romaner, ett skuespill, åtte biografier, seks bygdebøker og fire andre større sakprosa-utgivelser.

Som skjønnlitterær forfatter kan ikke Sæter sies å ha fått noe stort navn. Han nevnes ikke i de store oversiktsverkene over norsk litteraturhistorie, med unntak av A. H.Winsnes’ bind av Norges litteratur fra 1937 (ny utgave 1961), der han har fått ti linjer. Det heter der at romanene har en nyidealistisk tendens, dvs. de tilhører 1890-årenes idealistiske og nyromantiske reaksjon på den forutgående realistiske og naturalistiske tendenslitteraturen. Winsnes konstaterer at forfatterskapet sjelden når ut over en refererende fremstilling, men han ser debutromanen Tungsind som «et interessant dokument om tidens trang til absolutte verdier for å komme ut av indre rådløshet og den pessimisme som følger med den». Ivar Sæters venn Johan Falkberget skrev om den samme boka: «’Tungsind’ er et bindsterkt arbeide, heftig og pågående i sin fremstilling. Her var mange sterke sjelelige krefter representert, og det var meget ild løs i dette merkelige nybegynnerarbeid, ild nok for mange og store dikterverker.»[10]

Om ikke ettertiden har anerkjent Sæter som noen betydelig dikter, manglet det altså ikke forventninger og lovord i samtiden. Blant annet synes han å ha hatt en egen appell innen den nye arbeiderbevegelsen, som jo også Falkberget følte samhørighet med. I februarnummeret 1906 av det socialdemokratiske maanedsblad DAGGRY (se kilden her) ble han presentert for dets inntrønderske leserkrets. Her blir han beskrevet som en alminnelig bondegutt, uten nevneverdig utdannelse. Men fra denne beskjedne utgangsposisjon har Sæter «arbeidet sig op til en stor, verdenskjendt digter». - Og man sa om ham at «han eide fjellenes solrike høyhet og Glommas ubendige styrke: Han ville bli vår andre Ibsen». Fram til februar 1906 hadde den da 42 år gamle Sæter gitt ut flere «større værk, og av disse skal En mand og Nye digte blitt ansett som hans beste litterære prestasjoner». Men Sæter kunne mer enn å skrive; han var en ivrig forkjemper for fredssaken og ble ofte benyttet som foredragsholder i inn- som i utland.

På førstesida i marsutgaven 1906 av DAGGRY, som ble utgitt i Steinkjer, fikk han også plass – helt alene – med diktet «Ungdom». Neste skritt var diktet «Vaaren», som sto i dobbeltnummeret 4-5, som kom ut til 1. mai 1906.

Det ble arbeidet for at han skulle få statens diktergasje i 1930-årene. Dette lyktes ikke før under nazistyret i 1942.[11]

Bygdebøkene

Tross en del tidstypiske utlegninger om sted-egne egenskaper hos de lokale «folkestammer», er Sæters bygdebøker forholdsvis lite preget av den raseideologiske retorikken vi har sitert eksempler på fra andre deler av forfatterskapet. Sæter utga i alt seks bygdebøker i tidsrommet 1908-1926. Bøkene spenner geografisk vidt: Stor-Elvdal og Tolga i Østerdalen, Folldal (også i Hedmark), Krødsherad i Buskerud, GjerdrumRomerike og Målselv i Troms.

Bøkene er nokså mye skåret over samme lest. Det er en lest som var i godt samsvar med retningslinjene som ble fremmet av det lokalhistoriske fagmiljøet på begynnelsen av 1900-tallet, med folk som Oscar Albert Johnsen og Lorens Berg i spissen. Sæters bygdebøker er inndelt i tematiske kapitler der han tar opp geografi og naturforhold, næringsliv, bygdenes eldste historie, styre og stell, embetsmanns- og lærerbiografier m.m. Det er dessuten alltid med et større kapittel om gardene i bygda. Bøkene er dermed eksempler på det som i lokalhistorisk sjangersammenheng kalles emnedelte bygdebøker. De er også eksempler på den tidstypiske blandingen av generell bygdehistorie og gards- og slektshistorie.

Ivar Sæter har ikke fått noen framtredende plass i lokalhistorisk historiografi. I de grundige og detaljerte artiklene om by- og bygdebøker i jubileumsskriftet for Landslaget for bygde- og byhistorie fra 1970, er hans navn bare så vidt nevnt.

Med større utgivelser så tidlig som i 1908 og 1909 må han likevel regnes blant pionerene blant de «moderne», ikke fagutdannede bygdebokforfatterne, på linje med Lorens Berg, Ivar Kleiven osv. Sæters bygdebøker synes også kvalitetsmessig å være på høyde, ikke minst hva gjelder formidlingsaspektet. De er oversiktlige og velskrevne. Det dreier seg i alle seks tilfellene om påkostede utgivelser, i stort format, elegant typografi og rikelig illustrert med fotografier og kart.

Om det historiske innholdet kan det fastslås at det er basert på brede kunnskaper og god innsikt i de temaer som blir behandlet. Men Sæters bygdehistorier bygger bare i begrenset utstrekning på egne arkivstudier. Tiden han har hatt til rådighet, har ikke tillatt det. Dette kan være del av forklaringen på at han ikke har fått et navn på linje med Berg og Kleiven blant de tidlige bygdebokforfatterne. Det betyr imidlertid ikke at Sæters bygdehistorier ikke bygger på primærmateriale. Han utnytter Diplomatarium Norvegicum, Norske Rigs-Registranter og andre trykte kilder. Og han bruker utrykte kilder i den grad de finnes greit tilgjengelig innen hans rekkevidde. Men både kildematerialet og valg av deltemaer er åpenbart et stykke på vei tilfeldig, i den forstand at han skriver om de historiske fenomenene og omstendighetene som, uten videre refleksjoner, framstår som sentrale i Sæters (og i oppdragsgivernes?) bevissthet, og som de forholdsvis lett tilgjengelige kildene gjorde det praktisk mulig å omhandle.

Bibliografi

Diktsamlinger

  • Digte, 1896
  • Livet, 1898
  • Nye Digte, 1904
  • Livets Sange, 1909
  • Stemninger, 1915
  • Digte, 1922

Fortellinger, romaner

  • Tungsind. Fortælling fra en fjeldbygd, 1896
  • Ideelle Krav, 1898
  • Mod Dag, 1900
  • Fremover, 1901
  • En Mand, 1902
  • Udenfor Samfundet: fortælling: Karlstadforliget 1905. Et vidnesbyrd for kommende slægter, 1906
  • Fortællinger, 1910
  • Magt mod Magt, 1916
  • Dronning Zenobia, 1917
  • En folkets helt: Gjest Baardsen, Sogndalsfjæren: roman,1927

Skuespill

  • H.N.Hauge, 1904

Biografier

  • Ignatius Loyola, 1911
  • Domkirkens Bygmester, 1912
  • Skrefsrud, 1924
  • Nordens Apostel, 1925
  • Thomas von Westen: Finnefolkets sande Ven, Læreren og Videnskabsmanden, 1926
  • Den sidste Erkebiskop, 1928
  • Lars Skrefsrud: der Gründer der Santalmission, 1940
  • Marcus Thrane: hans liv og kamp for sosial rettferd, 1942

Bygdebøker

  • Storelvedalen, 1908
  • Tolgen, 1909
  • Krødsherred: jubilæumsskrift 1914, 1914
  • Gjerdrum: jubilæumsskrift 1914, 1914
  • Foldalen, 1920
  • Maalselvdalen: Maalselv og Øverbygd herreder, 1926

Annen saklitteratur

  • Societas Jesu: Jesuiterordenen, 1924
  • Østerdalene, 1928
  • Adelen i Norge (historiske notiser), 1928
  • Østerdølene: gammelt og nytt fra Østerdalene jubileumsåret 1930, 1930

Kilder og litteratur

  • DAGGRY, socialdemokratisk maanedsmagasin, Steinkjer 1905-1906
  • Feiring, Trond: «Bondefascisme og skogsbygdsfascisme. NS i Tolga og Elverum under krigen» i Årbok for Glåmdalen 1989, utg. av Austmannalaget, Elverum 1989.
  • Hansen, Arvid, Eugeène Olaussen og Aksel Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier:Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennom 20 aar. Kristiania 1923
  • Jesnæs, Emil O. (red.): «Olsokfester paa sætersgård», With & co.s forlag, Kristiania 1922
  • Kvisli, Knut: «Bjørnstjerne Bjørnson og østerdølane» i Årbok for Glåmdalen 1950, utg. av Austmannalaget, Elverum 1950.
  • Moren, Gudmund: «Østerdalen og Glåmdalen i mellomkrigsåra. Ei tid med krise og konflikt» i Årbok for Glåmdalen 1987, utg. av Austmannalaget, Elverum 1987.
  • Nerbøvik, Jostein: Bønder i kamp. Bygdefolkets krisehjelp 1925-35. Samlaget, Oslo 1991.
  • Olsokfester paa Sætersgaard. Et 10-aars skrift olsokdagen 1922. Red. Emil O. Jesnæs. With & Co.s Forlag, Kristiania 1922.
  • Norsk allkunnebok, oppslag Sæter, Ivar, bd. 10. Fonna Forlag, Oslo 1964.
  • Salmonsens Konservationsleksikon, oppslag Sæter, Ivar, bd. XXII, København 1927.
  • Sandmæl, Liv Solvår: Ivar Sæter. Særoppgave levert Tynset gymnas 1973, mangfoldiggjort av Arbeidets Rett, Røros.
  • Ulateig, Egil: Dagbok frå ein rotnorsk nazist. Samlaget. Oslo 1987.

Referanser

  1. Feiring, T. 1989:31.
  2. Sitert etter Sandmæl, L.S. 1973.
  3. Sitert etter Ulateig, E. 1987:108 og Nerbøvik, J. 1991:119.
  4. Artikkelserien utg. som bok i 1930, Østerdølene. Gammelt og nytt fra Østerdalene. Jubileumsåret 1930. Sitatet på side 44.
  5. Fra forordet til bygdeboka for Storelvdal 1908
  6. Nerbøvik, J. 1991:209
  7. Dette og det følgende sitatet er gjengitt fra Liv Solvår Sandmæls særoppgave, blant annet fra en gjengitt faksimile der fra et avisinnlegg av Sæter med tittelen «Hvorfor jeg er medlem i Nasjonal Samling», trolig fra Fritt Folk 18.11.1944.
  8. Feiring, T. 1989:75.
  9. Kvisli, K. 1950:110.
  10. Sitert etter Ulateig, E. 1987: 107.
  11. Sandmæl, L. S. 1973.

Eksterne lenker