Ole Richter
Ole Jørgensen Richter (født 23. mai 1829 på Inderøy i Nord-Trøndelag, død 15. juni 1888 i Stockholm) var høyesterettsadvokat og politiker (V). Han var stortingsrepresentant 1862–1879 og statsminister i den norske statsrådsavdelingen i Stockholm 1884–1888. Han var også ordfører i Inderøy i årene 1864–1875. [1]
Han tilhørte en politisk og sosiokulturell elite fra distriktene som stod i opposisjon til embedsmannsstanden. Richter var eksponent for en kulturell nasjonsbygging og en politisk demokratisering, i tråd med kontinentale ideer fra opplysningstiden. Samtidig tok han avstand fra det han oppfattet som illiberale og intolerante holdninger blant bondepolitikerne.[2]
«Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt, og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter,» mente biograf Per Fuglum. Richter sto hele sitt politiske liv for en liberal og moderat sentrumspolitikk, og forsøkte hele tiden å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget, med mål om å skape et sterkt politisk sentrum. Richter er den eneste norske statsministeren som har begått selvmord.
Bakgrunn og familie
Ole Richter ble født på gården Rostad på Inderøy. Hans foreldre var Massi (født Rostad (1798–1877), og odelsjente til gården som hennes familie hadde eid i generasjoner) og proprietær Jørgen Richter (1790–1880), som den eldste av åtte barn. Han fikk undervisning hjemme, sammen med sine søsken. I 1845-1846 bodde han hos sin onkel Andreas Boghart Richter (1795–1868) som var sorenskriver i Orkdal.
Ole Richter giftet seg i England i 1866 med Charlotte Wakeford Attree (født i Liss, Hampshire, England 24. november 1830, død i Stockholm 12. februar 1885). Richter var blitt kjent med hennes familie under et studieopphold i England på midten av 1850-tallet. Han var da blitt forlovet med sin senere hustrus yngre søster Susan Wakeford Attree, men hun døde kort tid etter at Richter hadde kommet hjem til Norge.
I studietiden var Richter en tid forlovet med skuespiller Laura Svendsen, senere Laura Gundersen. I mars 1888, 2-3 måneder før han døde, forlovet han seg med Ebba Astrup (se nedenfor).
Studier og tidlig politisk aktivitet
Etter oppholdet hos onkelen i Orkdal dro han til Christiania, hvor han våren 1846 avla preliminæreksamen og 1847 norsk juridisk eksamen.
Han hadde et opphold hos en onkel på Sjælland i Danmark 1847–1849, og ble her inspirert av de liberale og nasjonale bevegelsene. Han satte seg da et mål om å danne en norsk, liberal opposisjon. Richter anså den daværende opposisjonen mot den norske, konservative regjeringen som politisk reaksjonær. Da han omsider kom hjem, tok han examen artium. Han begynte så med sine universitetsstudier, var formann i Det Norske Studentersamfund i 1850. I studietiden var han medredaktør av vittighetsbladet Krydseren. Han tok juridisk embetseksamen i 1852.
Jurist og ordfører
Richter arbeidet to år som konstituert sorenskriver ved Stjør- og Verdal sorenskriverembede. Han hadde også i årene 1855 til 1856 studieopphold i England og Frankrike, hvor han studerte rettsvitenskap. Han fikk avgjørende impulser fra britisk liberal politikk, og han forble resten av livet en stor beundrer av Storbritannia. Da han kom hjem, bosatte han seg i Christiania, og ble medredaktør i Aftenbladet, engasjerte seg politisk, og arbeidet som sakfører. Under oppholdet fikk han også godkjennelse som høyesterettsadvokat.
Som redaktør i Aftenbladet gikk han videre på den politiske linjen han hadde fra studietiden, fremmet skandinavismen og var en uavhengig liberaler som var kritisk til både regjeringen og bondeopposisjonen. I oktober 1859 overlot han redaktørstillingen til Bjørnstjerne Bjørnson, men da Bjørnson måtte gå av i januar 1860 etter sin uforsiktige opptreden under stattholderstriden, var han en tid på ny redaktør.
Fra 1861 bodde han igjen på Inderøy, hvor han overtok slektsgården og arbeidet som advokat, samtidig som han engasjerte seg i lokalpolitikken. Han var blant annet ordfører i Inderøy kommune i årene 1864 til 1875 og engasjerte seg i etableringen av Inderøy Sparebank. I 1866 giftet han seg med den britiske adelskvinnen Charlotte Wakeford Attree, eldre søster av hans tidligere forlovede Susan, i 1866.
Stortingsrepresentant
Richter ble valgt inn som stortingsrepresentant fra 1862 for Nordre Trondhjems amt, og hadde denne plassen fram til 1879. Han var først med i det såkalte Collegium Politicum (som opprinnelig var en spøkefull betegnelse internt), som videre dannet grunnlaget for grupperingen «Sakførerpartiet», en moderatliberal og opposisjonell sentrumsgruppering hvor særlig Johan Sverdrup, Johannes Steen, Peter Daniel Baade Wind Kildal, Aimar Sørenssen og Ludvig Daae. Av saker denne gruppen særlig arbeidet for, var årlige storting, statsrådenes adgang til Stortinget, jurysaken og utvidet stemmerett.
Sverdrup brøt senere ut av denne grupperingen og startet et samarbeid med den radikale bondelederen Søren Jaabæk. I 1884 ble «Sakførerpartiet» og flere andre grupperinger innlemmet i det politiske partiet Venstre.
Richter arbeidet mye med grunnlovsspørsmål, herunder statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Han la seg imidlertid på en mindre radikal linje enn Sverdrup, og mente dette hovedsakelig handlet om en hensiktsmessig arbeidsordning. Richter var også svært sentral under behandlingen av strafferettsreformen av 1874. Han sto også i første rekke for en jernbaneforbindelse mellom Østlandet og Trøndelag, og det endelige vedtaket om denne skyldes i stor grad Richters innsats. Han gikk også inn for en mer planmessig veibygging, arbeidet for å øke bevilgningene til den lokale dampskipsfarten, samt for en forsert utvidelse av telegrafnettet.
Han var odelstingspresident fra 1872 til 1877, da han ble lagtingspresident. Utover på 1870-årene var det en voksende politisk polarisering og Sverdrup og Jaabæk motarbeidet Richters gjenvalg i 1873, men han ble likevel gjenvalgt med knapp margin.
Richter ble utnevnt til byfogd i Trondhjem i 1876 og flyttet dit. Han ble så innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene i Trøndelag, Trondhjem og Levanger, fra 1877 til 1879. I 1878 ønsket Richter å trekke seg ut av politikken, og ble norsk-svensk generalkonsul i London, etter å først ha motsatt seg å bli utnevnt til norsk-svensk ambassadør i Washington, D.C.
Statsminister i Stockholm
26. juni 1884 ble han – som medlem av Johan Sverdrups regjering – utnevnt til statsminister i Stockholm. Forholdet til Johan Sverdrup medførte imidlertid stadig voksende problemer.
De politiske uoverensstemmelser ble særlig tydelige da Sverdrup i april 1885 presset Richters venn, arméminister Ludvig Daae, ut av regjeringen.
Deretter førte forhandlingene med den svenske regjering om en omordning av utenriksstyret til en stor uenighet, noe som medførte av Sverdup i Odelstinget fraskrev seg alt ansvar for en omstridt formulering i det foreløpige forhandlingsgrunnlaget («15. mai-protokollen»), og la slik alt ansvar på Richter alene. Statsrådsavdelingen i Stockholm, under ledelse av Richter, hadde fått innfridd sitt krav om lik representasjon i det ministerielle statsråd, men nordmennene måtte til gjengjeld gå med på å riksaktfeste at utenriksministeren skulle være av svensk nasjonalitet. Richter mente på sin side at Sverdrup hadde godkjent realiteten i denne innrømmelsen, en påstand han fremførte i brev til Bjørnson, noe også nyere forskning tyder på at Richter kan ha mest rett i.
Død
Som norsk statsminister i Stockholm i årene 1884 til 1888 kom han i opposisjon til Johan Sverdrup, som forlangte hans avgang. Han ble angrepet både av Sverdrups tilhengere og av talsmenn for det nye, mer radikale «rene» Venstre, og hadde ikke støttespillere i den norske hovedstaden. Kritikken og isolasjonen i Stockholm gikk inn på han, og hardest for ham var at Bjørnstjerne Bjørnson etter hukommelsen, og dermed upresist og ikke helt korrekt 23. mai offentliggjorde innholdet i et fortrolig brev dem imellom fra 1886, hvor Richter angivelig hadde gått imot Sverdrup. Bakgrunnen for Bjørnsons utspill var en tale han hadde holdt 17. mai 1888 hvor han kom med et kraftig angrep på Sverdrup, der han understreket at regjeringen til og med hadde mistet støtte fra sine egne medlemmer.[3]
Richter ble av både kongen og Sverdrup stemplet som illojal. Han ble presset til å søke avskjed, og han følte seg sviktet, ydmyket og vanæret. Seks dager senere gjorde han et første og mislykket forsøk på å ta sitt eget liv. 6. juni gav kronprinsregenten Gustav (Oscar II var på utenlandsreise) Richter avskjed som statsminister, og 15. juni skjøt han seg i ministerhotellet i Stockholm, 59 år gammel.
Begravelse
Richters selvmord vakte stor oppsikt og var årsak til bitter strid innen Venstre.
Richters båre ble ført til Inderøy, og begravelsen fant sted i Sakshaug kirke. Sognepresten i Inderøy, Albert Lange, forrettet ved begravelsen, noe som var mot biskop Nils Jacob Laaches vilje da dødsfallet kom som følge av et selvmord.[3] Det hadde gått ut påbud om at ingen offentlig embetsmann eller tjenestemann skulle følge Ole Richter til hans siste hvilested. Likefullt var det mellom 200 of 300 hundre kranser og mellom 1000 og 1500 mennesker var til stede, dog ingen representanter for det offentlige Norge.[3]
Videre virksomhet på Rostad
Han ble stedt til hvile ved siden av sin hustru i hagen på Rostad, og gårdsdriften ble overtatt av søsteren Gurine. Dette ble for mye for henne, og i 1892 overlot hun driften til nevøen Olav Richter Salvesen. Han solgte gården i 1899 til Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet, som fra 1935 het Norsk misjon blant hjemløse, ledet av Jakob Walnum, og driften ble overtatt av statsråd Hans Rasmus Astrups datter Ebba (1863 - 1944), som Richter hadde forlovet seg med i mars 1888, lot hun oppføre et gravmæle i klassisk stil. Det er et monument i kleberstein og er i form og størrelse svært likt fronten på athenernes skattkammer i Delphi.[3]
Ebba Astrup, med kallenavnet «Mor Rostad», drev gården som første bestyrerinne for Rostad barnehjem i regi av «Omstreiferforeningen», og var der til 1918 da hun giftet seg. Rostad barnehjem var i drift fram til 1953. Fra 1960 har det på gården vært drevet et ungdomshjem (hjem og skole for gutter med atferdsvansker), av Kirkens sosialtjenester (fra 2017 stiftelsen CRUX) som i dag også eier gården[3] og driver en barnevernsinstitusjon for barn og unge i alderen 12-18 år med store omsorgsbehov.
Ettermæle
Etter Richters selvmord fulgte en debatt om hvem som måtte bære skylden for det. Ludvig Daae skrev i sin dagbok: «Jeg gikk bort til Sverdrup og sa [...] at det liv hadde han på sin samvittighet. [...] Faktum er at Johan Sverdrup lagde Ladningen i Pistolen og Bjørnstjerne Bjørnson trak den af.»[4] Selv om anklager gikk mot både Bjørnson og Sverdrup, var den allmenne konklusjonen at skylden nok var fordelt på alle sider.[5] Dessuten hadde Richter hatt perioder med dype depresjoner etter sin kones død, slik at det heller ikke er et entydig svar på hvorvidt Bjørnson heller utløste selvmordet.[5]
Da Bjørnson kom til Stockholm for å motta Nobelprisen i litteratur i 1903, avla han sin svigersønn Sigurd Ibsen et besøk. Ibsen var da norsk statsminister i Stockholm, og satt derfor i samme arbeidsværelset som Richter hadde gjort da han skjøt seg. Bjørnson åpnet døren, stanset, og sa stille: «Så dette er kontoret!» Han ble stående lenge, taus og alvorlig.[6]
Ti år senere, i 1898 gav Bjørnson ut skuespillet Paul Lange og Tora Parsberg, som delvis bygger på Richters siste dager. Og, som Per Fuglum uttrykker det, tegnet Bjørnson her «et sympatisk bilde av sin evnerike og velmenende, men svake og sårbare gamle venn».[7] Også Halvdan Koht kaller skuespillet «et vakkert minnesmerke» over Ole Richter.[8]
Ministerhotellet i Stockholm ble revet i 1911, og skrivebordet som Richter sannsynligvis skjøt seg ved, befinner seg på kontoret til Norges statsminister i Oslo. I 2008 ble Richters gravsted åpnet, og foruten brev, telegram og klær, fant arkeologene en revolver, den som Richter med all sannsynlighet brukte da han tok sitt liv.[9]
Richter ble i 1876 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, og i 1887 tildelt storkorset «for statsborgerlig Fortjeneste». Han ble også tildelt også storkorset av den svenske Nordstjärneorden og var kommandør av 1. klasse av Vasaorden.
Referanser
- ↑ Andreas Ystad (1973) «Ordførarar i Inderøy frå 1838 til 1972» – i: Inderøyboka: ei bygdebok om Inderøy, Røra og Sandvollan. Bind 1: Den ålmenne delen; første halvbind, s. 373-377 – kommunen, Inderøy.
- ↑ Forr 2009, s. 464–472.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Rostads venner, Ole Richters liv
- ↑ Biografi – Ole Richter. Rostads venner.
- ↑ 5,0 5,1 Brekke, Jørgen (2009) «Gåtefullt selvmord» – Levende Historie, bind 7, nr. 2, s. 18–23.
- ↑ Bull 1945, s. 142–44
- ↑ Fuglum, P. 2003.
- ↑ Koht, H. 1951 s. 433.
- ↑ Mauren, Arnfinn (14. mai 2008) «Fant Ole Richters revolver» – Aftenposten.
Litteratur
- Amundsen, Otto D. (1947) Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947 – Grøndahl & Søn.
- Brekke, Jørgen (2009) «Gåtefullt selvmord» – Levende Historie, bind 7, nr. 2, s. 18–23.
- Bull, Francis (1945) Tradisjoner og minner – Gyldendal, Oslo.
- Forr, Gudleiv (2009) «Ole Richter: en representant for landseliten på 1800-tallet» – Nytt Norsk Tidsskrift, bind 26, nr. 3–4, s. 464–472.
- Fuglum, Per (1957) Ole Richter. Ungdom og stortingsvirke – Universitetsforlaget, Oslo.
- Fuglum, Per (1964) Ole Richter. Statsministeren – Universitetsforlaget, Oslo.
- Fuglum, Per (2003) «Ole Richter» – i: Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bind 7 – Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-1009-3.
- Koht, Halvdan: Artikkel om Ole Richter i Norsk biografisk leksikon bd. XI, 1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Lavik, Nils J. (2000) «Politikk og følelser: en psykiatrisk kommentar til Ole Richters selvmord» – Kirke og Kultur, bind 105, nr. 4, s. 291–309.
- Over-Rein, Karl (2011) Ole Richter. Statsministeren som valgte revolveren – Historie & kultur, Oslo. ISBN 978-82-92870-53-2.
- Richter, Gurine (1910) Stamtavle over slægten Richter – Bergen.
- Sørensen, Øystein (1984) 1880–årene: Ti år som rystet Norge – Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 82-00-06966-4.
- Ole Richter i Historisk befolkningsregister.
Videre lesing
- Skjævesland, Odd Inge: Ministerhotellet : unionens glemte maktarena, Arneberg forlag, 2005. ISBN 978-82-916-1424-5