 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
 Aksjon Raufoss. Tyskere samlet rundt en drept medsoldat på torvet på Raufoss 27. mars 1944, med forretningen til kjøpmann Christiansen i bakgrunnen. Bildet er tatt av tyske militære. De fikk filmen fremkalt av en fotograf på Gjøvik, og han lurte unna en ekstra kopi. var en hendelse i Vestoppland i mars 1944 da en tysk soldat ble skutt på Raufoss, og 37 mann fra Gjøvik og Vestre Toten ble arrestert. Medlemmer av Osvald-gruppa til Asbjørn Sunde forsøkte å bortføre en angiver fra Gjøvik, men ble stanset av tyskere på Raufoss torv og drepte en tysk soldat. Drapet var den utløsende faktor for arrestasjonene av sivile, men tyskerne hadde lenge sett med skjerpede blikk på hendelser i distriktet. Av de arresterte ble 21 sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, der en av dem døde. De fleste øvrige satt på Grini fram til freden. Også et medlem av Osvald-gruppa døde etter å ha blitt såret i et mislykket forsøk på å komme seg forbi en tysk forlegning. Les mer …
 « Hestmanden» seilte for den norske handelsflåten i begge verdenskriger, og er det eneste skipet som gjorde dette som er bevart. Det er nå museum for krigsseilernes historie. Foto: Chris Nyborg (2014) er navnet som brukes på besetningsmedlemmene i den norske handelsflåten under første og andre verdenskrig. De gjorde en enorm innsats for å holde forsyningslinjer oppe. Norges rolle under første verdenskrig har gjerne blitt betegna som «nøytral alliert», og norsk sjøtransport var svært viktig for de allierte. Under andre verdenskrig var handelsflåtens konvoifart en sentral del av den norske frihetskampen, og den regnes som Norges viktigste bidrag til krigen mot aksemaktene. Norske skip seilte på alle hav under krigene, og sjøfolkene ombord var utsatt for enorm fare. Mange mista livet eller ble fysisk skadd, og enda flere fikk psykiske skader. Handelsflåten ble under andre verdenskrig organisert gjennom Nortraship, som var et felles rederi som stilte skipene til disposisjon for krigsinnsatsen. Skipene som var ute da Norge ble invadert, gikk såfremt de kunne til allierte havner, og kunne dermed brukes som en del av krigsinnsatsen mot Tyskland. Konvoirutene fra New York og Halifax i Nord-Amerika og fra Sierra Leone til Port of Spain, Liverpool og Murmansk var helt avgjørende for å få fram forsyninger til Storbritannia og for utveksling av varer og krigsmateriell med Sovjetunionen. Les mer …
 Reichskommissariat holdt til i Stortingsbygningen, som her har et propagandabanner på fasaden. Foto: Ukjent / Oslo museum (RK), formelt Reichskommissariat für die besetzten norwegischen Gebiete («Rikskommisariatet for de besatte norske områder») var det øverste tyske forvaltningsorgan i Norge under okkupasjonen 1940–1945. Det ble gjennom hele krigen ledet av Reichskommissar Josef Terboven. Kommisariatet skulle ikke styre det, men forvalte landet gjennom å kontrollere det norske embetsverket.
Reichskommisariat var delt inn i forskjellige avdelinger, som kontrollerte hver sin del av den norske sentraladministrasjonen. Styringen av disse skjedde primært gjennom forordninger utstedt i Reichskommissarens navn. Fra februar 1942 var det formelt sett ministerpresidenten, Vidkun Quisling, som hadde den lovgivende myndighet, men han var uansett bundet av en plikt til å følge påbud fra Terboven. Så langt teorien, i praksis grep ofte RK inn som et styrende organ. Dette skjedde i økende grad, og var ofte en konsekvens av motstand mot okkupasonsmakten blant statsansatte. Les mer …
Administrasjonsrådet var et forretningsministerium som administrerte de tyskokkuperte delene av Norge fra 15. april til 25. september 1940. Det ble opprettet som et alternativ til Quislings kuppregjering, og ble 25. september samme år erstattet av de kommissariske statsråder. Initiativet til å opprette administrajonsrådet kom den 12. april fra enkelte dommere ved Høyesterett. De fikk støtte både fra ledere i næringslivet og forvaltningen, og fra den tyske sendemannen Curt Bräuer. Et flertall av dommerkollegiet gikk med på at under omstendighetene måtte Høyesterett ha rett til å innsette et forvaltningsorgan for de okkuperte områdene. Bak planen lå et politisk motiv; man ønsket å skyve Quislings kuppregjering til side. Den tyske støtten til dette skyldtes at man så at Quislings regjering ikke hadde noen legitimitet, og man ønsket derfor heller et offisielt norsk organ å forholde seg til. Les mer …
| 
