Forside:1814

Om 1814 Eidsvollsforsamlingen 1814, maleri av Oscar Wergeland Denne forsiden presenterer artikler knyttet til 1814, et av de mest begivenhetsrike årene i Norges nyere historie. I første halvdel av året ble det valgt en Riksforsamling, som vedtok en grunnlov og valgte den danske prinsen Christian Frederik som monark i et selvstendig Norge. Men Danmark-Norge hadde vært på den tapende side i Napoleonskrigene, og ved Kielfreden hadde det blitt bestemt at Norge skulle avstås til Sverige. Svenskene aksepterte ikke norsk uavhengighet, og det brøt ut krig mellom landene. Det norske felttoget skulle bli en kortvarig og for Norges del lite ærerik krig, som ble utkjempet i Østfold og Hedmark. Et totalt nederlag ble forhindret i slaget ved Langnes Skanse, og dermed kunne de svenske forhandlerne ikke kreve en betingelsesløs kapitulasjon. I august ble Mossekonvensjonen undertegnet, og Norge gikk inn i en personalunion med den svenske kongen som felles monark. Den norske Grunnloven ble med inn i unionen, og sikret en større grad av selvstendighet enn hva den svenske kongen hadde ønsket. Og da det neste store veiskillet kom i 1905 var det 1814-grunnloven som bestemte hvordan det uavhengige Norge skulle styres.

Smakebiter fra artikler Helmer Andersen Gjedeboe (født 19. februar 1786 på Geitbuan i Orkdal, død 26. september 1854 på Liland i Ofoten) var gårdbruker, underoffiser, dreier, høker og politibetjent. Han ble i 1814 valgt som utsending fra 2. Trondhjemske infanteriregiment til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Han gjorde på det tidspunkt tjeneste som sersjant i infanteriet.   Les mer … Portrett av Teis Lundegaard, malt av Knud Bergslien i 1854. Foto: Eidsvoll 1814 Teis Jacob Torkildsson Lundegaard (født 8. oktober 1774 i Austad, død 26. februar 1856 samme sted) var bonde, skipseier, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. Han var en lederskikkelse i hjembygda Austad i Lyngdal kommune. Som eidsvollsmann er han særlig kjent for sin rolle i å få vedtatt jødeparagrafen. Han var sønn av gårdbruker Torkild Nilsson Høyland (1734–1778) og Ingeborg Teisdotter Stuland (1746–1802). Teis Lundegaard ble født på gården Høyland i Austad. Faren døde da gutten var fire år gammel, og familien slet økonomisk. Han lærte seg tidlig å lese, og skal som voksen ha kunnet Bibelen utenat. I voksen alder begynte han med handel, og drev jektefart mellom Bergen og Christiania.   Les mer … Peter Motzfeldt. Etter maleri av Jacob Munch. Peter Motzfeldt (født 3. august 1777 i Orkdal, død 1. april 1854 i Christiania) var en av eidsvollsmennene og statsråd gjennom hele 23 år. Han hadde opprinnelig en militær karriere, og hadde kapteins grad da han ble valgt til riksforsamlingen som representant for Artillerie-Corpset. Han ble en fremtredende representant for Selvstendighetspartiet på Eidsvoll, blant annet som medlem av Konstitusjonskomiteen. Han forfektet en konsekvent nasjonal, liberal og demokratisk politikk, og var i følge Halvdan Koht «en helt igjennem frisinnet kar, - rasjonalist i det religiøse, radikal i politikk, - en ekte sønn av oplysnings- og revolusjonstiden.» Motzfeldt sa også om seg selv at hans «Tænkemaade bærer Præg af. at jeg har faaet min Dannelse i en Periode, da Frihedens Sag var Dagens Orden». Et viktig forbehold må tas i denne sammenhengen. Som medlem av Konstitusjonskomiteen var Motzfeldt blant dem som talte for forbudet mot jøder i landet.   Les mer … Hermann Wedel Jarlsberg var en av lederne for Unionspartiet på Riksforsamlingen. Maleri av Chr. Horneman. Unionspartiet, også kjent som Foreningspartiet, Svenskepartiet, Vestpartiet og De nølende var en av hovedgrupperingene under Riksforsamlingen i 1814. Som navnet viser var de mer innstilt på å gå inn i en union med Sverige, i motsetning til Selvstendighetspartiet som var mer orientert mot Danmark. I tillegg mente unionspartiet at forsamlingen kunne og burde behandle enhver sak, mens Selvstendighetspartiets tilhengere mente at forsamlingen hadde et begrenset mandat. I løpet av året skulle det vise seg at de fikk rett i at Norge ikke hadde mulighet til å stå imot Sverige militært. Det norske felttoget ble en kortvarig krig der svenskene hele tiden dominerte. Men gjennom dyktige forhandlere klarte man i Mossekonvensjonen å få aksept for at Norge skulle beholde Grunnloven med noen mindre tilpasninger til en personalunion. Dermed oppnådde man det som var deres viktigste sak, å få en løs union med Sverige der Grunnloven bestod.   Les mer … I grenseområdene mot Sverige finnes det mange minnesmerker fra denne krigen. Her bautaen i Ullensaker, med henvisning til slagene på Matrand og Lier i Hedmark. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) Krigen mot Sverige 1814 eller Det norske felttoget var en krig mellom Norge og Sverige i 1814. Den varte fra 26. juli til 14. august. Bakgrunnen var at Danmark i Kielfreden hadde blitt tvunget til å avstå Norge til Sverige, men Norge erklærte i mai 1814 sin uavhengighet. Sverige aksepterte ikke dette, og det brøt ut krig mellom landene. Krigen endte med en fredsavtale, Mossekonvensjonen, som la grunnlaget for at Norge og Sverige inngikk en personalunion. Krigshandlingene foregikk i Østfold og Hedmark. Denne kortvarige krigen er også blitt kalt «Kattekrigen», visstnok et utslag av den utbredte folkelige forakten over måten kong Christian Frederik og hans øverste generaler hadde ledet felttoget på. Svenskene hadde lekt katt og mus med de norske styrkene.   Les mer … Peder Anker med hustru Anna Elisabeth og datteren Karen, malt i 1792. Foto: Maleri av Jens Juel Peder Anker (født 8. desember 1749, død 10. desember 1824) var Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822. Han var også en sentral person på Riksforsamlingen, og en velstående godseier: i sølvskatten 1816 ble han liknet for 2425 spesidaler alene, litt over en tredjedel av skatten for Aker tinglag. Han ble født i Christiania, og var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711–1765) fra slekta Anker og Karen Elieson (1723–1806) fra slekta Elieson. Han vokste opp i Paleet i Christiania. I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær, og under tyttebærkrigen var han medlem av feltkommisariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han generalveiindentant i Akershus stiftamt, en stilling som medførte at han ledet det meste av veibygging i Norge. Han regnes som skaperen av det moderne norske veinettet sammen med generalveimestrene Nicolai Frederik Krogh og Georg Anton von Krogh. Anker fratrådte fra embetet i 1800, men fortsatte med kongelig tillatelse å føre tilsyn med veibyggingen.   Les mer …

Se også 1814 sett nedenfra Riksforsamlingen Medlemmer av Den Grunnlovgivende Forsamling (Eidsvollsmennene) Valet til Riksforsamlinga 1814 Valgkirkene Grunnlovsdagen   Eksterne ressurser Eidsvoll 1814 er hjemmesiden til muséet i Eidsvollsbygningen. Kongehuset.no har en egen side om hendelsene som førte frem til unionen mellom Norge og Sverige i 1814. Eidsvollsmennenes etterkommere, et samarbeid mellom Riksarkivet, DIS-Norge og Norsk lokalhistorisk institutt   Mest lest Eidsvoll Verk Val til Riksforsamlinga 1814 i Jostedalen Val til Riksforsamlinga 1814 i Bygland Val til Riksforsamlinga 1814 i Ørskog Valg til Riksforsamlingen 1814 i Skedsmo Valg til Riksforsamlinga 1814 i Vefsn Valg til Riksforsamlinga 1814 i Romedal Valg til Riksforsamlinga 1814 i Stange Val til Riksforsamlinga 1814 i Lesja Jens Rolfsen Peder Hjermann Hans Jacob Stabel Jørgen Aall (1771–1833) Olav Knutsson Tveiten Ole Olsen Amundrød Ole Svendsen Iglerød Syvert Ommundsen Eeg Peter Blankenborg Prydz (1776–1827) 17. maisteinen på Snåsa 17. maiminnesmerker