Halvard Olsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Halvard Olevarius Olsen (født 23. januar 1886 i Kvæfjord kommune, død 5. august 1966 i Oslo) var formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1919–1925 og leder av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) i tiden 1925-1934. I okkupasjonstiden var han NS-medlem og nært tilknyttet staben rundt Vidkun Quisling. For dette ble han dømt for landssvik. Mal:Thumb høyre

Bakgrunn og familie

Halvard Olsen var født og oppvokst i Tennvassåsen som da var i Kvæfjord kommune (seinere overført Harstad kommune), sønn av Ole Olsen Mallaug (født i Skjåk 1848) og hustru Hanna Karoline Halvorsen (født i Trondenes 1859). Foreldrene drev et lite gardsbruk (gnr. 49.4) som Hanna hadde overtatt etter sine foreldre. I folketellinga 1900 er Halvards far oppført som «Gaardbruger [selveier] og fisker».

Ole Olsen Mallaug var innflytter fra Gudbrandsdalen, født i en husmannsfamilie i Skjåk. En fetter av hans far var lensmann og stortingsmann fra Finnmark, Johannes Kummeneje, som sjøl var født og oppvokst i Skjåk. Kummeneje skriver i et brev til en slektning, Johannes Marlostrædet, i Skjåk i 1928, der vi får høre følgende om Halvard Olsens bakgrunn:

«… vi er i nær Slægt med en av vort Lands betydeligste Mænd for Tiden – enten man vil si mest berømte eller mest berygtede – nemlig Halvard Olsen, som I vistnok i Aviserne har seet en masse Billeder av […] Du Johannes og jeg er Søskendebørn av hans Far Ole Olsen (Hjelter kalte han sig ogsaa, fordi han hadde tjent der en stund). Ole Olsen, der var Søn af din Farbror og min Morbror Ole Johannessen Taarud, tjente sidst i Skjaak hos Kirkesanger Skattum, men rejste saa saman med Broderen Elev til ”Nordland” som det kaldtes. Han tjente saa i flere Aar i Trondenæs i Tromsø Fylke og blev omkring 1876 gift og fik Gaard med en Pike paa Tenvasaas i Kvæfjord. Halvard Olsen er da deres Søn…»

Halvard Olsens mor Hanna var også av gudbrandsdalsslekt, idet hennes mor Maria Ingebrigtsdatter var født enten i Lesja (som det står i folketellingen 1875) eller i Lom prestegjeld (som inkluderte Skjåk) ifølge tellinga 1865. Hanna var født mens foreldrene var husmenn/forpaktere på Sjøvoll i Trondenes. En gang mellom 1865 og 1875 hadde altså familien flyttet og blitt sjøleiere i Tennvassåsen.

Halvard Olsens «dølebakgrunn» er interessant å merke seg, i den forstand at det viser at langt fra alle som dro fra Gudbrandsdalen, Østerdalen og områder i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag dro så langt som til Bardu og Målselv for å bli med på koloniseringsprosjektet som fogd Jens Holmboe fikk i stand.

Halvard Olsen ble i 1913 gift med Adolfine (Fine) Gladsjø (født 1888). Fine er sannsynligvis identisk med den Adolffine Gladsjø som i folketellinga 1910 bor i Nonnegate 25 i Trondheim og beskjeftiget som "strykerske", født i Beitstad. I folketellinga 1900 er hun ei 12 år gammel gjeterjente hos gardbrukeren Bertin Gladsjø i Beitstad. Adolfine Adolfsdatter var født 6. mai 1888 og døpt i Solberg kirke i Beitstad. Foreldrene var sjømann Adolf Tonius Ovesen og hustru Karoline Mathilde Konradsdatter, bosatt på «Hjeldeplads». Ifølge Norsk biografisk leksikon 2003 var Adolfine datter av gardbruker Adolf Gladsjø og Mathilde Svarte, og det lar seg jo forene med kirkeboksopplysningene, under forutsetning av at sjømannen på et seinere tidspunkt ble gardbruker. Imidlertid fortelles det i bind 1 av Beitstadboka at Adolf (Tonius Ovesen) Gladsø (1854-1888), som var sjømann, solgte garden Størvoldaunet (b.nr 2 sk.mrk 1,07) til Ole Iver Grøttum for kr. 2.300 i 1883 og bosatte seg i en heim under Hjellan.

Trondheim

Folketellinga fra Kvæfjord i 1900 sier at han da, som 14-åring hjalp til heime. Men snart reiste han i likhet med flere i samme situasjon, til sjøs i et par år. Da arbeidet han under dekk, som fyrbøter. 20 år gammel flyttet han til Trondheim der han fikk jobb som mekaniker og dreier. Blant annet arbeidet han da ved Trondhjems Mekaniske Verksted. Sannsynligvis var det her han kom i kontakt med ungsocialistene som lærte ham viktigheten av å være fagorganisert og kjempe for rettighetene. Vi vet med sikkerhet at han ble medlem av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) gjennom lokallaget Trondhjems ungdomslag, og at han også tid om annen skrev i forbundsavisa Klassekampen. Enkelte kilder hevder at han der kom under innflytelse av Martin Tranmæl, men det har vi vanskelig for å godta, ut fra at Martin Tranmæl ikke kom med i NSU før i 1912 da ungsosialistene i Harstad fikk ham valgt som sin delegat til NSUs landsmøte. Sannsynligvis er dette en sammenblanding av Tranmæls roller i "det Throndhjemske" den gang, etter som han også kom til å stå i front for Fagopposisjonen av 1911.

Da Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fikk trykt opp 100 000 eksemplarer av sitt antimilitaristiske merke, ble dette også tatt i bruk av Halvard Olsens kone, Fine, da hun fikk i oppdrag av sin mann - som den gang var formann i Trondheim Arbeiderparti - å frankere et par hundre brev. Men brevene kom aldri fram; myndighetene hadde da allerede forbudt bruken av merket, og alle brev som hadde dette merket på ble stanset av postverket. Dette ble ikke godt mottatt av Harstad-væringen som ga til kjenne sin harme: "Ka fan e dettan førr idioti?. Den mer sindige Fine skal da ha korrigert ham ned at om det var idioti å bekjempe militarismen så kunne det være det samme!

Det var framfor alt i Fagopposisjonen at Halvard Olsen kom til å spille en hovedrolle, ja egentlig ble han denne organisasjonens hovedperson, ved at han ble Fagopposisjonens første formann. Han hadde nå en del år bak seg som menig medlem av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Han var misfornøyd med forbundets innsats og mer på reint generelt grunnlag; hele fagbevegelsens strategi og taktikk. I Fagopposisjonen fikk han god anledning til å bli en del av den bevegelsen som sammen med NSU var den som bidro sterkest til å radikalisere arbeiderbevegelsen før og under første verdenskrig. Samtidig var han en særs aktiv medlem i Trondheim Arbeiderparti; innvalgt i bystyret og medlem av formannskapet.

Kristiania

I 1916 kom han med i Landsorganisasjonens 15-mannskomité hvis mandat var å utrede fagorganisasjonens taktikk og organisasjon. I 1918 ble han sekretær, og i 1919 formann for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1920 ble han så med i LOs sekretariat. Men Olsen var også et politisk dyr, og på Påskelandsmøtet i 1918, der han selvsagt fulgte "den nye retning", ble han valgt inn i partiets landsstyre, og i 1919 fikk han den tillit å bli valgt som sentralstyremedlem i partiet. Da Arbeiderpartiet ble splittet høsten 1923, fulgte Halvard Olsen internasjonalistene og ble Norges Kommunistiske Partis første nestformann. Han ble imidlertid ekskludert året etter for sin stillingtaken til jernstreiken og var partiløs til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og Det norske Arbeiderparti sluttet seg sammen i 1927.

Rådskommunisten

Landssammenslutningen av arbeiderråd i Norge, der Sigurd Simensen ble formann, og som ble dannet i tilknytning til Påskelandsmøtet i 1918, gjorde mange større og mindre viktige vedtak som skulle få vidtrekkende betydning for den videre utvikling i landet, ikke minst innen arbeiderbevegelsens flerfoldige organer. Blant annet reiste Martin Tranmæl en prinsipiell utredning i åtte punkt på en faglig distriktskonferanse i Kristiania 1. og 2. mars 1919 der ett av punktene hadde denne ordlyden:

«For at avløse den borgerlige parlamentarisme forberedes i byer og industricentre dannelse av bedrifts- eller arbeiderråd og i jordbruk og fiskeri bonde- og fiskerråd som efterhaanden overtar de samfundsmæssige funktioner».

Spørsmålet falt med 63 mot 54 stemmer, men saken ble arbeidet videre med. På Arbeiderpartiets 2. ekstraordinære landsmøte i juni 1919 vant tanken om en rådsforfatning for alvor fram. Ole O. Lian var den som fikk satt fart i saken med sitt forslag om å nedsette en komite der både partiet og AFL var representert «for nærmere at drøfte socialiseringsspørsmålet». Denne komiteen skulle blant annet drøfte spørsmålet om overgangen til et sosialistisk samfunn der «Det sociale demokrati forutsætter en samfundsforfatning, som lægger hele den politiske og økonomiske magt i det arbeidende folks hønder gjennin arbeider, bonde og fiskerraad».

Opprop i arbeideravisa Folkeviljen 29. november 1918
Foto: Folkeviljen

Den før omtalte komité kom da til å bestå av disse seks fra Arbeiderpartiets sentralstyre: Arvid G. Hansen, Christoffer Hornsrud, Haavard Langseth, Alfred Madsen, Halvard Olsen og Emil Stang. LOs sekretariat ble representert ved disse seks: A. E. Gundersen, Richard Hansen, Sverre Iversen, Ole O. Lian, Michael Puntervold og Jens Teigen. Da komiteen behandlet rådsspørsmålet, 14. mars 1920 ble komiteen delt i et flertall med Arvid G. Hansen, Christoffer Hornsrud, Haavard Langseth, Ole O. Lian, Alfred Madsen, Halvard Olsen, Emil Stang og Jens Teigen som blant annet uttalte at:

«Den sociale revolution har maatte skape sig sine egne forvaltningsorganer bygget paa selve de magter, som skapte revolutionen: arbeider- og soldaterraad elller arbeider- og bonderaad - - .Den russiske raadsrepubliks kamp mot verdens forenede kapitaliststater synes at fastslaa, at den sociale revolution kræver som sit organ til utøvelsen av samfundsmagten et raadssystemm sin lægger al magt i de revolutionære gruppers hænder, liksom den tyske revolutions tragiske utvikling viser, hvordan det gaar, naar arbeiderklassen lar magten gli ut av hænderne».

På Arbeiderpartiets kandsstyremøte 28. mars 1920 ble mindretallets innstilling kritisert og man foreslo at det kommende landsmøtet skulle fatte vedtak i samsvar med flertallets innstilling. Og denne endelige innstillingen ble så vedtatt på partiets 24 landsmøte som ble avviklet fra 22. til 25. mai 1920, med et nær øredøvende flertall; 285 mot 32 stemmer.

Så gikk altså Halvard Olsen likevel ut av DNA og ble medstifter av NKP 4. november 1923. Likevel; fordi: På "rest-Arbeiderpartiets" landsmøte vedtok man et prinsipp-program det stillingen til rådstanken fikk formuleringer som "«De nuværende samfundsorganer er ikke skikket til at løse de opgaver som vil melde sig i et kommunistisk samfund»" og «Paa arbeidslivets, raadssystemets grund maa der bygges organer og en forfatning som svarer til den revolutionære situation og lægger hele samfundsmagten i hænderne paa de revolutionære krefter - haandens og aandens arbeidere».

Men igjen, likevel altså - gikk Olsen med åpne øyne inn i NKP hvor han - riktignok etter mye tau-trekking og taktikkeri, på papiret, fikk den nest høyeste stjerne i partiet. Men posisjonen som NKPs nestformann synes ikke å ha hjulpet på hans kredibilitet blant de øvrige sentralstyremedlemmer. Ikke bare at han ble ekskludert for sin linje om at demokratiet i fagbevegelsen skulle bibeholdes og ikke la seg styre av "sentralen", verken i Moskva eller Oslo - i drøftingene omkring forbudspolitikken tapte han også ganske ettertrykkelig. Det ser ut til at han var alene blant sentralstyrets medlemmer som gikk imot forbudslinja i alkoholpolitikken.

LO

Da LO-formannen Ole O. Lian døde i 1925 og LO organiserte i overkant av 95 900 medlemmer, ble Halvard Olsen valgt som ny formann med 155 stemmer, hans motkandidat; Elias Volan, som fortsatt var medlem av NKP fikk 64 stemmer. Han var til da den eneste AFL/LO-lederen som har blitt valgt til formann uten å være medlem av Arbeiderpartiet. På neste kongress; i 1927 ble Olsen gjenvalgt med 121 stemmer mot Oscar Torps 115, men på neste kongress, i 1931 ble han gjenvalgt med 241 stemmer. Motkandidatene da var arbeiderpartimannen Jens Teigen (20 stemmer) og kommunisten Ivar Emil Ertresvåg (19 stemmer). Olsens formannstid var en av de mest turbulente perioder i LOs historie med omfattende streiker og lockouter, der den mest dramatiske nok var konflikten på Menstad i 1931.

Det hadde også vært mange og lange konflikter tidligere, som blant ledet til stort mannefall fra AFL som i 1919 hadde nær 144 000 medlemmer, og som på grunn av krisa og arbeidskonfliktene ved inngangen til 1920-åra ledet til at organisasjonen i 1922 var nede i 83 600 medlemmer.

Foran valgene på LO-kongressen i 1934 skjedde det mye som organisasjonen selv ikke var herre over. Blant annet vedtok Stortinget en lov om hvordan avstemninger i fagforeningene skulle foregå ved en eventuell arbeidsstans. Konkret var ikke dette av de store farlige saker som LO som organisasjon så grunn til å sette kamp inn i mot. Både Olsen og andre i LOs ledelse ville godkjenne lovframlegget. Men det var i sær en som slett ikke kunne akseptere denne borgerlige innblandingen i arbeiderbevegelsens virke: Hans tidligere kamerat og læremester Martin Tranmæl, som hadde vært medlem av LO-sekretariatet siden 1920. Tranmæl stilte selv til valg sammen med Olav Hindahl og sistnevnte ble valgt. Paradoksalt nok arbeidet Hindahl i det stille på samme linjen, noe som i 1935 førte til et gjennombrudd for opprettelsen av Hovedavtalen. Stortingets flertall gikk da med på å oppheve loven igjen. Man kan si at på denne måten ble borgerskapet kvitt en skarpskodd og "farlig" faglig kjempe.

LO hadde en sterk vekst i Olsens formannstid med en økning i medlemstallet fra 95.931 i 1925 til 224.340 i 1935. Dette skyldtes i stor grad de mange nye forbund som sluttet opp om LO, men også en generelt bedre tid for tanken om nytten av å være organisert. Ved utbruddet av andre verdenskrig var Olsen en av flere faglig tillitsvalgte som grunnla Fagopposisjonen av 1940, som inntok en samarbeidslinje overfor okkupanten. Mens mange medlemmer av Fagopposisjonen kort tid etter endret standpunkt, fortsatte Olsen samarbeidet, og kom til å virke som konsulent for den NS-innsatte AFL/LO-formannen Odd Fossum.

Per 1931 besto AFL av Arbeiderpartiets presseforening og disse 33 forbundene: Mal:Kolonner start

  • Arbeidsmannsforbundet
  • Baker og Konditorforbundet
  • Barber og frisørsvennenes forbund
  • Bokbinderforbundet
  • Bygningsarbeiderforbundet
  • Centralforeningen for boktrykkere
  • Elektriker og kraftstasjonsforbundet
  • Formerforbundet
  • Gullsmedarbeiderforbundet
  • Høvleriarbeiderforbundet
  • Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund
  • Jernbaneforbundet
  • Norsk Kjemisk industriarbeiderforbund
  • Kjøttindustriarbeiderforbundet
  • Kommuneforbundet
  • Litografisk forbund
  • Lokomotivmannsforbundet
  • Matros- og fyrbøterunionen
  • Murerforbundet
  • Møbelindustriarbeiderforbundet
  • Nærings og nytelsesmiddelarbeiderforbundet
  • Papirindustriarbeiderforbundet
  • Postforbundet
  • Skinn-, lær- og gummindustriarbeiderforbundet
  • Skog- og landarbeiderforbundet
  • Skotøiarbeiderforbundet
  • Skredderforbundet
  • Stenindustriarbeiderforbundet
  • Tekstilarbeiderforbundet
  • Transportarbeiderforbundet
  • Telegraf- og telefonarbeiderforbundet
  • Handels- og kontorfunksjonærers forbund

Mal:Kolonner slutt

Arbeiderpartiet

Halvard Olsen var som sagt en av Martin Tranmæls dragoner; syndikalist på sin hals. Denne troen på fagbevegelsens ledende rolle var det nok som i utgangspunktet dro ham inn i den kommunistiske bevegelsen. Men den store ledestjerne, dens nasjonale og internasjonale ledelse innen Komintern ga fort et annet syn. Men medlem av Arbeiderpartiet ble han ikke før den store samlingsprosessen starta, og som altså resulterte i enhet på samlingskongressen i 1927. Han sto sentralt i prosessene fram mot kongressen og ble da medlem av sentralstyret i DNA og medlem av den nydannede samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet. Men Martin Tranmæl var nok i sterk tvil om sin nyvunne allierte. Derfor gikk han da også imot ham på to av LOs kongresser, først i 1927 før han lyktes i 1934.

Det er flere pussigheter knyttet til den tranmælske uviljen vis-á-vis Halvard Olsen: Da man drøftet partiets forhold til fagbevegelsen, ble retningslinjene utarbeidet av en komité der Tranmæl og Olsen begge var med, uten at man i dag kjenner til noen divergens mellom dem. Det samme landsmøtet, (1930) satte ned en komité til å revidere partiets prinsipielle program. Der ble også Halvard Olsen med i selskap med folk som Edvard Bull, Oscar Torp og Martin Tranmæl. Komiteen la fram en innstilling overfor partiets 29. ordinære landsmøte i 1933 der kjernen i rådssystemet var bevart, en innstilling som altså var støttet av begge de stridende drabanter.

Dømt for landssvik

Kildene beretter om en bitter Halvard Olsen, som skal forklare hans stillingtaken til den nye «Fagopposisjonen av 1940», som i neste omgang endte med at Halvard Olsen ble medlem av NS.

Hans arbeid for okkupasjonsregimet vakte for alvor oppmerksomhet da han i oktober 1940 holdt en radiotale med oppfordring til arbeiderne om å slutte opp om NS. Sjøl meldte han seg inn i partiet på slutten av året, og han ble en viktig mann for NS. Han stod i resten av okkupasjonstiden sentralt i det NS-kontrollerte LO, spesielt som rådgiver for den kommissariske LO-lederen Odd Fossum. Da NS tok kontrollen med LO i september 1941, var Olsen aktuell som leder, men det gikk ikke Reichskommissar Terboven med på. På et tidligere tidspunkt var det på tale å gjøre Olsen til sosialminister i en NS-regjering, men det skal ha strandet på motstand fra Quisling.

Norsk krigsleksikons artikkel om Halvard Olsen oppsummerer hans holdning under krigen slik:

«Olsens hovedperspektiv var å ivareta arbeidernes interesser. Han mente at dette kunne gjøres innenfor rammen av et NS-styrt Norge, og han understreket kraftig det sosialistiske innholdet i nasjonalsosialismen.»

Halvard Olsen ble i 1946 dømt for landssvik og fikk sju års straffarbeid, ti års tap av samfunnsborgerlige rettigheter og inndragning av kr 10.000,- (tilsvarer ca. 180.000 i 2015). Han ble løslatt i 1950. I en historisk avhandling er det nylig blitt argumentert for at trekk ved rettssaken over Halvard Olsens landssvik bør sees i samanheng med Arbeiderpartiets betrebelser på å svekke NKP’s innflytelse i den første etterkrigstida (Berg og Sletholm 2013).

Kilder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Halvard_Olsen&oldid=915676»