Her forsøker vi å lage ei forside for Eikerbygdene, men vi trenger hjelp! Jeg har tatt utgangspunkt i Harstads forside og prøvde å tilpasse den til Eiker. Det fungerte på noen punkter, men ikke på alle. Så vi ber administratorene om hjelp og veiledning for å komme videre.
--Bent Ek (Bent) 28. nov 2009 kl. 17:02 (CET)
Om forsiden
Eiker er kjent som bygdenavn tilbake i
middelalderen, og det var egen tingkrets og
leidang.
Eker len ble opprettet i
1388, men omfattet også
Modum,
Sigdal og
Krødsherad, samt
Kobbervik ved
Drammensfjorden. Seinere kom dette området under
Akershus len, men Eiker var igjen eget len i perioden fra
1602 til
1660.
Eiker har også vært et prestegjeld, som omfattet sognene Haug (hovedsognet), Fiskum, Bakke og Nedre Eiker. Eiker herred ble opprettet i 1838, og i 1885 delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker.
Nye arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker på Eiker for 11.000 år siden, og en rekke funn fra ulike epoker dokumenterer at det har vært stor aktivitet i dette området. Det mest kjente av disse oldfunnene er Hoen-skatten, som er den største gullskatt fra vikingtida som er funnet i Skandinavia.
Områdets nyere historie er preget av beliggenheten mellom det som i lang tid var to av Norges største byer, Drammen og Kongsberg. Skogbruk, tømmerfløting og sagbruksdrift var viktige næringsveier på Eiker ved siden av jordbruket. Det var også betydelig bergverksdrift, både i regi av Kongsberg Sølvverk, Hassel Jernverk, Eidsfos Jernverk og andre. I tillegg vokste det tidlig fram andre former for industri, som Krogstad Spigerfabrik, Ekers Papirfabrik, Solberg Spinderi, samt teglverk, kalkbrenneri og diverse annen industri.
Fra 1870-tallet og framover var treforedlingsindustrien dominerende, med fire
cellulosefabrikker, tre
papirfabrikker og tre
tresliperier. Av disse er det i dag kun
Hellefoss AS som fortsatt er i virksomhet. Av andre støree bedrifter fra nyere tid kan nevnes
Den norske Galoge-og Gummivarefabrik, som fortsatt er i drift under navnet
Trelleborg-Viking.
Mal:Portal liste
Smakebiter fra artikler
Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.
Foto: Jensens
(2007)
Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer…
Smakebiter fra artikler
Her på jordene til Søndre Linnestad gård i Re kommune i Vestfold kan Slaget på Re ha blitt utkjempet.
er den vanlige betegnelsen på kampene som fant sted på Re i
Ramnes (nåværende
Re kommune) i henholdsvis
1163 og
1177. Denne artikkelen handler om striden mellom
Erling Skakke og
Sigurd Hallvardsson 20. februar 1163. Det har vært diskutert hvor striden egentlig fant sted, da
Re som bygdenavn dekket et større område, og det ikke med sikkerhet kan pekes ut noen gård med navnet. Høsten
2010 har ei gruppe arkeologer funnet pilspisser og andre gjenstander som kan stamme fra striden, på gården
Søndre Linnestad i Ramnes.
Les mer…
Lebesby kirkested i Laksefjord i 1948.
Foto: Det Norske næringsliv : 13 : Finnmark fylkesleksikon, 1952.
Stedet Lebesby (samisk Davvesiida) ligger på østsiden av Laksefjorden, omkranset av holmer og øyer. Lebesby var fram til 1944 administrasjonssenter i Lebesby kommune.
Gjennom tidene har navnet Lebesby gjennomgått mange endringer. Fra
1500-tallet finner en i
svenske kilder stedet omtalt som Daveby. Siden skriver man Lybsby, Libbisby, Lysby o.s.v., til det endelige Lebesby. Det samiske navnet på stedet er Davvesiida som kan oversettes med: Den nordligste samiske boplass.
Les mer…
Lebesby kirkested i Laksefjord i 1948.
Foto: Det Norske næringsliv : 13 : Finnmark fylkesleksikon, 1952.
Stedet Lebesby (samisk Davvesiida) ligger på østsiden av Laksefjorden, omkranset av holmer og øyer. Lebesby var fram til 1944 administrasjonssenter i Lebesby kommune.
Gjennom tidene har navnet Lebesby gjennomgått mange endringer. Fra
1500-tallet finner en i
svenske kilder stedet omtalt som Daveby. Siden skriver man Lybsby, Libbisby, Lysby o.s.v., til det endelige Lebesby. Det samiske navnet på stedet er Davvesiida som kan oversettes med: Den nordligste samiske boplass.
Les mer…
