Lokalhistoriewiki:Hovedside

Ukas artikkel Oberst Hans Kristian Bassø. Foto: Frederik Johannes Gottfried Klem (1901) Hans Kristian Bassø (født 26. oktober 1843 i Øvre Eiker, død 23. april 1932 i Oslo) var offiser, lokalhistoriker og slektshistoriker. I perioden 1898–1900 møtte han på Stortinget som første suppleant fra Kristiania. I Råde gjorde han omfattende lokalhistoriske undersøkelser, men kom aldri så langt som til å publisere dem. Det starta med slektshistorie, og mens han arbeida med sin stamtavle som ble publisert i 1899 skrev han av en rekke kilder som berørte Rådes historie. Han fortsatte å skrive av kilder, og hadde etter hvert et stort arkiv over opplysninger fra kirkebøkene i Råde fra 1707 til 1877, samt utskrifter fra pantebøker, skifteprotokoller, folketellinger og så videre. Ut fra dette materialet utarbeida han gårdshistorie for Råde fra de eldste tider fram til omkring 1850.Les mer... Smakebiter fra artiklene Ungdomshuset Folkvang ca 1910-1915, sett fra vest. Medlemmer i Fagerlund ungdomslag oppstilt på utsiden. Foto: Randsfjordmuseet (eier) Folkvang er et forsamlingshus på Jaren i Gran kommune på Hadeland. Huset åpnet 17. mai 1901, etter stor dugnadsinnsats fra innbyggerne i grendene Mjønvald og Moen, med storsal og et tverrbygg med kjeller og tre etasjer, Byggherren var Fagerlund ungdomslag, som ble stifta 1894. Fagerlund ungdomslag bygget Folkvang for å ha et eget sted å avholde medlemsmøter, fester, foredrag, sangøvelser og annen underholdning. De hadde også utleie av lokalene. Vestoppland Folkehøgskule startet opp i 1906 og hadde frem til 1912 sin skoleundervisning på Folkvang. Norsk Bygdekino leide lokalet mange år. Idrettsforeningen hadde turntrening og oppvisning på Folkvang og den lokale musikkforeningen hadde øvelser. Hadeland Museumslag, som etablerte Hadeland Folkemuseum hadde stiftelsesmøte på Folkvang i 1912. I aprildagene 1940 hadde norsk sanitet lasarett på Folkvang. I første fase av krigen hadde Arbeidstjenesten (AT) lokaler der. Fram til frigjøringen ble beslaglagte norske radioer lagret inne i festsalen med forseglede dører. Norske Hjemmestyrker hadde Folkvang i mai og juni 1945. Ungdomslaget eier fortsatt huset (pr. 2020), og har de siste åra brukt mye tid på å restaurere det. I 2020 fikk Fagerlund ungdomslag Kulturminnefondets plakett for godt bevaringsarbeid. Kilder og litteratur Fortidsminneforeningen: «Istandsetting av ungdomshus på Jaren, Gran.» Kulturminnefondet: «Nasjonal utmerkelse til ungdomshuset Folkvang». Opplandsarkivet avd Randsfjordmuseet, OAHF/00083 Fagerlund ungdomslag (privatarkiv).   Les mer … Espeland fangeleir, egentlig Espeland Polizeihäftlingslager var en tysk fangeleir for politiske fanger som var i bruk fra januar 1943 til 9. mai 1945. Den lå på Espeland, litt før øst for Bergen. Etter krigen ble den benyttet som landsvikfengsel, og senere som fengsel for tyskere med langtidsdommer. I 1952 ble den overlevert til Sivilforsvaret som brukte til kurs- og øvingsformål fra 1997. Siden 2000 blir den brukt til museums- og dokumentasjonsformål. Tysk fangeleir Leiren var en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Grini. Bortsett noen få innsatte med dom for kriminelle forhold, var leiren en oppbevarings- og disiplineringsanstalt for Sipo og SDs fanger, som skulle vært der i kortere tidrom. De ble enten løslatt fordi Sipo og SD ikke fant bevisgrunnlag for å holde dem videre fengslet, mens andre slapp ut fordi disiplineringen ble antatt å ha vart tilstrekkelig lenge. Den hadde en kapasitet på rundt 380 fanger. I løpet av de to årene den var i slikt bruk, satt det totalt 2026 fanger i leiren, hvorav hundre utenlandske. Den var opprinnelig tenkt som en ren transittleir for overføring til Grini fangeleir eller til Tyskland, men ble også en arbeidsleir for langtidsfanger. 627 av de innsatte på Espeland ble overført til Grini. Utbygging Leiren ble besluttet opprettet sommeren 1942 som erstatning for Ulven interneringsleir i Os da denne skulle forbeholdes militære aktiviteter. Byggearbeidene begynte i august 1942 og leiren tok imot de første innsatte i januar 1943 da den første mannskapsbrakken var ferdig. Den neste brakken var ferdig i februar og deretter en i juli samme år. Ulven ble gradvis tømt og var helt avløst av Espeland 28. september 1943. Da leiren på dette tidspunket var i full drift, besto den også av en boligbrakke for vaktmannskapene og en kombinert bo- og administrasjonsbrakke for leirledelsen. I august 1943 ble en enecellebrakke for mannlige fanger, kalt «Lenken», ble ferdigstilt. Her satt menn som var underlagt strengere bevoktning og soningsforhold. En tilsvarende enecellebrakke for kvinner ble tatt i bruk i mars 1944. Byggearbeidene ble ferdigstilt i april 1944 med en kjøkkenbrakke og en vaske- og toalettbrakke. Leiren hadde eget trykkvann med egen vannbasseng med vannforsyning fra elven, satt i drift i 1943. Dagligliv i leiren Fangene ble satt til i arbeid både i nærområdene og ulike steder i av Bergen og Os. Arbeidet kunne være skogshogst, gårdsarbeid og mindre bygge- og vedlikeholdsarbeid. Samtidig ble mye av den indre driftstjenesten i leiren betrodd enkelte av fangene, som avlastet det tyske mannskapet med administrative oppgaver. Denne samhandlingen kunne lette soningsforholdene for fangene gjennom den gjensidige avhengigheten det skapte mellom fangene og den tyske leirledelsen. For arbeidene på utekommandoene var Organisation Todt var oppdragsgiver. Ny ledelse vinteren 1944/45 SS-Oberscharführer Ludwig Runzheimer ble overført til leiren som arbeidsinnsatsleder i januar 1945. Han innførte tiltak som kjente fra andre fangeleire, som daglige straffeeksersiser, slag, spark og tramping, et regime som varte resten av krigen. Under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble Runzheimer dømt til døden for krigsforbrytelser og henrettet på Sverresborg festning 6. juli 1946. Frigjøring og rettsoppgjør Espeland tvangsarbeidsleir Landsvikfengsel 1945-1948 Etter frigjøringen i 1945 ble de gjenværende 209 fangene løslatt og den ble umiddelbart tatt i bruk til internering av mistenkte landssvikere, og minst 400 norske menn og 87 kvinner ble satt inn i leiren som ble omdøpt til Espeland tvangsarbeidsleir. Den var et landsvikfengsel til 1948. Fengsel for krigsforbrytere 1948-1952 Etter at fengselet var tømt for norske landsviksdømte, ble de 60 gjenværende tyskerne og østerrikere som var dømt for krigsforbrytelser og sonte ulike steder i landet, overført til Espeland. Syv av disse hadde opprinnelig fått dødsdom, men fikk etter anke redusert straffen til 20 års tvangsarbeid. Blant disse var den tidligere Gestapo-sjefen for Wilhelm Wagner. Blant de tyske og østerrikske krigsforbryterne var også kommandanten i Grini fangeleir, SS-Hauptsturmführer Alfred Zeidler og hans nestkommanderende SS-Untersturmführer Julius Denzer, SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner, sjef for Sipo i Kristiansand, SS-Hauptscharführer Johann Arndt og andre Gestapo, Sipo og SD-folk fra Veiten i Bergen, Statsarkivet i Kristiansand og Misjonshotellet i Trondheim. De bodde i en brakke som tidligere hadde hatt enkeltceller, men som i 1945 var bygget om til å ha fire- og seksmannsrom. Leiren ble brukt til dette formålet fram til slutten av 1951, da det etter en runde med benådninger bare var syv tyske statsborgere igjen som sonte straffer. Disse ble overført til Kongsvinger tvangsarbeidsleir og Bjørkelangen tvangsarbeidsleir og Espeland ble avviklet som fengsel i 1952. Etterbruk Leiren ble 21. april 1952 overlevert til Sivilforsvaret som brukte anlegget til kurs- og øvingsformål. På 1950-tallet ble bygningsmassen ble endret og utvidet med garasjer, slangetårn, lager og undervisningsbygg, med mer og den er idag på drøyt 5000 m² bygningsflate. Sivilforsvarets virksomhet oppførte i 1997, og fra 2000 har stiftelsen Espeland fangeleir drevet museums- og dokumentasjonsarbeid på stedet. Stiftelsen overtok leiren vederlagsfritt fra staten 30. januar 2015. Til tross for ombyggingene på 1950-tallet er anlegget på Espeland er et av landets mest intakte fangeleirområdene fra andre verdenskrig, og den har derfor å ha unik krigshistorisk symbolverdi. Anlegget ble forskriftsfredet 18. november 2014. Blant det fredede anlegget er også inntaksdemningen for vannforsyningen i elven og pumpestasjonen med vanntank, begge bygget i 1943. Kilder Hatlehol, Gunnar D.: Espeland fangeleir i Store norske leksikon Hovedside på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no Stiftelsen Espeland fangeleir Espeland fangeleir hos Krigsmuseene i Bergen og omland Espeland fangeleir, dab info Krigsminnet trenger mer penger til vedlikehold, men støtten blir kuttet, Bergensavisa, 25. februar 2021   Les mer … Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer ble oppretta kort tid etter andre verdenskrigs slutt i 1945. Hensikten var å tilbakeføre midler som var beslagslagt av NS-myndighetene under krigen. Kontoret ble nedlagt i 1947 da hoveddelen av arbeidet var gjort. Det lå under Justisdepartementet, og etter nedleggelsen overtok departementet ansvaret for eventuelle gjenstående saker. Direktøren for kontoret var Per Helweg. Virkeområde Det var tre typer saker der NS-myndightene hadde inndratt formuer: Personer med «fiendtlig sinnelag» som befant seg i utlandet. Hovedmålet for forordninga var medlemmene av London-regjeringa og apparatet rundt denne. Disse ble fratatt statsborgerskapet og deres formuer ble inndratt etter en forordning av 15. november 1941. Personer som drev motstandsarbeid til fordel for London-regjeringa og de allierte, såkalt folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet. Etter lov av 19. mars 1942 fikk de sine formuer inndratt. Sakene ble forberedt av innenriksministeren og beslutta av ministerpresidenten. Jøder. Etter lov av 26. oktober 1942 skulle Innenriksdepartementet avgjøre hvem som kom inn under ordninga, mens Finansdepartementet skulle forvalte formuene. Dette ble fra 20. november 1942 gjort gjennom Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Sakene kunne ikke bringes inn for noen domstol. Den om forsøkte å forhindre at midler eller eiendom ble beslaglagt risikerte inntil seks års fengsel. I hovedsak gjaldt inndragninger også ektefelles og barns formuer, men i noen tilfeller kunne de unntas. Fra 3. juli 1943 het det ansvarlige organet Likvidasjonsstyret for inndratte formuer, da det fikk ansvar for inndragninger i alle tre kategorier. Ved kapitulasjonen var det omkring 12 000 saker i styrets kartotek, hvorav noe under ti prosent gjaldt jøders formuer. Med tanke på at det var rundt 2200 jøder i Norge i 1940 er drøyt tusen inndragninger fra denne gruppa et svært høyt tall. Arbeidet Oppgaven var å spore opp verdiene. For løsøre, smykker, kunst, møbler og andre verdisaker var dette ikke alltid lett, og det har fra tid til annen dukket opp gjenstander som stammer fra beslag under krigen på auksjoner eller i andre sammenhenger. For å kunne finne fram til verdiene overtok Tilbakeføringskontoret arkivet etter Likvidasjonsstyret. Etter at verdiene var spora opp var målet å finne deres rettmessige eier. Blant jødene var de fleste døde, og også blant de andre var det mange som hadde satt livet til under krigen. Tilbakeføring måtte derfor i mange tilfeller gjøres i form av arveoppgjør. Kontoret ble i utgangspunktet finansiert med midler som sto på Likvidasjonsstyrets konto. Ved kapitulasjonen var det omkring åtte millioner der, og nær en tredjedel gikk til finansiering av kontoret. I forbindelse med Tilbakeføringsarbeid ble bobestyrernes rolle i beslagleggelsen av eiendom kartlagt, og flere fikk straff under rettsoppgjøret for dette. Arkiv Direktør Helweg lagde den 10. januar 1948, rett etter nedleggelsen, en arkivoversikt. Der delte han inn kontoret i fem hoveddeler, som i hovedsak er videreført av Riksarkivet. A: Oslo-arkivet. Materiale fra Tilbakeføringskontoret i Oslo. Materiale fra Statspolitiet, Innenriksdepartementet, Finansdepartementet og Likvidasjonsstyret, samt saksmapper fra Tilbakeføringskontorets egen virksomhet. Kopibøker er ordna i egen serie. B: Nordenfjeldske avdelings arkiv. Materiale fra Forvaltningskontoret og Likvidasjonsstyret samt fra Tilbakeføringskontorets nordenfjelske avdeling. C: Bobestyrerregnskapene, ordna alfabetisk etter bobestyrerne. D: Tilbakeføringskontorets driftsregnskap. E: Likvidasjonsstyrets bomapper med kartotek og registre. Dette er den største delen, med omkring 42 hyllemeter materiale fordelt i egne mapper for hvert bo. Mappene inneholder også Likvidasjonsstyrets bofortegnelse og korrespondanse for hvert enkelt bo. Litteratur og kilder Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer på Arkivportalen. NOU 1997:22 : inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Mangset, Stine Eriksen: En kamp om verdier : likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 2015. elektronisk versjon på Duo.   Les mer … D/S «Hestmanden» er det eneste av Nortraships fartøy som er bevart, og er nå museumsskip for krigsseilerne. Foto: Chris Nyborg (2014) Historias største rederi ble grunnlagt i ei bratt fjellside på hotellet på Stuguflotten i Lesja. Foto: Widerøes Flyveselskap (1963) Nortraship, egentlig The Norwegian Shipping and Trade Mission ble oppretta i 1940 for å disponere den norske handelsflåten. Selve vedtaket skjedde allerede 22. april, på Stuguflotten på Lesja. Fra starten hadde Nortraship kontroll over 806 norske skip på totalt over fire millioner bruttotonn som hadde vært utafor tyskkontrollert område den 22. april 1940, hvorav 241 skip på omkring 1,9 millioner bruttotonn var tankskip. Dermed ble Nortraship fra opprettelsen av verdens største rederi. Dette var en enorm ressurs for den allierte krigsinnsatsen. Gjennom krigen ble det også bygd en rekke nye skip for Nortraship, og i tillegg kom også noen skip som hadde vært i nøytrale havner med etter hvert som de klarte å komme gjennom blokader, slik at det totalt ble over tusen skip. Aktivitet Skipene ble særlig satt inn i konvoifarten mellom USA og Storbritannia, der spesielt den norske tankskipflåten var viktig for å sikre nødvendige forsyninger til krigsinnsatsen. Skipsfarten under krigen var svært farefull. Allerede før krigsutbruddet 9. april 1940 hadde norske rederier mista 58 skip ved krigsforlis, med tap av 376 besetningsmedlemmer og 16 passasjerer. I løpet av krigen, fra 9. april 1940 til 8. mai 1945, gikk 199 skip fra hjemmeflåten og 473 fra uteflåten tapt ved krigsforlis. Omkring 3000 krigsseilere mista livet, av de rundt 30 000 som seilte på Nortraships fartøy. Ledelse En plakett i Leadenhall Street i London forteller om Nortraships tilstedeværelse her. Foto: Stig Rune Pedersen (2016) Rederiet ble styrt fra London (fra nr. 144 Leadenhall Street i finansstrøket City), og New York, med Ingolf Hysing Olsen som direktør i London og Øivind Lorentzen i New York. Det var også kontorer i en rekke andre havnebyer, og etter hvert hadde Nortraship omkring 1200 ansatte. Oppløsning Den 1. oktober 1945 ble Nortraship oppløst, og skipene ble tilbakeført til de opprinnelige rederne, som også fikk oppgjør for bruken av dem. Det hadde i løpet av krigen blitt et overskudd på omkring 110 millioner pund. I tillegg til dette kom utbetalt assuranse på omkring 70 millioner pund. I norske kroner endte man på totalt 818 millioner (1945-kroner). Til sammenlikning var statens samla utgifter på den tida omkring to milliarder i året, så dette var en enorm sum. Sjømannsfondet Nortraships sjømannsfond ble oppretta av Stortinget i 1948, med midler fra Nortraships hemmelige fond fra krigens dager. Disse pengene hadde blitt samla opp ved at norske sjøfolk fikk hyre etter britiske tariffer, som var lavere enn de norske, og at de britiske myndighetene betalte inn differansen til fondet. Det var meninga at dette skulle komme sjøfolka eller deres etterlatte til gode, men det ble strid om fordelinga av midlene. I 1947 sto det hele 43,7 millioner kroner i fondet. Det ble tatt ut sak mot staten med krav om at midlene skulle fordeles blant krigsseilerne. Høyesterett frifant i 1954 staten for dette kravet. I 1969 ble det oppnevnt et utvalg som skulle vurdere saken på nytt, og først i 1972 vedtok Stortinget å fordele 155 millioner kroner, fordelt på tre statsbudsjetter, til krigsseilerne og etterlatte. Fondet eksisterer fremdeles, og disponeres av Nærings- og handelsdepartementet. Det gir støtte til trengende krigsseilere og deres etterlatte. Senere bruk av navnet Nortraship Under den kalde krigen ble Nortraship brukt som navn på beredskapsorganisasjonen for handelsflåten. Etter terrorangrepene i USA i september 2001 ble det igjen tatt i bruk i forbindelse med kriseplaner. Litteratur Nortraship i Store norske leksikon. Hjeltnes, Guri: Handelsflåten og Nortraship på norgeshistorie.no.   Les mer …

Ukas bilde Bina og Ben Stevensons delikatessebutikk i Chicago i 1915. Foto: Inger Marie Hammersmarks fotoalbum, Flekkefjord. Aktuelt Om du vil ha et overblikk over wikiens mangslungne aktivitet, ta en kikk på dens mange delprosjekter! Tradisjonsbåtregisteret nådde med Tanabasken «Vieljaš» 200 fartøy, og er den mest omfattende oversikten over tradisjonsfartøy i Norge. Kulturvernforbundet og Norges Husflidslag har arrangert flere lokale wikikurs for husflidsforeninger. Gjennom Husflid-forsidens underside for Arbeidsoppgaver, ønsker vi å stimulere kursdeltakere og andre interesserte til å bli med på en husflidsdugnad. Mange gamle håndverksteknikker er truet, og gjennom artikler og bilder i wikien kan du bidra både til å verne dem og gi dem nytt liv! Wikien har for tiden flere "bygdebokprosjekter" på gang. I samarbeid med Bykle kommune har NLI lagt ut Aanund Olsnes Heimar og folk i Bykle fra 2006 i revidert utgave, mens vi for Tinn kommune har et samarbeid med en lokal arbeidsgruppe om skriving av artikler til allmennsoge på nett. I Sørum kommune blir gardshistoria for Blaker skrevet parallelt i wikien og for et bokverk. Også i Søndre Vestfold er det påbegynt et arbeid med bosetnings og befolkningshistorie. I tillegg jobber flere brukere med gateprosjekter, blant annet i Lillestrøm, Larvik, Tromsø, Hamar, Gjøvik og Oslo. Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 539 artikler og 218 165 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer...