Peder Fauchald

Mal:Thumb høyre Peder Fauchald (født 21. september 1791 på garden Faukal på Toten, død 22. november 1856) var gardbruker og politiker. Pær Faukal, som han ble kalt på Toten, var Vestopplandas mest innflytelsesrike politiker i første halvdel av 1800-tallet og kjent som en av Stortingets mest liberale bønder. Han var stortingsrepresentant for Christians amt fra 1830 til 1851 og den første ordføreren i Østre Toten, fra 1837 til sin død i 1856.

Fauchald var en venn av Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje. Ivar Aasen og Eilert Sundt, som alle besøkte han hjemme på garden Sokstad.

Bakgrunn

Førstesida i formannskapsprotokollen for Østre Toten, 18. november 1837. «Til ordfører valgtes Peder Fauchald paa Sogstad med 4 Stæmmer.»

Peder Fauchald var sønn av Jens Hansen Braastad fra Vardal og Marthe Pedersdatter Fauchald. Familien bodde på garden Faukal, like ved det seinere tettstedet Kapp. Morsslekta hadde bodd på garden sia 1600-tallet.

I Peder Fauchalds barndom var det bare omgangsskole på Toten, men han skal ha fått mye hjemmeundervisning av mormora Sigrid Fauchald, «en i forhold til sin stilling meget dannet kvinde.» Jens Raabe skriver at bestemora både lærte han å lese og ga han religionsundervisning, men ikke minst:

omgangen med denne fornuftige og rettænkende kvinde havde en afgjørende indflytelse paa hele hans aandsretning, idet han tidlig blev indskjærpet taalmodighet i modgang og beundring for alt stort og godt. Denne hans velgjørerinde døde i hans hus i 1823, 94 aar gammel, og hendes minde var ham uforglemmeligt, ja helligt.

Fauchald hadde som ung mann stor leselyst, og skaffa seg all slags bøker. Presten Jonas Finkenhagens boksamling hadde han stor nytte av. Peder Fauchald slukte romaner, sosialøkonomiske verk, satiriske skrifter og historiebøker. Raabe (egentlig Henrik Wergeland?) mener at dette er «spiren til den alsidige, men tildels overfladiske dannelse, som man senere har havt anledning til at opdage hos ham som mand.»

Fra Faukal til Sokstad

Matrikkelgarden Faukal besto rundt 1800 av to bruk, Fauchald-familiens eiendom (kalt «Guttu» i skriftlige kilder) og statens Faukal-gard. Den siste var jord tillagt Totens prestebol, og som i 1815 ble lagt ut til amtmannsgard for Kristians amt. Peder Fauchald hadde tatt over familiens Faukal-part i 1810, og fra 1812 forpakta han også statens eiendom. Dette fortsatte han med helt fram til 1825, for amtmennene Ole Hannibal Sommerfelt og Lauritz Weidemann bosatte seg aldri på Faukal.

Peder Fauchald var imidlertid misfornøyd med de høge forpaktningsavgiftene på leiejorda, og han ønska samtidig en større eiendom. Derfor slo han til da storgarden Sokstad, i den gamle hovedbygda på Toten, var til salgs. Han flytta i 1825 til Sokstad, og sa opp forpaktinga. Kort tid etter solgte han Faukal-bruket «Guttu» i parseller.

Familien på Sokstad besto av Peder Fauchald, kona Pernille Tollefsdatter (1791-1871) og de fire barna deres. Pernille var fra Stor-Bjørnstad, nabogard til Faukal og en betydelig eiendom. Ekteskapet betydde derfor sikkert en klar styrking av Fauchalds økonomiske situasjon.

Ung mann med mange verv

Mal:Thumb høyre Alt i 20-årsalderen fikk Fauchald sine første tillitsverv i hjembygda. Han var blant annet likningsmann, kirkeverge og forlikskommissær. Denne tidlige politiske karrieren minner om hans sambygding David Seierstads karrierestige 70 år seinere. Rett etter 1814 knytta Fauchald seg til det bondeopposisjonelle miljøet som nesningene Halvor og Jacob Hoel sto i bresjen for.

Fauchald tilhørte en familie som tidlig på 1800-tallet markerte seg sterkt i politikken. Onkelen Hans Skikkelstad, som grunnla Brusveen fabrikker, var både stortingsmann og Vardals første ordfører. Svogeren Peder Hallingstad ble ordfører i Vestre Toten. 18. november 1837 ble Fauchald sjøl valgt til den første ordføreren i Østre Toten, under høsttinget på lensmannsgarden Velt-Bjørnstad.

Fauchald var trulig sjølskreven som ordfører. Under formannskapsvalget for Hoff sokn fikk han 47 stemmer, mens nr. 2 og 3 på lista fikk henholdsvis 35 og 25. I 1837 hadde Fauchald alt sittet sju år på Stortinget, og blant annet deltatt i forberedelsene av formannskapslovene, som gjorde møtet på Bjørnstad mulig.

Stortingets mest liberale bonde?

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Fauchald ble valgt som 2. suppleant til Stortinget i 1826, og fra 1830 møtte han som fast representant. Ifølge Halvdan Koht var han så å si den eneste bonderepresentanten «som kunde opta en debatt med embetsmændene», som da dominerte norsk politikk. Ved stortingsvalget i 1833 ble tallet på representanter mer enn fordobla, og dette ble maktgrunnlaget for den såkalte bondeopposisjonen. Fauchald ble sammen med blant annet John Neergaard, Ole Haagenstad, Teis Lundegaard og Ole Gabriel Ueland sentral i denne grupperinga. Disse møttes i det som motstanderne kalte «den hemmelige direksjon», hvor dagsaktuelle spørsmål ble gjennomgått og diskutert. Fauchald ble et bindeledd mellom den gamle bondeopposisjonen rundt Hoel-brødrene og den nye, som særlig Ueland etter hvert skulle bli den viktigste talsmannen for.

Som medlem av justiskomiteen deltok Fauchald aktivt i kampen for formannskapslovene, som kongen hadde lagt ned veto mot i 1833. Fauchald, som satt i justiskomiteen, var samtidig en talsmann for det radikale forslaget om direkte folkeavstemninger i stedet for representantskap, noe han holdt fast ved så seint som i 1836. Peder Fauchalds mål var å få ordningen så demokratisk som mulig. Forslaget falt, men ifølge historikeren Åsmund Svendsen «bidrog han med dette til å utvikle bøndenes strategi med å bruke grunnlovens § 79 for å sette igjennom sine politiske mål.» Kampen for bøndenes interesser tok ellers uttrykk i Fauchalds forslag om handelsfrihet på landsbygda (1839), dessuten i den samla bondeopposisjonens såkalte sparepolitikk, at staten skulle være forsiktig med pengebruken. Han stemte for eksempel mot økte bevilgninger til marinen. Derimot makta han som representant fra Opplanda å skaffe statsstøtte til bygginga av Mjøsas første dampbåt, nemlig Jernbarden.

Fauchald var allikevel en utypisk gardbruker. Halvdan Koht skriver:

I 1842 var han den første og næsten den eneste bonde som talte og stemte for jødernes adgang til riket. Hans frihet og sælvstendighet i alle slike saker hang sammen med at han var, som det ofte blev sagt, den mest dannede av stortingsbønderne, og det var ogsaa eiendommelig for ham at han viste interesse for kunsten.

Fauchald var opptatt av «de menneskelige Rettigheder», noe han blant annet argumenterte med i stortingsdebatten om jødenes adgang til riket. Det som var riktig i 1814, var ikke nødvendig riktig på 1850-tallet. «Begrebet om Humanitetsgrundsætninger saavel som om de menneskelige Rettigheder har siden den Tid [1814] særdeles uddannet sig, og til en af Virkningerne heraf hører netop Negeremancipationen.» De radikale holdningene hans i åndsspørsmål kom også til uttrykk i arbeidet for å oppheve konventikkelplakaten og kampen for fri religionsutøvelse for dissentere.

Peder Fauchald var dessuten radikal i nasjonale spørsmål. Fauchald støtta Jonas Anton Hielm i hans nasjonale saker på Stortinget i 1836, og gikk inn for at kongens svenske monogram med ordenstallet XIV (for Karl 14 Johan – i Norge var han Karl 3 Johan) skulle fjernes fra de norske myntene. Fauchald var også en av de få stortingsmennene som Marcus Thrane ville ha med i arbeiderregjeringa han planla rundt 1850.

Ifølge Koht ble Fauchald på denne måten en av dem som beredte grunnen for partiet Venstre, som Johan Sverdrup i 1851 gjorde det første forsøket på å stable på beina. Hans radikale holdninger i åndsspørsmål kan samtidig ha bidratt til at han ikke ble hovedtalsmannen for bøndene; den rolla tilfalt Ueland. Åsmund Svendsen antyder at Fauchald som «østlandsk storbonde, preget av en europeiskartet liberalisme og med en flytende og til dels satirisk tone, kan ha stått for fjernt fra Sørvestlandets bønder, som ofte hadde bakgrunn i langt trangere kår».Rundt 1850 var bondeopposisjonen i ferd med å sprekke, da mange av østlandsbøndene, deriblant Fauchald, holdt seg utafor Uelands klubb av lutter frihetsmenn. Thranerørsla skremte mange.

Fauchald døde i 1856 og ble gravlagt ved Hoff kirke. Ei minnestøtte på grava hans ble avduka 17. mai 1858, med høgstemt festtale ved sakfører Jacob Brager og tale og sang av Aasmund Olavsson Vinje. Fauchalds gate i byene Oslo og Gjøvik er oppkalt etter den markante politikeren. Dessuten gikk navnet videre i familien, gjennom barnebarnet Peder Fauchald Lie (1849-?).

Vennen Henrik Wergeland skal ha uttalt: «Peder Fauchald er Totens Stolthed; han er Folkets Mand i Ordets egentlige Betydning, og ved hans blotte Navn løfter den norske Bonde uvilkaarlig paa Hatten».

Kilder og litteratur

• Aftenposten, 29. november 1924: «75 aar. Peder Fauchald Lie»
• Arkivverket.no: «Wergelands gode venn Peder Fauchald»
• Peder Jensen i folketelling 1801 for Toten prestegjeld fra Digitalarkivet
• Gjestrum, John Aage: Landskapet på vestsida av Mjøsa 1837-1987. Gjensidige Vestoppland 150 år, Gjøvik 1987.
• Hårstadsveen, Rune: «Amtmannsgarden Faukal», i Årbok for Mjøsmuseet 2009, s. 62-67.
• Koht, Halvdan: «Peder Fauchald», i Norsk biografisk leksikon I, 1929, s. 82-85.
• Matrikkelen for 1838
• Portræter af mærkelige Nordmænd med korte Levnetsbeskrivelser, bd. 1, 1843.
• Raabe, Jens: En storbygd. Kulturskildringer fra Toten, Kristiania 1905, s. 61-73.
• Seip, Jens Arup: Utsikt over Norges historie. Første del, 1997, s. 151, 167 og 172 (2. utgave).
• Svendsen, Åsmund: «Peder Fauchald», i Norsk biografisk leksikon II.
• Storthings-Efterretninger 1836-1854, bd. 2. Christiania 1893, s. 122-123 (Fauchalds innlegg under stortingsdebatten 9. september 1842). Talen er gjengitt på nettstedet Virksomme ord v/Anders Johansen og Jens P. Kjeldsen.
• Sørheim, Kr. Ørbeck: «Kommunalt selvstyre», i Totens bygdebok II, Oslo 1953, s. 1-48.