 Carl A. Hansen (t.h.) med sønnen Karl Andreas Hanssen (t.v.) og den ca. 4 år gamle sønnesønnen Rikard Kaarbø Høvde. (født i Suldal kommune i Rogaland 17. januar 1843, død 1935) var skipsbygger. Han vokste opp i Vang i Valdres hvor faren (som også het Carl Andreas Hansen) var sokneprest. Hansen var allerede en viden kjent og anerkjent skipsbyggmester/skipskonstruktør da han kom til Harstad i 1906. Her bodde han på Seljestad hos sin sønn, ordfører (i Trondenes) og advokat Karl Andreas Hanssen, som senere ble sorenskriver. Han kjøpte snart et område i Harstadhamn av Hans Fredrik Giæver, og startet skipsbyggeriet Harstad Skibsverft hvor han konstruerte og bygde fiskebåter i tre.Hansen hadde ingen annen skolegang enn den han fikk i hjemmet på prestegården, og det var snekker han ville bli og kom etter hvert i lære hos snekkemester Heichmann i Drammen, senere hos snekkermester Frantze i Kristiania og ble utlært snekkersvenn der. Som en del av utdannelsen gikk han på tegneskole og lærte både matematikk, frihånds- og konstruksjonstegning. Deretter praktiserte han tegning av skipskonstruksjoner og praktisk skipsbygging ved Brunchhorst & Dekkes Skipsverft i Bergen, som var landets største skipsbyggeri på den tiden. For å kunne utvikle seg videre i faget, ble han av denne arbeidsgiveren anbefalt å ta videreutdannelse i Amerika. Les mer …
MB «Litleveiren» M 20 VA. Bygd på Bjørkedalen til Årset notlag som eigde og brukte båten så lenge den varte.
Båten hadde krum stamn og stemne/stemnestykke (mellomstykke frå fremste ende av kjølen skråande opp i 2 fots lengde til bakkant av framstamnen på ein 30-foting).
 MB Litleveiren set Landnota  MB Litleveiren M 20 VA slepar
Denne konstruksjonen, at stamnen starta langt bak under båten, var vanleg på gavlbåtar bygde til bruk med landnot. At kjølen vart kort gjorde båten rask å svinge/styre (når du jakta på fisk fylgde du ofte fjøra med lite klaring). Når du skulle drage fram nota var det viktig å kome godt fram i fjøra med båten slik at det vart lite klaring under nota for å berge fisk. Brukarane sa det ofte på denne måten: "Båten var god i fjøra". Ved bygging hadde den runde kjølforma den fordelen at det var lett å "få båten utyve", å gi den ein "rund bunkje" (rund i botnen med god berevne). Ulempa var at båten flaut så høgt i sjøen at den ikkje fekk "vatn på tvora (propellen)" når nota var i sjøen (lite last bak). Båtane var derfor ofte uberegnelege ved manøvrering utan last, propellen drog luft ved oppbakking og gikk i fjøra eller kaia med for stor fart. Var det fleire ombord samtidig såg ein ofte at ledige folk gjekk så langt bak på båten dei kunne når tida for oppbakking nerma seg for "å få vatn på tvora". Les mer …
Ein eller ei dregel (med dialektformer som dreiel ( Snm.) og driggel ( Ndm.) eller skottdregel ( N-Nor.) er eit skvettbord som blir sett på toppen av ripa ved segling i grov sjø for å minske sjansen for å få sjøen inn i båten i le. På båtar med vaterbord blir dreglane sett i hol i vaterbordet; på båtar utan vaterbord ligg dregelen an mot keipane på innersida, på yttersida er det loddrette jarnband som går i hol mellom ripa og langisa, og dreglane er i tillegg festa med jarnkrokar (og tidligare gjerne vidjeband). På somme båtar, særlig åfjordsbåtar med lågt fribord, kan dreglane vera meir permanent festa. Dreglane kan vera enkle eller ha keipar. Åfjordsbåt-dreglar kan ha årehol, og det finst òg tradisjon om geitbåt-dreglar med årehol. Les mer …
 Strandebarmer fembords færing. Foto: Carl Henrik Lampe eller strandebarmsbåt er betegnelse på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de sørvestlandske robåttypene. Den oppsto i begynnelsen av 1900-tallet. Den kan ha fra tre til fem bordganger. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sør-Vestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, 4-bords Sør-Vestlandsbåt, altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.) Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger, Oselvere og så videre, men også Strandebarmerne ble i gamle dager (for det meste?) bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sør-Vestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv. Les mer …
Ein krumstemning er ein nordlandsbåt av typen som var vanlig fram til tidlig på 1800-talet, føre dei nye, meir rettstemna nordlandsbåtane vart utvikla og tok over. Krumstemningar har ein relativt runda framstamn som bøyer seg noko innover øvst; medan bakstamnen er noko mindre runda, innoverskrådd mot kjølen og utan framlutande overheng. Dei er oftast relativt langsmale og med vesentlig lågare fribord enn dei nyare nordlandsbåtane. Båtane manglar ofte vaterbord og har oftast keipar av «y-type» som er fastnagla i øvste bordet. Som på nyare nordlandsbåtar og geitbåtar, men i motsetning til åfjordsbåtar, har krumstemningane tydelige lyroddar som gjev ein runda overgang mellom øvste bordgangen og stamnane. Krumstemningane, og då særlig åttringane, fikk ord på seg for å vere utrygge i grov sjø, og den hogde konstruksjonen let seg vanskelig kombinere med industriell produksjon. Dette var to vesentlige grunnar til at den nyare nordlandsbåten med høgare fribord, vaterbord, tollpinnar og hovudsaklig saga bordgangar blei utvikla. Les mer …
 Frå Jakob S. Bjørkedal sin reserve av greinvinklar og krokar Spanterøter og bjelkekne vart brukt i samband med bygging av kravellbygde båtar, mellom anna i Volda.
Spanterøter i doblingspant var den vanlege måten å binde saman dei to sidene på kravellbygde båtar med. Rota har ein lang og ein kort arm. Den lange er del av stamma på treet, og den korte er den beste armen på rota. Her er innsikta frå dei som er på skogen, og som vel den beste rotarmen som er avgjerande. Den lange armen var gjerne rundt 2 meter, og den korte rotarmen kunne også vera over 1 meter. Ein lang arm gir eit betre omskot på skøytane, men her er det naturen som set begrensninga. Med tømmerbreidd i spantet på 6 eller 7 tommar, så trongst det store røter. Å få fram slike røter er tungt arbeid, då er erfaring og teknikk medverkande til eit godt resultat. Det var ikkje berre røter som kunne brukast, men også store greiner eller andre former for vinkel på stamma. Les mer … | 
