Forside:Kulturminner

Sideversjon per 12. mai 2015 kl. 08:28 av Cnyborg (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Om Kulturminner
Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007.
Foto: Anders Einar Hilden
Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.

I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling.   Les mer ...

 
Smakebiter
Lesjaverk 1963 med den freda hovudbygninga frå 1734.
Lesja jernverk vart oppretta med tildelinga av privilegiet på jernverksdrift i Lesja hovedsokn til Jørgen Fillipsen og Joachim Irgens i 1660. Drifta kom gradvis i gang i åra etter etableringa. Lesjaskogsvatnet vart oppdemt i begge endar for å skaffe vasskraft til verksanlegget, som vart bygd opp i austre enden av vatnet. Ved anlegget kom det etter kvart masomn av såkalt vallonsk type og stangjernshammar. Også i Håmårfossen i Rauma nedafor Kvamsgardane vart det bygd stangjernshammar, truleg så tidleg som i 1670-åra. Malmen vart funne fleire stader over Lesjaskogen: ved Slettom og i Gruvlie mellom Brandlie og dei gamle gardane i Nørdre Verket. Malmen frå Gruvlie vart køyrt ned til Bryggja og transportert derfrå til masomnen ved hjelp av lektarar sommarstid og med slede på isen om vinteren.   Les mer …

Grop 2 i i fangstanlegget.
Foto: Arnfinn Kjelland (2018)

Ved Storhøhalsen på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.

Storhøhalsen er ei brei skrånande li ovanfor skoggrensa, nedanfor Storhøe (1868 m.o.h.). På ei litt flatare terasse ca. 300 m nedanfor høgste punktet går det ein tydeleg sti etter reinstrekket, og erfaringar frå eldre jaktperiodar er at reinen ofte trakk her, noko som må ha freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg.

Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979 og 1986). Han påviste fire fangstgroper her, to ved sidan av kvarandre of kopla saman med ledegjerde, og to enkeltgroper.

  Les mer …

Haslekroken klar til bruk
Haslekroken, på godt austefjordsk «hasljekrokjinj» eller "natakrokinj", er ein reiskap som har gått ut av bruk for fleire tiår sidan. Den var ein par meter lang krok av tre, vanlegvis laga av hassel eller bjørk. I tjukkaste enden var det ei grein eller rot som danna ein kraftig krok. Brukaren heldt i den tynne enden.

Alle reidskapar blir oftast brukt til fleire ting. Den same, eller ei litt grovare utgåve var med når storuksane/"foreiningsuksane" skulle hentast frå sommarhamning. Då vart den brukt til å krøkje i naseringen for å få tau i ringen og dermed kontroll på uksane som oppførte seg som udyr etter månader på frifot.

Plukking av nøtter – nataplukking – var attåtnæring der gardane hadde hassel eller i daglegtale «nataskog». Hasselen er bøyeleg og føyeleg. Haslekroken vart brukt til å bøye ned greinene slik at den som plukkar kan unngå å klatre. Ein var ofte fleire i fylgje. Den som var tyngst og sterkast brukte kroken og henta ned grein for grein og heldt medan den som var snar plukka neter, gjerne med hamsen på. Så tok ein fangsten med heim og la den til turk og modning slik at alle netene sleppte hamsen av eigen fri vilje. Når netene sleppte hamsen var dei gjerne svakt brune på let/farge.   Les mer …

Gamlegymnaset i 2009, før oppussingsarbeidet starta.

Gamlegymnaset i Volda vart bygd av Bergenhusiske regiment i 1851 til kapteinene sine. Difor vart bygget kalla «Kapteinsgarden». Huset hadde ei grunnflate på 150 m2 og vart bygd med èin etasje.

I 1891 kjøpte Aage Stabell huset for å begynne med «Millomskule». I 1910 kjøpte Johan Fredrik Voss og Olav Riste for å drive skule vidare, og det vart det første treårige gymnaset på landsbygda i Noreg. På den tida vart bygd på ein 2. etasje, og huset vart slik vi kjenner det i dag.   Les mer …

Del av et helleristningsfelt
Foto: Jurek Durczak
Helleristningsfeltene i Alta ligger innerst i Altafjorden, 5 km sørvest for Alta sentrum i Finnmark. Disse feltene omfatter Nord-Europas største samling av helleristninger av jeger-fangstfolk, og de første ristningene ble funnet av Isak Balandin og hans sønn Tom Isak Balandin like før pinse i juni 1973. Feltene omfatter mer enn 6 300 helleristninger og 50 hellemalerier, og er fordelt over de fem stedene Hjemmeluft, Kåfjord, Storsteinen, Amtmannsnes og Transfarelv som igjen totalt består av nesten åtti mindre felt. 3. desember 1985 ble dette området innerst i Altafjorden plassert på UNESCOs verdensarvliste, med begrunnelsen at området utgjør det mest betydningsfulle vitnesbyrd om forhistorisk menneskelig aktivitet i Nordområdene.   Les mer …

Leirong kystlag er et lokallag tilsluttet Forbundet KYSTEN. De har ca 100 medlemmer over hele Tysvær kommune og ble stiftet i 1999. Laget arbeider med bevaring av norsk kystkultur, der vern gjennom bruk og tradisjonsbåren kunnskap er viktige bærebjelker for aktivitetene deres. De ønsker å gi mennesker i alle aldere muligheten til å delta i sitt felles kystkulturarbeid.   Les mer …
 
Kategorier for Kulturminner
 
Andre artikler