 Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945. Foto: Norsk Folkemuseum ( bokmål; nynorsk koparslagar) eller kobbersmed (bokm.; nyn. koparsmed) var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmiðr er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.
Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.
Les mer …
 Prospekt av Halden av Jacob Conning fra 1699. Tilhører Norsk Folkemuseum Foto: Jacob Coning /kilde ble grunnlagt som kjøpstad i 1665 med navnet Fredrikshald oppkalt etter Fredrik III. Tollstedet Halden – som før 1660 kaltes enten Idd og Marker len eller Halden med Knivsøy og Svinesund eller bare Svinesund – har røtter lengre tilbake: Det ble utskipet trelast fra munningen av Haldenvassdraget og elva Tista i hvert fall siden 1500-tallet. Tollprotokollenes lister over inn- og utførte varer fra og til Halden er bevart fra midten av 1660-årene. Fra disse varelistene kan vi se at det allerede i 1685 ble innført 3,5 tonn tobakk (7466 pund) samt eksotiske varer som kamelhår, kanel og kapers. Dette i tillegg til de sedvanlige korn- og fetevarer fra Danmark. Eksporten gjennom 1700-tallet bestod i hovedsak av ulike trelastprodukter til England, Frankrike og Danmark. Halden hadde også et sukkerraffineri som bidro med sukker til mange norske havner. Aalborg, København og Rørvig i Danmark var av de viktigste oversjøiske handelspunktene til kjøpmennene i Halden på slutten av 1700-tallet. Les mer …
 Bullgården fra 1767 var Fredrikstads tollkontor. Foto: Trond Svandal : Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 etter at Sarpsborg var blitt brent av svenskene, og borgerne ønsket å flytte byen til Glommas munning. Den nye byen skulle få en tett forbindelse til sjøveis handel. Fredrikstad fikk også form av festningsby. Handelen i byen ble preget av trelasten som ble fløtet på Glomma og de nærliggende sagene. I 1731 ble det til Fredrikstad importert varer som mandler, muskat og fargestoffet mønje. Skipene som ankom Fredrikstad i 1786 var fordelt med omtrent 1/3 fra Danmark, 1/3 fra England og 1/3 resterende steder som Frankrike, innenriks i Norge, Polen, Skottland og Belgia. Les mer …
 Denne kobberøsa fra 1768 er i dag på Norsk Folkemuseum. Foto: Anne-Lise Reinsfelt Bruken av kobbertøy var en del av en revolusjon i matlaging gjennom 1700-tallet. I hvert fall blant øvre lag, og særlig i byene. Ikke bare ble det tilgjengelig nye, men og mer smakfulle matvarer slik som kaffe, kanel, sukker eller sitroner. Måten man laget mat på forandret seg også.
Endringen skjedde fordi nytt kjøkkenutstyr ble tilgjengelig i stadig større mengder. Mye av dette var laget i kobber, men også messing, tinn og dels også jern. Dette finner vi spor av i innførselslistene som prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister har gjort tilgjengelig. Vi kjenner også til en del norske kobberslagere, men deres andel av markedet var mindre enn importvarene.
Les mer …
 I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. Les mer … | 
