lokalhistoriewiki.no

Leif Sinding

Leif Sinding (født 19. november 1895 i Kristiania, død 13. mai 1985 i Oslo) var filmregissør. Sammen med Rasmus Breistein og Tancred Ibsen var han blant de ledende norske filmregissørene i årene før 2. verdenskrig.

Leif Sinding på et pressebilde.

Bakgrunn

Han var sønn av bankdirektør Helge Sinding (1871–1902) og Karen Sybilla Bing (1869–1955). Han var sønnesønn av skolemannen Ernst Anton Henrik Sinding (1839–1924) og fetter av professor i sosialøkonomi Thomas Sinding (1896-1951) og lektor Ernst Sinding (1898-1962).

Han vokste opp på Frogner i Kristiania sammen med moren og en søster etter at faren forlot familien da han var liten og reiste til Sør- eller Mellom-Amerika.

Han giftet seg i 1919 med skuespiller og danser Ellen Buttedahl (17. april 1899–28. april 1980), og de fikk 1. mai 1920 sønnen Paal Fredrik Sinding. Han reiste tidlig i krigen ut som frontkjemper og var SS-Oberschütze i 5. SS-Panzer-Division «Wiking», Regiment Nordland, 17. kompani og falt 16. juli 1941 i Ukraina.

En vei på Heggeli/Smestad i Oslo ble under krigen gitt navnet Pål Sindings veg, etter krigen ble denne regulert inn som en del av Monolitveien.

Virke

Journalist

Sinding gikk tidlig ut i arbeidslivet som journalist og arbeidet for Verdens Gang, Aftenposten og Morgenbladet. I 1918 ble han første redaktør i bladet Helt og skurk som ble gitt ut av forfatteren, produsenten og regissøren Peter Lykke-Seest. I 1917 har han en mindre rolle i Lykke-Seests film De forældreløse som «advokaten».

Etter å ha blitt gift og fått en sønn oppholdt han seg i årene 1921 til 1924 en del i Tyskland og i Paris for å lære om film. I samme periode produserte han Erling Eriksens Kjærlighet paa pinde fra 1922.

Filmarbeid

 
Stillbilde fra Eli Sjursdotter (1938).

Sinding skrev manuskriptet til filmen Himmeluret fra 1925, etter en komedie av Gabriel Scott og satte den i scene sammen med skuespilleren Amund Rydland, men hans selvstendige regidebut regnes Den nye lensmannen fra 1926.

Han engasjerte seg sterkt filmpolitisk og ble en meget sterk talsmann for nasjonal filmproduksjon, i en tid hvor denne hadde ligget en del nede og på mange vis overtatt av svenske produsenter og filmer ofte basert på norske litterære utgivelser og filmet i norsk natur. Sinding uttalte at han ønsket å forby utenlandske produsenter og regissører å filme i Norge, noe han begrunnet som «kunstens proteksjonisme». I en tid hvor det sentrale i filmen var det billedlige var det derfor naturlig å tenkte at det norske burde være forbeholdt den norske filmindustrien.

Sinding gikk også sterkt imot innføringen av det kommunale kinomonopolet i 1926, og hevdet at dette tok inntektene fra den norske industrien. Dette ble forsterket av at regjeriingen i 1920 hadde innført en 10 % luksusskatt billettene, for øvrig en ordning som varte helt fram til 1969.

Sinding stiftet i 1936 produksjonsselskapet Merkur-Film A/S som skulle bli et av de mest vellykkede private produksjonselskapene. Mens Tancred Ibsen så mot den amerikanske filmtradisjonen, søkte Sinding mot norsk literatur, og hans første suksess kom med innspillingen av Oskar Braatens skuespill Bra mennesker fra 1937 og året etter med Eli Sjursdotter etter en roman av Johan Falkberget.

Den viktigste filmen fra Sinding var De vergeløse fra 1939 etter en roman av Gabriel Scott utgitt samme år og dette brakte samtidslitteraturen sterkt inn i spillefilmen. Denne filmen var den tydeligste indignasjonsfilmen man finner så tidlig i norsk filmhistorie hvor temaet barn som blir dårlig behandlet gjorde den til en publikumssuksess og en samfunnsvekker og det første sosiale drama og film som satte problemer under debatt.

Sindings neste film var Tante Pose fra 1940, også basert på et litterært verk av Gabriel Scott, en julefortelling med samme navn fra 1904. Dette var en gammelromantisk idyll fra embetsmannstiden og var svært ulik den sosialt problematiskerende De vergeløse. Tante Pose er kanskje den mest kjente av Sindings filmer for ettertiden, da den siden 1970-årene har gått inn i NRKs tradisjonelle juleprogram og vises hvert år. Filmen fikk imidlertid ikke premiere før i september 1940, og da var Norge et okkupert land.

Statens filmdirektorat

 
Vidkun Quisling på besøk i Filmdirektoratet, omtalt i Aftenpostens morgenutgave lørdag 4. april 1942 under overskriften Ministerpresidenten ser på nye norske kulturfilmer. På bildet fra venstre: statsråd Rolf Jørgen Fuglesang, stasråd Gulbrand Lunde, ekspedisjonssjef i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet Bjarne Holst, Quisling, direktør Pressedirektoratet Anders Beggerud og Leif Sinding.
Foto: NTB/Riksarkivet (1942).

Allerede sommeren 1940 ble norske filmfolk meddelt det tyske synet om at den norske filmindustrien var overflødig, også import av amerkanske filmer skulle avluttes og det norske markedet ville bli forsynt med filmer fra den store tyske produksjonen. Dette skulle resultere i at alle norske filmutleieselskaper skulle nedlegges og erstattes av tre tyske selskaper. Dette gikk imot alt det Sinding hadde stått for. Også Gulbrand Lunde som ønsket en mest mulig selvstndig rolle for Norge overfor Tyskland, gikk imot dette og kom til at dette måtte forankres i et eget direktorat for å fremme de norske interessene.

Tilbudet om å lede den norske filmvirksomheten kom allerede sommeren 1940 til Tancred Ibsen, som også ble tilbudt stillingen som sjef for Nationaltheatret, men Ibsen takket nei til tilbudene. Dette var nok skuffende for de tyske og norske NS-myndighetene, all den stund Ibsen var barnebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Da forhandlingene med tyskerne ikke ledet noen vei, meldte Sinding seg 23. august 1940 inn i Nasjonal Samling, han hevdet selv at formålet med dette var å få en bedre plattform for å hevde norske filminteresser.

Allerede 2. desember 1940 fikk han i oppdrag av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ved Gulbrand Lunde å danne det nye Statens Filmdirektorat som et selvstendig direktorat underlagt departementet, og også Statens Filmkontroll og Statens Filmtekniske Nemnd ble underlagt direktoratet. Dette ble formelt opprettet 1. januar 1941 med Sinding som direktør. Det er uklart om Sinding ble bedt/oppsøkt eller frivillig tok på seg vervet som filmdirektør. Han hadde ikke tidligere ytret seg partipolitisk, men fortalte stolt om sønnen som hadde vært aktiv i Nasjonal Samling og fulgte Quislings oppfordring til å melde seg til fronten. Oppdraget var å «omstille og bygge opp hele det norske filmvesen i samsvar med de nye forhold». Dette omfattet både produksjon, import og framvisning. Dette medførte en stor produksjon av filmer som særlig var preget av komikk, på kanten av det absurde og løsslupne og av filmer mer et mer nasjonalt og dramatisk preg.

En av oppgavene var å skulle privatisere det kommunale kinomonopolet, herunder Norsk Film A/S, som var eid av kommunene. Kravet var å overføre driftingen av kinoene og Norsk Film A/S til staten ved Filmdirektoratet og dermed Kulturdepartementet. Dette møtte stor motstand i kommunesektoren, og dermed også i Innenriksdepartementet siden denne kommersielle virksomheten i kommunal regi under NS-styret sorterte etter kommunalforordningen av 20. desember 1940 hadde fjernet det kommunale selvstyre og lagt kommunene under Innenriksdepartementet. For departementet og dets sjef Albert Viljam Hagelin var et dermed viktig å sikre disse inntektene for kommunene, mens det for Lunde var viktig å ha politisk kontroll med filmmediet. Konflikten ble skjerpet av at det var en svært dårlig forhold mellom Lunde og Hagelin. Partene henvendte seg til Josef Terboven som bestemte at Norsk Film A/S skulle overføres til Filmdirektoratet, herunder atelierene på Jar og en mengde produksjonsutstyr, og dette var gjennomført 2. oktober 1941. Men som en del et kompromiss fikk Innenriksdepartementet stoppet overføringen av de kommunale kinoene.

Sinding bestemte at Norsk Film ikke selv skulle lenger produsere filmer, og slik konkurrere med private produsenter, men leie ut studio og utstyr til de private aktørene. Imidlertid skulle Norsk Film produsere av kulturfilmer og de nystartede ukerevyene som kinoene ble pålagt å vise sammen med tilsvarende tyske ukesrevyer som forfilm til visningene. For Sinding og Lunde var det viktig at ikke de tyske ukesrevyene ble enerådende. For Sinfing var det viktig at spillefilmene ikke ble preget av propagada, og kanaliserte den type virksomhet til kulturfilmer og ukerevyebe.

Da Lunde 26. september 1942 opprettet Kulturtinget, ble Sinding oppnevnt til den engere kretsen kalt Kulturrådet og representerte her filmfeltet.

Sinding viste seg som en god administrator med god bransjekunnskap. Ut på nyåret 1942 var i hovedsak det arbeidsmandat han hadde fått blitt gjennomført. Hans arbeidskontrakt løp fram til 1. juli 1942 og han ba Lunde om å få fratre da, og at hans medlemsskap i Nasjonal Samling samtidig ble slettet, da han mente at partimedlemskap var uforenlig med hans kunstneriske virke. Lunde satte seg imot dette, men gikk i midten av oktober med på at Sinding kunne få fratre 15. november. Lundes død 25. oktober forpurret disse planene, men Lundes etterfølger, Rolf Jørgen Fuglesang aksepterte etter hvert Sindings ønske, og han fratrådte som direktør 21. desember 1942.

Tilbake til filmarbeid

Den siste tiden i Filmdirektoratet hadde Sinding en konflikt med Walter Fyrst som hadde fått i oppdrag av Lunde om å lage en partifilm, rettet mot et bredt publikum. Filmen Unge viljer ble krigens eneste norskproduserte propagadaspillefilm. Dette gikk Sinding sterkt imot, ønsket ikke å politisere filmene og virke negativt inn på folks holdninger, både til NS som han visste var upopulære, til nyordningen og norsk filmbransje generelt. Da filmen kom på kinoene i 1943, viste det seg at Sinding kjente publikum best, da publikum vendte filmen ryggen og den ble tidlig tatt av programmet etter at det hadde vært protester på de første og få visningene.

Etter å ha fratådt direktørstillingen i Filmdirektoratet fikk han tilbud om å overta Europeisk Film Import A/S (Efi-Film) som skulle distribuere filmer fra det tyske selskapet Tobis. Det sto i fare for å bli lagt ned, men her fikk Sinding en plattform for også å produsere egne filmer. Han fikk også utvidet rettighetene til også å omfatte skandinaviske filmer som ellers ville ha gått til Norsk Film. Den økonomiske plattformen ble bedre som både utleier, distributør og produsent.

Sinding hadde som direktør for Filmdirektoratet møtt stadig mer motstand fra NS-hold, noe som kom tydelig fram i striden om Unge viljer. Dette gjaldt også synes på hva norsk spillefilmproduksjon skulle drive med, og da også Fuglesang støttet en visning av Unge viljer på vanlige kinoer hadde han fått nok. Dette kom i tillegg til at sønnen ble drept på Østfronten. Sinding sendte derfor 30. august 1943 et brev til Fuglesang der han forsøkte å melde seg ut av NS og begrunner dette med at han bare meldte seg inn i partiet for å styrke norsk film og at NS var det eneste partiet der han hadde mulighet for å gjøre nettopp dette. Fuglesang reagerte ikke på dette, og Sinding ble stående som medlem av NS resten av krigen. Selv hevdet han at dette skyltes at de norske sendingene fra London på den tid hånet NS-folk som prøvde å komme seg unna, etter at krigslykken hadde snudd.

De de resterende delen av krigen sto han bak filmen Sangen til livet fra 1943 hvor han hadde både regi og manus , basert på skuespillet Sigurd Braa av Johan Bojer fra 1916.

Rettsoppgjør

Sinding ble arrestert og satt i varetekt allerede 12. mai 1945. Etterforskningen under rettsoppgjøret var så omfattende at det ikke ble tatt ut tiltale for 21. mai 1949. Tiltalen fokuserte på medlemskapet i Nasjonal Samling, hvordan han hadde forholdt seg til partiet og dets hjelpeorganisasjoner og hans virke som direktør for Filmdirektoratet. I tillegg ble det lagt vekt på at han han til egen vinning profitert på sine kontakter i hans virke etter at han hadde gått av som direktør. Dette ledet til et økonomisk krav til ham på til sammen 142 130,79 kroner.

Dom falt 2. desember 1950 i Oslo byrett på til fire års tvangsarbeid. Til fratrekk gikk tiden i varetekt, rundt et år og to måneder. Han ble dømt etter straffelovens § 86 som gjorde det rettsstridig å yte fienden bistand i form av handling eller rådgivning som kunne svekke Norges stilling. Dommen la lite vekt på hans rolle etter at han hadde gått av som direktør, heller ikke hans motstand mot at filmen skulle ble en arena for politisk propaganda og striden med Walter Fyrst.

Benådet

Dommen ble anket til lagmannsretten, men før saken kom opp til behandlingen ble han benådet ved kongelig resolusjon 6. april 1951. Dette gjorde at den resterende delen av soningen ble frafalt, med en prøvetid på tre år, og kravene til økonomisk inndragning mot hans selskaper ble frafalt.

Selv om Sinding etter benådningen var en fri mann, ble han utsatt for den allmenne fordømmingen. Hans tre filmer etter krigen fikk svært dårlig mottakelse.

Arbeider

 
Stillbilder fra Himmeluret fra 1925.
Foto: Ukjent

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Leif_Sinding&oldid=2517942»