Oslos byutvidelser
Oslos byutvidelser er en serie justeringer av Oslos grenser for å innlemme nye byområder i byens administrative område. Gjennom disse utvidelsene har Oslo gått fra å være en liten flekk inn i Aker fogderi og senere Aker herred, til å bli det storbyområdet vi kjenner i dag. Grensejusteringene har i stor grad vært svar på en ikke planlagt utvikling, der forsteder sprang opp og den urbane bebyggelsen spredte seg utover. Det hele kulminerte i 1948, da alt som var igjen av Aker herred ble slått sammen med Oslo, og byen dermed mangedoblet sitt areal.
.jpg)
Grensene før 1624
Middelalderens Oslo var en liten by. Grensene er noenlunde kjent, og byen ser ut til å ha dekket omkring 270 dekar. Til sammenligning er dagens Bydel Gamle Oslo på 7450 dekar, så bare en liten andel av denne bydelen lå innenfor bygrense. Allerede i middelalderen begynte byen å spre seg noe ut over bygrensa, men det utviklet seg ikke noe egentlige forsteder, og området rett utenfor byen beskrives best som landsbygd. Grensene ser da også ut til å ligge temmelig fast gjennom hele denne perioden.
Den nye byen Christiania
Etter bybrannen i 1624 bestemte kongen at byen skulle flyttes inn under festningen, og at det gamle Oslo ikke skulle bygges opp igjen. I stedet skulle området legges ut til ladegård.
I den nye byen opererte man med to sett grenser. Den indre, egentlige byen var kjøpmannsdistriktet i Kvadraturen, avgrenset av festningen, vollene og Bjørvika. Men i tillegg hadde byen jurisdiksjon i de tilgrensende forstedene. I tillegg var det også en bymark, som rettslig sett var en del av Christiania, men som geistlig inngikk i Akers sogn.
Vi vet ikke helt hvor stort dette forstadsområdet egentlig var i de første hundre årene, og det er mulig at det i stor grad har dreid seg om nokså flytende grenser som ble fastsatt mer gjennom presedens enn gjennom vedtak.
I 1735 kommer den første klare fastsettelsen av det ytre byområdet som vi kjenner. Grensa som ble trukket ved en oppmåling det året fikk fra Skillebekkens utløp, langs gårdene Frogner, Frøen, Blindern og Ullevål fram til Bjølsens grense i nord. Deretter gikk den sørvestover til Akerselva, og fulgte stort sett elva ned til Bjørvika. Dette utgjorde et område på 5559 dekar.
En opplisting av forsteder fra 1745 nevner Pipervika, Grensen, Sagene, Vaterland og Sagbanken. Disse forstedene hadde vokst opp stort sett uten noen form for regulering. De var ikke omfattet av indre bys murtvang, så det var i det alt vesentlige trehusbebyggelse. Det var også et klasseskille mellom indre og ytre by, med den fattigste delen av befolkningen samlet i forstedene. De ble raskt fortettet, og levekårene kunne bli svært dårlige.
Grensene for kjøpmannsdistriktet, den del av Christiania som hadde byprivilegier, ble endret første gang i 1784. Man innlemmet da eiendommene langs nåværende Storgata og Brugata fram til Vaterlands bru. Ti år senere fikk noen gårder på hjørnet av Dronningens gate og nåværende Biskop Gunnerus' gate handelsrett.
I 1817 ble en del av festningen lagt ut for salg til private, og dette området ble allerede samme år innlemmet i kjøpmannsdistriktet. Mesteparten av dette området ble brukt til offentlige bygg og plasser, blant annet Grev Wedels plass. Nordsiden av Grensen ble innlemmet i det priviligerte området i 1819. Den siste av de små utvidelsene, før man begynte med større, nøye planlagt utvidelse i 1859, kom i 1839. En komité hadde to år tidligere kommet med innstilling om å innlemme Vaterland og Fjerdingen i kjøpmannsdistriktet, og dette ble gjennomført. De utvidelsene som var gjort hittil var nokså små; den største var den siste på 347 dekar.
Byutvidelsen i 1859
I 1832 foreslo Akers fattigkommisjon at forstedene skulle legges inn under byen. Dette var en kjent problemstilling fra mange byer; landkommunen utenfor byen opplever å få bymessig bebyggelse, og da gjerne fattige bydeler med alle de utfordringer det medfører. Aker fikk støtte fra en kongelig kommisjon i 1843, men det ble også fremmet et alternativt forslag om å opprette en ny, selvstendig kjøpstad med navnet Akerstad.
Først i 1857 ble det fattet vedtak i saken. Da hadde ting endret seg en del, og man valgte å innlemme et langt større område enn først tenkt. De gamle forstedene og Grünerløkka ble tatt med, og i tillegg tok man med østlige og nordlige deler av Sagene og noen små områder på vestsida av Akerselva. Denne utvidelsen var på hele 3931 dekar. Den ble satt i kraft 1. januar 1859, og byen fikk da et areal på 9789 dekar.
Byutvidelsen i 1878
Selv om utvidelsen i 1858 ble omfattende var ikke problemet løst. Aker herred slet fortsatt med store utgifter til fattigvesenet fordi forstedene stadig spredte seg lenger ut, og i 1870-åra kom nye klager og forslag om byutvidelse. Befolkningen økte kraftig i denne perioden som en følge av industrialiseringen, og arbeiderfamiliene som kom til hadde vanskelig for å skaffe seg bolig innenfor bygrensene. Igjen ble det nedsatt en kongelige kommisjon, som leverte sin rapport i 1875. Nå gikk det raskere en forrige gang. Kommisjonens forslag var innlemmelse av Nydalen i nord og områdene fram til Frognerelva i vest. Saken ble behandlet i Stortinget, og bare utvidelsen vestover ble vedtatt. Nydalen ble værende i Aker. Denne utvidelsen trådte i kraft 1. januar 1878, og byen var nå på 16 294 dekar. Med denne utvidelsen hadde hele bymarka blitt innlemmet.
Kort tid etter utvidelsen ble det innført egne bygningsregler i en del av Aker herred, hvor man måtte følge Christianias regler. Dette ble gjort for å unngå fortettet trehusbebyggelse. Sonen ble markert med 81 nummererte byggebeltesteiner.
Byutvidelsen i 1948
Det gikk nå lang tid før det kom nye byutvidelser. Først i 1930-åra kom en ny debatt. Oslo trengte da nye forstadsområder for å skaffe husrom til alle. Marienlyst, Sinsen og Etterstad var aktuelle, men det ble ikke noen innlemmelse av disse områdene med det første. Bare to mindre endringer ble gjort før den største byutvidelsen kom. I 1938 ble Sjursøya på 181 dekar innlemmet i byen, og i 1946 Etterstad på 409 dekar.
Samtidig hadde man jobbet fram mot en løsning på grenseproblemet, og en tanke som hadde slått rot var muligheten for å rett og slett slå sammen kommunene. Allerede i mellomkrigstida ble dette foreslått, og i 1947 var det flertall for en slik løsning. Det hadde i Aker vært en hard debatt i forkant av sammenslåingen, der hovedfrontene var Høyre og Bondepartiet (som hadde fellesliste) som var motstandere, og Venstre som ville slå sammen kommunene. For Akers del var dette et være eller ikke være, men for Oslos del var det mindre diskusjon; der var det lenge flertall for sammenslåing. Sammenslåingen av Oslo og Aker ble vedtatt ved lov 11. jui 1947 og trådte i kraft 1. januar 1948, og byen vokste da fra 16 884 til 453 442 dekar, eller fra 16,9 til 453,4 km². Omkring 135 000 akersværinger ble Oslo-borgere.
Etter 1948
Det har bare vært én utvidelse av Oslos grenser etter 1948. Den kom i 1980, da Tangerud på 252 dekar, og med bare omkring 50 innbyggere, ble overført fra Skedsmo til Oslo. Det har også vært en liten økning av arealet som skyldes tekniske årsaker knyttet til hvordan målinger utføres og plasseringen av målepunkter, samt utfylling i havnebassenget som har økt landarealet.
Kilder
- Oslo/Kristiania og Aker - en administrasjonshistorisk oversikt på Oslo byarkivs hjemmeside
- Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010
- Alsvik, Bård: «Historien bak sammenslåingen» i Tobias 1-2/2008 (pdf)