Christiania Dampkjøkken: Forskjell mellom sideversjoner
(→Fusjon) |
|||
| Linje 109: | Linje 109: | ||
=== Fusjon === | === Fusjon === | ||
I 1971 ble Christiania Dampkjøkken slått sammen med med konkurrenten Oslo Folkerestauranter og drev i 1970- og 1980-årene under navnet Christiania Dampkjøkken med cateringvirksomhet med hovedvirksomheten i Folkerestaurantenes lokaler i [[Østensjøveien (Oslo)|Østensjøveien]] 34, men også | I 1971 ble Christiania Dampkjøkken slått sammen med med konkurrenten Oslo Folkerestauranter og drev i 1970- og 1980-årene under navnet Christiania Dampkjøkken med cateringvirksomhet med hovedvirksomheten i Folkerestaurantenes lokaler i [[Østensjøveien (Oslo)|Østensjøveien]] 34, men også med produksjonsanlegg i [[Grenseveien (Oslo)|Grenseveien]] 69 og [[Malerhaugveien]] 34-36 (fra 1960-tallet. | ||
Bedriften hadde serveringssteder på [[Bjerke travbane]] og [[Gartnerhallen (Økern)|Gartnerhallen]] på [[Økern (strøk)|Økern]]. Blant cateringskundene var særlig oljeinstallasjonene i [[Nordsjøen]]. | Bedriften hadde serveringssteder på [[Bjerke travbane]] og [[Gartnerhallen (Økern)|Gartnerhallen]] på [[Økern (strøk)|Økern]]. Blant cateringskundene var særlig oljeinstallasjonene i [[Nordsjøen]]. | ||
== Opphør == | == Opphør == | ||
Sideversjonen fra 27. nov. 2021 kl. 10:48
Christiania Dampkjøkken, populært kalt «Dampen» var en matvarebedrift som åpnet 20. desember 1858. Anegget dekket hele den nordøstlige delen av Skråninga og hadde hovedanlegget sitt i den tilhørende adressen Torggata 8, og med deler av virksomheten, blant annet en lunsjrestaurant i naboadressen Møllergata 10 fra 1902.
Formål
Virksomheten var opprinnelig et sosialt tiltak for utlag og servering av billige middagsretter i en stor spisesal, eventuelt for avhenting av måltidene for en ytterligere redusert pris.
For å understreke virksomhetens sosiale krakter, ble det i statuttene bestemt en ganske lav, øvre grense for hvilket utbytte som kunne utbetales til aksjonærene, utfra en tanke om at overskudd skulle hovedsakelig pløyes tilbake i virksomheten.
Opprettelse
Bedriften ble grunnlagt som et aksjeselskap i 1857 med et styre («direksjon») bestående av overrettsprokurator Lars Rasch, politimester Chr. F. J. von Munthe af Morgenstierne og kjøpmennene Thor Olsen, O. M. Hauge og Stener Johannes Rosenberg. Forbildet var det Egerstorffske dampkjøkken i Hamburg.
For å sikre at virksomheten fra starten ikke skulle bli dominert av enkeltpersoner eller grupper, fikk ingen aksjonær tegne seg for mer enn fem aksjer. Listen av de 135 tegnede aksjonærer er en liste over store deler av byens øvre borgerskap.
Den 1666 m² store ubebygde tomta, på folkemune kalt «Tiedemannløkken» ble kjøpt av kjøpmann Johann Ludwig Tiedemann, den hadde vært leid ut til gartnerenken madame Anna Helene Olsen som brukte den til hage til gartnerivirksomhet, og hun flyttet da virksomheten til Abbediengen hvor denne ble utviklet til firmaet J. Olsens Enke.
Oppføringen av bygningen i Torggata startet i september 1857 med grunnarbeidene og selve bygningen i mars 1858 og denne ble ferdigstilt i oktober 1858, arkitekt var Georg Andreas Bull. Deretter ble bygningen innredet med alt det tekniske utstyret som var bestilt fra firmaet Løwener i København og importen av dette ble innvilget tollfritak på grunn av virksomhetens sosiale karakter. Til monteringen stilte Løwener med en mekaniker og to arbeidere.
Dagen før åpningen 20. desember 1858 var det prøvemåltid for rundt inviterte 200 personer, aksjeeierne og andre av byens notabiliteter med førstestatsråd Jørgen Herman Vogt i spissen, og res. kap. Wilhelm Andreas Wexels holdt bordbønn.
Det første styret
Alle bilder er hentet fra Christiania dampkjøkken i femti år.
Styreformann, overrettsprokurator Lars Rasch
Politimester Christian Morgenstierne
Kjøpmann Thor Olsen
Grosserer Stener Rosenberg
Grosserer O.M. Hauge
Driften
Vanskelig økonomi
Dampkjøkkenes styre tok kontakt med fabrikkene langs Akerselva for å høre om deres produkter kunne være av interesse for arbeiderne, noe det absolutt var, og fabrikkene fikk lister over priser, retter og utsalgstider. I tillegg fikk Dampkjøkkenet leveransen av mat til de innsatte ved Botsfengselet.
På åpningen for publikum 20. desember ble alle de seks hundre middagsporsjonene solgt.
I mange år var denne bedriften den eneste i byen av en slik karakter, og den hadde en meget stor søkning, og kunne enkelte dager ikke møte etterspørselen. Men det kunne svinge, og i andre perioder gikk det med tap da en hadde lage for mye mat. Det ble også ekperimentert med menyene, åpningstidene og abonnementsordninger. Det tok tid å opparbeide seg erfaringsgrunnlaget som var nødvendig for en treffsikker drift. Også en del av oppstartskostandene hadde blitt høyere enn beregnet, slik at økonomien var ikke helt bra. Men stigende råvarekostnader etter 1 1/2 års drift måtte styremedlemmene personlig yte virksomheten lån for å holde driften gående.
En avgjørende person for å få Dampkjøkkenet gjennom de vanskelige årene fram til rundt 1864/1865, var Knud Graah som hadde gått inn i styret i 1862, og fungerte i realiteten som bestyrer en periode. Fra 1869 til 1874 var han styrets formann. I løpet av denne tiden fikk selskapet en solid økonomi, samtidig som det sosiale fokuset for virksomheten ble svekket.
Gjestene
Gjestene som strømmet gjennom Dampkjøkkenets lokaler var en sammensatt gruppe. Byens egne fabrikkarbeidere, verkstedarbeidere, dagarbeidere, håndverkere og sypiker utgjorde en stor del, men det var også folk på gjennomreise, bønder som var i byen for å selge varer, emigranter på utreise, bondestudenter og gymnasiaster. Mot slutten av måneden da det hadde vært lenge siden siste lønningsdag, dukket det også opp departementsfunksjonærer og andre kontorister.
Kjente gjester
Arne Garborg skrev at Dampkjøkkenet var et av høydepunktene i bondestudentenes tilværelse. Andre kjente personer som ofte spiste middag der er Henrik Ibsen, Aasmund Olavsson Vinje, Christian Skredsvig, Olaus Fjørtoft, Hans Jæger og Knut Hamsun.
Ibsen skal senere ha brukt Harald Conrad Thaulow, som var med på stiftelsen, som modell for En folkefiende etter at Thaulow på generalforsamlingen i 1873 gikk sterkt til angrep på ledelsen av bedriften og fikk hele forsamlingen mot seg. Også Sigbjørn Obstfelder forteller i sitt brev om Christianiamarkedet om «dampen».
Også andre kom for å se og oppleve det etter hvert berømt stedet og gjesteboka har mange kjente navn. Da keiser Wilhelm II av Tyskland besøkte byen i 1890, kom han og kong Oscar II 3. juli til stedet, og fikk etter omvisning i hele anlegget på oppfordingen av den tyske keiseren servert dagens måltid, klar kjøttsuppe med kjøttboller og fersk kjøtt med pepperotsaus, poteter og brød.
Utvidede tilbud
Ny spisesal
Den bedrede økonomien utover på 1870-tallet medførte at kapasiteten ble utvidet ved å fjerne personalboligene i andre etasje og innrede en ny spisesal der. Dette medførte at sensommeren 1875 serverte dampkjøkkenet hele 3000 personer daglig.
Utvidelse mot Skråninga
Generalforsamlingen i 1891 vedtok en utvidelse av bygningene mot Skråninga, hvor fløyen med kollonadene ble forlenget mot Møllergata. Dette medførte blant et dobbelt så stort lokale for butikken, saftpresseri mot gården, med hvelvet kjeller og personalboliger i andre etasje.
Kafé
De nye kjellerlokalene mot Torggata og Skråningen ble utnyttet til å utvide tilbudet 4. februar 1894 med en kafé, med navnet Christiania Dampkjøkkens Nøgterhedskafé som serverte smørbrød, kaffe, te, sjokolade, melk, mineralvann og øl. Dette ble en stor suksess med fulle hus, slik at kaféen etter hvert ble utvidet med en større del av kjelleren.
Begynnende catering
Suksessen med smørbrødserveringen gjorde at produksjonskapasiteten av disse ble utvidet og tilbud salg til store kvanta til selskaper, en forløper til den senere cateringvirksomheten. Dampkjøkkenet begynte også å dampbake ulike typer kaker til kaféen og til salg, dette ble også så stort at det måtte innredes et eget kakebakeri på loftet. På denne tiden ble det også innredet et eget fiskematkjøkken.
Utsalgsteder
Etterspørselen økte såpass mye at det i 1895 ble opprettet flere utslagssteder, organisert i samarbeid med lokale kjøpmenn, først i Hegdehaugsveien på Homansbyen etter å ha fått en oppfording fra en rekke av strøkets husmødre, deretter hos kjøpmann Nilsen i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka og i basarene på Ruseløkka.
Fram mot 1908 kom det også utsalg hos kjøpmann Hans Halvorsen i Elisenbergveien, Bogstadveien, Sofies gate, hos fru Theodora Pedersen på hjørnet Niels Juels gate/Frognerveien, Vidars gate, hos kjøpmann Karl Lund i Karl Johans gate 7
Elektrifisering
I 1896 ble belysningen elektrifisert ved hjelp av en ny dampmaskin, damkjele og dynamo og gasslampene ble erstattet av nye elektrike lamper, ved innredningen av kaféen to år i forveien var det tatt hensyn til dette og det elektiske opplegget der var allerede på plass.
I 1907 ble også de gamle dampkjelene fra 1873 byttet ut til fordel for elektisk kraft levert av Kristiania Lysverker.
I 1908 ble det lagt opp et hustelefonsystem, lunsjkaféen fikk elektrisk vaskemaskin i 1909, det ble innstallert elektrisk vareheis i 1912 og i 1914 elektrisk vaskemaskin for spisesalene, i tillegg til at det ble installert vanntoaletter.
Nybygg mot Møllergata – lunsjrestaurant
I 1898 ble det besluttet å realisere en gammel plan om å reise en tre/fire etasjes bygård på den del av tomten som vendte mot Møllergata, med adresse til denne nr. 10. Bygningen ble tegnet av arkitekt Ferdinand Linthoe og ferdigstilt i 1902.
I kjelleren i denne var det blant annet et fryseri og et akkumulatorbatteri, i første etasje mot gata ble det en lunsjrestaurant med tilhørende kjøkken, med en ny dampmaskin og kjeleanlegg, levert av Kampen Mekaniske Verksted. I tillegg ble store deler av bygården leid ut som en del av finansieringen. I de to øverste etasjene leide Christiania Aktievaskeri og Strygeri som en del av leievilkårene skulle sørge for vask av Dampvaskeriets skittentøy.
Den nye lunsjrestauranten, med navn Lunchen restaurant, åpnet i april 1902 og ble en umiddelbar suksess, i en tid hvor virksomhetens øvrige avdelinger ikke gikk så godt. Den viste seg snart å ha for små lokaler, slik at en leieboers lokaler ble snart lagt til lunsjrestauranten.
Mer kommersiell virksomhet
Stordriften gjorde at virksomheten gjøre gode storinnkjøp og utnytte råvarene godt. Stedets popularitet bidro også til at det etter 1870 ble store overskudd som ikke kunne utbetales til aksjonærene på grunn av statuttenes begrensninger på maksimalt seks prosent.
Dette ble etter hvert unngått var at aksjekapitalen ble skrevet opp i flere etapper, uten at det ble foretatt innbetalinger, slik at det ble en høyere kapital å beregne den andel som kunne utbetales til aksjonærene. Samtidig satt aksjekapitalen etter hvert på færre hender gjennom oppkjøp.
Prisen på maten ble satt opp i 1890, og på generalforsamlingen i 1911 var det et oppgjør mellom fløyen som ville holde på den sosiale, filantropiske profilen, og den seirende fløyen som slo fast at virksomheten var et forretningsforetakende og skrev opp aksjeverdien betydelig. I 1913 ble prisene ytterligere satt opp. Dette skjedde ikke uten intern strid, hvor særlig styremedlem, professor Bredo Morgenstierne, nevø av medstifteren politimester Morgenstierne, gikk sterkt imot denne kommersialiseringen av virksomheten, sammen med arkitekt Victor Nordan, blant annet mente arkitekt Nordan at verdisettelsen på bygningen var altfor høy og burde i stedet settes ned.
Den konservative Morgenstierne nektet å ta imot det økte utbyttet og ga det bort til Trefoldighet menighets nyopprettede folkekjøkken, noe som vakte stor offentlig oppmerksomhet.
Prisøkningene og politikken med å utbetale mest mulig utbytte førte til presseoppslag og kritikk, særlig fra arbeiderbevegelsen, men også fra konservative kretser som også Morgenstierne tilhørte og støttet av Aftenposten. Også i bystyret møtte Dampkjøkkenes styre motstand og tverrpolitisk kritikk, herunder fra Høire-ordfører Hieronymus Heyerdahl som blant annet truet med å inndra den begrensede skjenkeretten for øl, og det ble vurdert å startet et kommunalt dampkjøkken.
Utdypende artikkel: Oslo Folkerestauranter
De kommunale planene ble lagt på is da ble den konkurrerende virksomheten Kristiania Folkerestauranter etablert i 1914. Blant pådriverne for det nye selskapet var både professor Morgenstierne og formann for Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon Ole O. Lian, og ordfører for selskapets representantskap var byens ordfører Heyerdahl. Selskapet ekspanderte særlig utover mot 1930-åra, og anla flere små serveringssteder i stedet for det som ble opplevd som Dampkjøkkenets gammeldagse og primitive matfabrikk.
Senere drift
Endringer i bygningsmassen
Bedriften utviklet seg til en matvarebedrift med produksjon, catering og serveringsvirksomhet. Hjørnebygningen mot Skråninga/Torggata ble revet i mellomkrigstiden og virksomheten fikk reist et moderne bygg i sju etasjer i Torggata 8 i 1938-1939, arkitekter for denne er Arne Eide og Christian Morgenstierne, stifteren politimester Morgenstiernes barnebarn og fetters sønn til professor Morgenstierne.
Dampkjøkkenets bygning i Møllergata 10 og den resterende bygningen i Skråninga ble revet i 1979. På dette området ble Statsansattes Hus, tilhørende LO, oppført og ferdigstilt i 1981, med adresse Møllergta 10.
Fusjon
I 1971 ble Christiania Dampkjøkken slått sammen med med konkurrenten Oslo Folkerestauranter og drev i 1970- og 1980-årene under navnet Christiania Dampkjøkken med cateringvirksomhet med hovedvirksomheten i Folkerestaurantenes lokaler i Østensjøveien 34, men også med produksjonsanlegg i Grenseveien 69 og Malerhaugveien 34-36 (fra 1960-tallet.
Bedriften hadde serveringssteder på Bjerke travbane og Gartnerhallen på Økern. Blant cateringskundene var særlig oljeinstallasjonene i Nordsjøen.
Opphør
Bedriften ble 1988 overtatt av SAS Service Partner.
Personalet
Alle bilder er hentet fra Christiania dampkjøkken i femti år.
Dampkjøkkenet var en stor arbeidsplass, her personalbilde.
Nederste bilde er av bestyrer Sigurd Klemmetsdal, ansatt i 1904 etter å ha vært ansvarlig for kjøttavdelingen i to år.
Kontorpersonalet, tre «kontordamer».
To «kontordamer».
Kjøkkenbestyrer M. Frogner.
Kilder
- Christiania Dampkjøkken i Oslo byleksikon
- Christiania Dampkjøkken A/S i Store norske leksikon
- Arbeidernes leksikon, bind 2, s. 72-73. Utg. Arbeidermagasinets forlag. Oslo. 1933. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Christiania dampkjøkken i femti år. Utg. Dampkjøkkenet. 1908. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Egeland, Erik: Et folkekjøkken i det store tids-skiftet : Christiania Dampkjøkken gjennom hundre år. Utg. Christiania dampkjøkken. 1957. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Koordinater: 59.91406° N 10.74762° Ø.