Ved Storhøhalsen på fjellet ovanfor Lesjaskog finst eit tydeleg fangstanlegg for villrein.
Storhøhalsen er ei brei skrånande li ovanfor skoggrensa, nedanfor Storhøe (1868 m.o.h.). På ei litt flatare terasse ca. 300 m nedanfor høgste punktet går det ein tydeleg sti etter reinstrekket, og erfaringar frå eldre jaktperiodar er at reinen ofte trakk her, noko som må ha freista dei gamle fangstfolka til å bygge eit fangstanlegg.
Anlegget er kartlagt av Øystein Mølmen (1979 og 1986). Han påviste fire fangstgroper her, to ved sidan av kvarandre of kopla saman med ledegjerde, og to enkeltgroper.
Les mer …
Norsk Forening for Fartøyvern er en landsomfattende organisasjon for vernede fartøy som ble stiftet i juni 1985. Foreningens oppgave er å fremme bevaring av vernede fartøy etter antikvariske retningslinjer. Norsk Forening for Fartøyvern arbeider for at offentlige myndigheter skal ta større ansvar for fartøyvernet og legge forholdene til rette for det frivillige arbeidet.
Per 2013 har foreningen 156 fartøy som medlemmer. Medlemsfartøyene utgjør en variert samling av dekkete eller større åpne fartøyer, fra fiskefartøyer, redningsskøyter, galeaser, jakter til slepebåter og passasjerskip. Fartøyene er lokalisert over hele landet, og mer enn 12 000 personer er tilknyttet medlemsfartøyene på frivillig basis. Les mer …
 Hardanger Fartøyvernsenter sin logo Hardanger Fartøyvernsenter (HFS) er ei stifting som samstundes er både eit museum og eit levande verft i Norheimsund i Hardanger. Stiftinga vart etablert i 1984 og har mange ulike tenester innan fartøyvern, nybygging og restaurering av klinkbygde småbåtar, og museumsverksemd. Ho er óg aktiv innanfor attføring av vanskelegstilt ungdom, lærlingeplassar, leirskule og reiseliv. Sidan 2007 er senteret ei eining i Hardanger og Voss museum. Norsk Kulturarv tildelte HFS og SJ «Mathilde» Olavsrosa i 1999.
Verftet er navet i HFS sin verksemd. Her gjeras det praktiske restaureringsarbeidet, ofte er det store og krevjande restaurerings- og dokumentasjonsoppdrag. Restaureringa fylgjer antikvariske retningsliner, så lite som mogleg skiftes ut og det som vert skifta blir erstatta av material med same kvalitet og lik handverksmessig utføring som det gamle. Målsetjinga er at fartøya skal vernast som flytande kulturminne. Eit anna viktig mål er å føre handverkskunnskapen som elles ikkje er aktuell i vanlege kommersielle samanhengar vidare. Les mer …
 Fra forbundets landsstevne i Trondheim i 1997. Foto: Olve Utne er en paraplyorganisasjon for enkeltpersoner, frivillige lag og foreninger som er interessert i kystliv, kystkultur; gamle fartøyer og alt som har med kysten å gjøre. Politisk arbeider Forbundet KYSTEN direkte mot myndighetene for å øke bevilgningene til kystkultur og fartøyvern, sette kystkulturen på den politiske dagsorden, og få økt grunnstøtte til frivillige organisasjoner. Forbundet driver også med informasjonsvirksomhet og rådgivning. Fem ganger i året utgir de Tidsskriftet KYSTEN.
Forbundet KYSTEN ble stiftet i 1979 og hadde i 2014 125 lokallag og samler over 10 000 medlemmer. Sekretariatet har kontorer i Øvre Slottsgate 2b i Oslo. Forbundet er medlem av Norges kulturvernforbund, Frivillighet Norge, Studieforbundet Kultur og tradisjon, Norsk Friluftsliv (tidlige Friluftslivets Fellesorganisasjon). Les mer …
 Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007. Foto: Anders Einar Hilden Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.
I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling. Les mer …
Mangfoldige minner var et prosjekt som startet i 2008, i forbindelse med Mangfoldsåret 2008 og Kulturminneåret 2009. Prosjektet hadde to målsetninger. For det første å dokumentere og formidle fortellinger om innvandreres veier til Norge og møter med norske lokalsamfunn, og for det andre å samle inn og formidle migranters folkeminner. De som sto bak var Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk Folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie, med Ida Tolgensbakk og Liv Bjørnhaug Johansen var prosjektledere. Organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner ble invitert til å bidra til å dokumentere, bevare og presentere kulturminner knyttet til innvandring til Norge.
Første del av prosjektet, som varte fra 1. januar til 31. desember 2008, resulterte i 31 intervjuer med migranter fra hele verden, som ble transkribert og lagt ut på nettstedet mangfoldigeminner.no. De fleste intervjuene ble også publisert i Mangfoldige minner. Veier til Norge, utgitt på Aschehoug i 2008. På Lokalhistoriewiki er intervjuer fra prosjektet samlet i kategorien Veier til Norge. Les mer …
| .JPG)
