Vilhelm Krag

Vilhelm Krag fra tiden han var teatersjef ved nationaltheatret

Foto: Rude & Hilfling/Oslo Museum (ca 1910).

Vilhelm Krag, eg. Vilhelm Andreas Wexels Krag (født 24. desember 1871 i Kristiansand, død 10. juli 1933 Ny-Hellesund i Søgne) var en produktiv prosaforfatter, journalist, forlagskonsulent, instruktør og teatersjef. Han er særlig kjent som Sørlandets dikter og den som gav landsdelen dette navnet.

Bakgrunn

Vilhelm Krag var sønn av ingeniørkaptein Peter Rasmus Krag (1825–1891) og Fredrikke ("Rikke") Petrine Fyhn (1824–1891). Han ble døpt i Kristiansand domkirke 18. februar 1872 og ble oppkalt etter teologen og samledikteren Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866). Faren var veiingeniør, jernbaneforkjemper og stortingsmann, mens moren var datter av en bergmester i Meldal. Av søsken hadde han blant andre brødrene industrigründeren Nils Krag (1863–1926) og forfatteren Thomas Peter Krag (1868–1913).

Vilhelm Krag, visittkortfoto fra tiden han flyttet til Kristiania.

Foto: Carl Nicolay August Forsberg (Høsten 1888).

Krag flyttet som 17 åring til Kristiania, hvor han tok latinartium, ble russeformann og begynte å studere juss. Han ble boende i hovedstaden resten av livet, med noen avbrekk i Kristiansand-området og i København.

Han giftet seg i 1897 i Paris med Beate Kielland, datter av Alexander Kielland, og de fikk fire barn sammen, blant dem arkitekten Preben Kielland Krag (1912–1980). De ble skilt i 1920. Til tross for ar de fikk fire barn sammen, utelater han henne fullstedig i sine memoarer.

Virke

Litterært virke

Allerede som 13 åring debuterte han som avisreporter. Med diktet «Fandango» i 1890 fikk Krag sitt litterære gjennombrudd, og dette plasserte ham tidsriktig som nyromantisk dekadanseforfatter i opposisjon til realismen som hadde preget 1880-årene. «Fandango» ble framført første gang i Det Norske Studentersamfund i Kristiania 25. oktober 1890, opplest av kunsthistorikeren Jens Thiis, da Krag ikke ønsket å gjøre dette selv. Det ble en dundrende suksess. Ved hjelp av Knut Hamsun fikk han offentliggjort «Fandango» og to andre dikt i tidsskriftet Samtiden samme år.

Han debuterte i 1891 med samlingen Digte og ble raskt en viktig forfatter. Sin første roman Hjemvé utga han i 1895 og året etter romanen og Den glade løitnant. Lyrisk fortælling, i både lyrikken og disse romanene er det en veksling mellom ekstatisk livsbejaelse og en lammende melankoli. Både de følgende prosaskildringene og diktsamlingene er fra Agders natur- og folkeliv.

Hans skuespill er mer preget av farseaktig folkelivshumor, men kan også ha preg av italienske renessansedramaer på vers. Hans fortellinger kan bygge på en svermerisk offisersromantikk. Av hans større suksesser er Baldevins bryllup : idyl i tre akter fra 1900 som senere er blitt oppført 20–30 ganger på flere ulike scener. Stykket er også filmet, i norsk versjon fra 1926 med tittelen Baldevins bryllup : folkekomedie i 8 akter, regissert av George Schnéevoigt og Einar Sissener og Victor Bernau i hovedrollene, og en svensk versjon fra 1938.

Flere av hans romaner er gjennomsyret av en lengsel tilbake til tidligere tider hvor tiden sto stille, med gamle herregårder, parker og hager.

I sitt forfatterskap gikk han gradvis fra å være mindre europeer og mer sørlending, og ble etter hvert en heimstaddikter på linje med andre i sin tid, som Johan Falkberget på Røros og var Regine Normann i Nordland.

Hans samlede forfatterskap utgjorde hele 43 bøker, i tillegg skrev han en rekke avis- og tidsskriftartikler og var kunst- og litteraturanmelder i avisene Morgenbladet, Verdens Gang og Tidens Tegn.

I 1893 var han med på å stifte Den norske forfatterforening hvor han var formann i årene 1906 til 1908.

Teater

Krag var sceneinstruktør ved Secondteatret i 1900–1901, og senere ved Fahlstrøms Theater i 1904. I 1907 ble han midlertid engasjert som teatersjef ved Nationaltheatret etter at Bjørn Bjørnson hadde trukket seg, og ansatt i stillingen i årene 1908 til 1911. Da Krag ble ansatt var det et ønske om å få en teatersjef med bakgrunn fra litteraturen.

Krag var skuespillernes venn og var en sterk forkjemper for oppsetting av norsk dramatikk. Han lot ikke kommersielle vurderinger ligge til grunn og satte stillingen sin inn på i å ikke sette opp kassasuksesser som Den glade enke. Dette medførte imidlertid at teaterets økonomi etter hvert ble ganske dårlig, det fikk ikke statlige tilskudd før i 1928.

Men i sin tid som teatersjef løftet han opp tre skuespillere til instruktører som skulle prege teatret i de kommende årene, nemlig Johanne Dybwad, Gustav Thomassen og Halfdan Christensen. Sistnevnte etterfulgte ham som teatersjef, etter å ha søkt stillingen da Krag fikk den. Disse ble eksponenter å skape en monumentalrealistisk registil med sans for den sceniske billedvirkningen.

Han ble tildelt Victoriaordenens 4. klasse (løytnant) av kong Edvard VII av Storbritannia etter at han hadde besøkt Nationaltheatret sammen med sin datter, dronning Maud. Denne ordenen blir tildelt personer som har utført personlig tjeneste for monarken.

Forlagskonsulent

Da han sluttet på Nationaltheatret ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og samme år ble han ansatt som Aschehoug forlags første faste litterære konsulent og fortsatte i denne funksjonen resten av sitt liv. Han skal ha behandlet 2400 av forlagets 12 000 manuskripter i denne perioden.

For forlegger William Nygaard var han en svært lojal medarbeider og for forfatterne deres venn. Gabriel Scott kalte ham «en snill og elskverdig St. Peder». Men hankunne ikke utstå bolsjeviker, skrivende seminarister, upålitelige og slue fruentimmere som bedrar sine menn og ungpikeskildringer.

Sørlandet

Utdypende artikkel: Sørlandet

Det området som i dag kalles «Sørlandet» ble tidligere regnet som en del av Vestlandet. Krag foreslo i en artikkel i Morgenbladet 16. mars 1902 at landsdelen skulle kalles «Sørlandet».

Han argumenterte her med at området måtte ha et eget navn for å få stadfestet egenverd, og skriver: «Hvad der er noksaa paafaldende, er, at medens Folk i alle Landets øvrige Dele har faaet sit Navn, der baade betegner dem geografisk og sprogligt, mangler denne Landsdel ganske en saadan Betegnelse. Normændene bestaar som bekjendt af Østlændingerne, Vestlændingerne og Nordlændingerne; men vi her sørpaa, – vi er ingenting.»

Krag fikk gjennomslag og i Illustrert Norsk Konversationsleksikon fra 1913 er «Sørlandet» for første gang oppslagsord i et leksikon, med henvisning til Krag som opphavsmann: «Sørlandet omfatter den sydligste del af Norge fra Risør i øst til Stavanger i vest. Navnet S., som blev foreslaaet af Vilhelm Krag omkr. 1900, har forholdsvis nylig faaet hævd.»

Navnet ble opprinnelig bare benyttet om kystområdene i de to daværende Agderfylkene, men har senere fått et utvidet innhold og brukes om hele landsdelen som utgjøres av Agder.

Krags eiendom og sommerbolg Havbugta på Helgøya i Ny-Hellesund i Søgne, som han eide fra 1917 og til sin død i 1933.

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum (1923).

Han var en forkjemper for landsdelen og bidro til at Kristiansand fikk et Wergelandsmonument, statsarkiv og Sørlandsbanen, kraftutbygging og fiskarlag, telefonutbygging og skipsanløp, for arkitektur og husflid, og ikke minst Brigademusikken i Kristiansand.

Havbugta

I 1917 vendte Krag tilbake til Sørlandet, i hvert fall om somrene. Han venner kjøpte til ham en eiendom på mer enn 100 dekar på Helgøya i Ny-Hellesund i Søgne, i anledning av hans 25 års jubileum som dikter året før.

Dette ble Krags sommerbolig og året etter ga han ut samlingen Sange fra min Ø, preget av hjemkomst. Huset og miljøet i Ny-Hellesund er også skildret i flere andre av Krags dikt.

Stedet eies nå av Krags barnebarn, men ble sterkt skadet i brann 21. mars 2013. Huset ble senere restaurert, og særlig eksteriøret er bevart. Eiendommen ble forskriftsfredet da den inngår i forskrift av 21. oktober 2016 om fredning av Ny-Hellesund kulturmiljø.

Personen Krag

Han var en markant kulturpersonlighet i sin tid – aristokratisk, morsbundet og periodemelankoliker, journalist og sørlandsforkjemper. Men han gikk også til harde angrep på den religiøse pietismen og dobbeltmoral i hans landsdel som han kunne gi et ganske krasst bilde av. «Dette religiøse hvepsebøle» kaller han det lett gjenkjennelige Høvåg.

Han tok til orde for bevaring av kulturminner og var forarget over forsømmelsen av kystkulturen i Sør-Norge, i forhold til all den oppmerksomheten den gamle bondekulturen har fått.

Som dikter spriker han i alle retninger, men uansett sjanger blir folk sjelden lykkelige i hans bøker. De er fulle av svik og bedrag, uten at de plutselige katastrofene forklares psykologisk, og motivet med ektemannen med en utro hustru går stadig igjen.

Krag framstår i mange henseender som en litt tragisk skikkelse. Hans ulykkelige ungdomsforelskelse i senere lærer og oversetter Fredrikke Margrete «Maggen» Dons (1872–1956), som han kalte «min maidags brud» og som satte spor i hans diktning, ble ikke gjengjeldt. Hun syntes suksessen gjorde ham til «en selsom fremtoning», og også Knut Hamsun vvar enig: «Det er svært saa Anerkendelsen har steget ham til Hovedet, jeg kendte næsten ikke den unge Mand igjen. Men det burde han lade være med,» skrev han til sin kone. Maggen giftet seg senere med Nils Kjær.

Krag var språkmann, forsvarsvenn og en fanatisk kommunisthater, som etter den russiske revolusjon advarte norske kvinner mot å gå med smykker på Karl Johans gate: «Husk, mine damer! der er mange misunnelige og hatefulle blikk, som følger dere!», skrev han i Urd.

Etter den lysende starten ble Krag etter hvert skuffet over kritikken, og han fikk med årene stadig mindre tro på sin diktning. Han følte seg forbigått og var overbevist om at han ville blitt en bedre forfatter hvis han hadde hatt bedre råd. Han hadde konstant pengesorger og led av sykdommer og depresjoner. Han hevdet han var «ausgeschriben» (utskrevet).

I sitt siste leveår skrev han til en venn: «Jeg er så lei av livet,» med skjelvende håndsskrift til en venn, «Jeg forstår ikke, hvorfor jeg ikke kunne få fred nu.» Han var ensom og syk med flere lidelser. Han døde av nyresvikt i sin kjære sommerbolig Havbugta sommeren 1933, bare 61 år gammel: Kisten ble under stort seremoniell ført med båt til Oslo, der han ble bisatt med urnen satt ned i en familiegrav, med blant andre foreldre og søsken på felt 058 (østre feltet) på Vår Frelsers gravlund.

Ettermæle

Vilhelm Krag er gravlagt ved en stor familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Hans navn er påført under morens.

Foto: Stig Rune Pedersen (2021)

Til tross for Krags noe nedstemte tilstand mot slutten av livet, opplevde han en sterk hyldest som Sørlandets dikter allerede mens han levde, og han dyrkes fortsatt som dette.

Avisa Fædrelandsvennens lesere kåret ham ved tusenårsskiftet til århundrets sørlending, Vilhelm Krag-selskapet ga ut hans samlede dikt og mange prosastykker og trubaduren Ivar Bøksle tonesatte og ga ut hans viser.

Tidligere har nærmere 100 komponister skrevet 300 sanger til hans tekster, det er bare Bjørnstjerne Bjørnson som er mer populær i så måte. Men han er mer glemt på landsbasis.

Kilder

• Vilhelm Krag i Norsk biografisk leksikon
• Diktersinnet Vilhelm Krag, Nationaltheatret
• Vilhelm Krag på sceneweb
• Skal på befaring til Havbugta, NRK 23. mars 2013.
• Vilhelm Krags sørlandsidyll fredes, Nettavisen, 21. oktober 2012
• Wilhelm Krag hos Gravferdsetaten, Oslo kommune
• Vilhelm Krag i Historisk befolkningsregister.