Kjeldearkiv:Om bygdehistorisk granskning (Eikerminne 1949)

«Futegården» 8 Mjøndalen, sagfogdens gamle bolig.

Foto: Ukjent fotograf

Om bygdehistorisk granskning

av Roar Tank

Foredrag på Hokksund 19. mars 1948

Gjengitt fra Eiker Historielags årbok Eikerminne 1949, s.12-25

s.12

Da jeg fikk oppfordring til å komme hit i dag og tale om Eikers historie, var jeg takknemlig for at den som først var bedt, ikke kom. Jeg syntes jeg hadde så meget på hjertet. Ikke bare om det å danne et historielag, men også om den utvikling våre bygders historie har vist meg. Også Eiker selv. Jeg har i ti år så å si stått ved Eikers grenser og sett inn i den mektige, merkelige bygd, Mine studier har ikke kunnet unngå å bryte inn i bygdens fortid. En enkelt gang

s.13

har jeg måttet gjøre ferdig et omriss av en enkelt side av disse studier. jeg har måttet se bygden både fra syd, fra Drammens side og fra nord. Først må jeg da tale om forholdet mellom rikshistorie og lokalhistorie. Det er en utbredt tro ar lokalhistorisk forskning ikke krever noen dyptgående forberedelse.
Min erfaring etter tyve års arbeid med flere bygders historie er det stikk motsatte. Jeg går så vidt at jeg nå, ved slutningen av en lang arbeidsdag, sier at lokalhistorien er vanskeligere enn rikshistorien. Lokalhistorien er grunnmuren. Hvis vi med historie mener den økonomiske og sosiale utforskning av vårt lands historie, da må vi si at den overbygning vi har fått i rikshistorien, dessverre altfor ofte er bygget uten grunnmur i det hele. Og gjør vi så den feil å bygge på teorier fra rikshistorien, og fører vi dem inn i lokalhistorien, da svikter det hele.
Den gamle smukke riks-historie med konger, med adel, med kriger, med motsetninger har gitt oss mange teorier. Og hver ny generasjon finner nye synsmåter. Sagatiden har vevet sin glorie om den gamle tid: vår tid har sett sterke viljer og sinn stå mot hverandre med fiendskap om dansketid, om grunnlovens tilblivelse, om en nærmere fortids politiske brytninger. Og slik vil det vel fortsette å være med historie-skrivningen ut fra meninger, sympatier og antipatier. Det å forfekte en ny mening har jo alltid hatt ungdommens sjarme. Og overfører vi slike synsmåter fra riks-historien til lokal-historien, så kan vi få bilder. Vi kan rakke ned på embedsmennene, se med uvilje på danskene. Og er vi riktig ensidige, vet vi på forhånd at jordbruket var drevet av leilendinger som i middelalderen og i dansketiden blev utpint av kirke og adel.
Det er en annen vei å gå. Fra omkring år 1600 begynner i virkeligheten kildene å flyte så rikelig at historieskrivningen ikke skulle kunne gi muligheter for teoretisere seg frem til resultater som kan skifte etter historikernes personlige synsmåter, vel å merke hvis kildene brukes, Det er et møysommelig arbeid at det er meget lite innbydende. Og det krever kunnskaper i sprog og historie. Det tar sin dyrker helt under sin tvang.

s.14

Tiden selv trer oss i møte. Lensherrer, adelsmenn, prester, fogder, bønder og borgere trer frem så levende at de i arbeid og i sorger og gleder må bli kjære, med sine skrøpeligheter og med sine gode egenskaper. Regnskapsbøkene forteller oss om et skattetrykk som vi må helt til året 1948 for å finne et sidestykke til. Etter krigene i det 17. hundreår finner vi inntektsskatten på rentepenger på 75 prosent. Og det rare var at nettopp denne tid så en spekulasjon i skog og jord som drev borgerne ut i landdistriktene, men så etter en eller to menneskealdre så leilendingene kjøpe gårdene langsomt, men uimotståelig.
Det blir svært lite tilbake av de store teorier om naturalhusholdning og pengehusholdning i det 17. og 18. århundre. Vi ser en fullt utviklet pengehusholdning alt før år 1700, side om side med naturalhusholdningen i bygdene. De to arter avløser ikke hverandre, men arbeider sammen helt utviklet. Gjennom trelasthandelen og bergverkenes lønninger når pengehusholdningen ut over rike og store bygder. Det kan være meget tvilsomt og vanskelig å avgjøre om den tidlige industri har gagnet bygdenes befolkning. Vi mangler et eksakt grunnlag for en sammenligning av levemåten på bondegårdene og hos verksfolkene. Skal vi dømme etter skifteprotokollene, har det vært fattige levekår. Bare på de større bondegårder var det tale om litt rommeligere kår i det daglige liv. Men selv der var besetning og de enkle redskaper og klær vurdert ikke så sjelden til like meget som selve gårdens verdi.
Når jeg har sett inn i Eikers historie, da har det ofte vært med undring over det jeg så. Hvorledes kunne en staselig, praktfull slottsbygning, |Sem, gå så sporløst til grunne, mens Fossesholm ble stående som en stor og mektig ruvende skygge fra rokoko-tiden? Hvorfor gikk Hassel jernverk med dets strevsomme eiere over i glemsel? Her på Eiker lyser ennå store gamle gårder med minnenes glans. Lilleby er så fortryllende i sin empire-stemning at det er rent som å sette seg tilbake mer enn 100 år i tiden å se den. Men hvorfor satte ingen av de gamle godseiere seg fast her? En stiftamtmann de Tonsberg kunne ha gjort Ulveland til et slektsete. Cappelen-

s.15

familien sviktet Fossesholm. Ingen Sinclair holdt fast ved Sem på Eiker. Denne gård gikk over til en tyskfødt offiser Richel, som kalte seg Richelieu, og som her gjorde seg beryktet som en hård godsherre og en ivrig dyrker av Venus og Bacchus.
Grunnen til at Eiker mistet Sem som storgods, grunnen til at Fossesholm blev en skygge, at Ulveland ikke blev noe baroni, kan være ganske enkel. De gamle trelasthandlere og kjøpmenn så på sine sagbruk og sine jordegods og skoger som en blott og bar forretning. Når andre steder enkeltmenn samlet hele sin økonomiske kraft for å bevare for sin familie et samlet jordegods, slik vi i nærmeste omegn så Collett på Buskerud og Hofgaard på Sjåstad, så fulgte utviklingen i Eiker meget mer den alminnelige linje, altså det normale i den økonomiske utvikling. Vi må ikke ut fra litterær eller kunsthistorisk tradisjon se noen tragedie i det, selv om vi gjerne ville beundret et Austråt-slott på Eiker istedenfor den spredte bebyggelse som intet forteller om fortiden. Vi må se utviklingen som den bar vært. Sellulosen og tremassen representerer i vår tid med like stor rett Eiker som sagbrukene, jernverket og den lille grynmølle på Møllenhof, det nuværende Nedre Eiker prestegård, var uttrykk for fortidens forsøk på å utnytte den tids økonomiske muligheter. En særstilling inntar Nøstetangens glassverk. I denne industri fortetter seg eneveldets kunstneriske og merkantile høye streben. Har da dette jeg her taler om, noen interesse? Gjennom mer enn 40 år har jeg prøvd å samle av dette stoff. Disse mange år har brakt meg til å tvile på at den lokale historie samler noen videre interesse. Jeg har opplevd at forsøk på å holde oppe et historisk tidsskrift i et meget minnerikt fylke har møtt store vanskeligheter og alminnelig likegyldighet. Det har lykkes til et jubileum å stable på benene et festskrift her og der. Og herredsstyrer har diskutert og utsatt eller forkastet bevilgninger. Kristiania kommune har bevilget en kvart million til et praktfullt jubileumsskrift i fem bind. Det er allikevel ikke bare et spørsmål om bevilgning.
En kort oversikt over de veldige arkivmasser det her gjelder, vil

s.16

kanskje interessere. Fra slutten av 1500-tallet begynner lensregnskapene å flomme inn over oss. Å skrive dem av er er arbeid som tar overveldende krefter. Den som er herre over massene, vil med en tiendedel av arbeid kunne ta ut det som kan brukes. Det er et spill av menneskelig arbeidskraft å sette i gang et korps av avskrivere. Så kommer de gamle matrikler og den store landbokommisjons epokegjørende arbeider. Her har jeg selv latt Titus Bülches lister, forfattet av sokneprestene, overvelde meg. Jeg tror det også her kan bearbeides på en enklere måte enn jeg selv har strevet med år etter år. Så kommer foged-regnskapene. De fyller veldig opp, men gir helt igjen for arbeidet. Her er også avskrifter et spill av tid og omkostninger. Et utdrag gir helt tilstrekkelig.
Så kommer jeg til det punkt som kan tvistes om: Kirkebøkene. Her og i skifteprotokoller og i rettsprotokoller hviler et materiale som en forsker aldri kan bli ferdig med, Det er nevnt at pastor Ruud i 30 år har samlet av disse arkivdeler. Ja, 30 år er ikke nok. Det er et håpløst arbeid å lage slektsregister for 150 gårder. Her må en forsker nøye seg med å sette en grense og innenfor denne grense nå frem til et resultat. Vi må resignere. Her kan hver enkelt eier av gårdene hjelpe ti! å gi sin viten. Vi når aldri frem til helt avsluttede resultat her. I de siste hundre år er herredsstyre-protokollene en helt uvurderlig kilde. Disse står som et fjell og byr en sikker kunnskap ved utarbeidelsen av den økonomiske og indre politiske historie i bygdene.
Hvorledes kan så en bygds historie-lag danne seg? En liten krets, som er trofast om sin bygds historie og dens minner, er mere verd enn store festtaler og bevilgninger. En historie som er vitenskapelig pålitelig og objektiv, kan ikke skrives etter timebetaling. Bygdens historie må leves fra århundre til århundre. Da er den like krevende og like dyrebar fra den første bebyggelse frem igjennom trange tider, gjennom nødsår og sykdom til nutidens industri og pengehusholdning. En bygds historie krever er menneskes hele arbeid med kunnskaper og vitenskapelig skolering. Lokal-historie er ikke en ringere gren av historie enn andre grener. Den er sammenfatningen av kultur- og sosialhistorie. Den skal bygge grunnmuren for den kommende

s.17

rikshistorie. På mange punkter korrigerer den rikshistorien. I navn-forskningen kan lokal-historien bringe helt nye ting frem. Og den kan rette på misforståelser.
Er ikke dette hovmodig tale? Nei. Vi må bøye oss i beundring for det ættledd av prester som tok opp arbeidet med lokalhistorien. Og her står Eiker i en enestående ærefull stilling. Hans Strøm som korn fra Sunnmør til Eiker, var ikke bare glad i å skrive og i å se det han skrev, på trykk. Han har i sin «Egers Præstegjæld» vist en økonomisk, historisk og sosial interesse som er helt enestående. På Gyldendals forlag i København]] 1784 kom den lille bok som her har vært en rik kilde for den senere tid, også for den kresneste riks-historiker. Essendrop’s «Lier», Jens Müller's «Jarlsberg Provstie» tvinger oss også til dyp takknemlighet. Det var samme boktrykker som 12 år før hadde vært dens trykker. For 50 år siden vaktes en ny interesse for bygdens historie. Det var Lorens Berg som ved sin begynnelse i Annebu starter en energisk rekke av bygdebøker. Det var et mektig skritt i retning av å vekke interesse. Og Lorens Berg ble statsstipendiat for helt å vie seg til sine studier. Han fikk støtte og oppmuntring fra historiske forfattere. Allikevel slet han seg helt ut. Hans ildsjel maktet ikke å fylle det han selv hadde stillet seg som mål. Personlig har jeg gode minner fra samtaler med Lorens Berg. En av de siste ganger jeg talte med ham, var han alt merket av døden. Han smilte og sa : «Når alle bygdene i Vestfold har fått sine bøker etter min arbeidsplan, da skal De sammenfatte dem og skrive grevskapenes samlede historie.» Det ble annerledes. For etter hvert er kravene til bygdenes historie blitt forandret Den første ramme er for snever. Skal det bli liv, fyldig sosial og økonomisk historie, må levekårene og menneskene komme med. Jo dypere vi når inn i fortiden, dess mindre betyr de gamle etiketter. Statsgods, kirkegods, borgergods og odelsgods betydde i historieforskningen før noe annet enn nå. En leilending kunne ofte råde over større gård og sitte med større velstand enn mangen selveier. Og leilendingen kunne eie deler av leilendingsgårdens skatteavgifter som betydde mer enn statens eller kirkens inntekt. «Adelsgods» så forrige ættledd av

s.18

historikere på med en gysen som var en frukt av frihetsstoltheten 1814. I virkeligheten satt adelens leilendinger like trygt som andre. Et morsomt utslag av denne teoretiske innstilling er lovene om leilendingene på adelsgods fra så sent som i 1880-årene. Ganske som våre oldefedre i 1821 glemte å oppheve de borgerlige privilegier som var helt analoge med adelsrettighetene, således ble borgerlige godseieres leilendinger ikke beskyttet som de tidligere adelsleilendinger. Og jeg vet ikke om den gamle tro at adelsmenn var skattefrie i Norge til 1814, ennå er så utbredt at jeg overrasker ved å fortelle at adelige sett ikke var skattefrie. Ganske enkelt og prosaisk lyder det når jeg forteller at visse gårder var frie for jordskatt, og at disse måtte kjøpes av adelige eller borgere som hadde rang høy nok. Men disse eiendommer var meget dyre. Det gjelder Buskerud på Modum, som var mere privilegert enn noen odelsgård, men som tilhørte borgerlige eiere. Og jeg går et skritt videre. De som kjøpte seg tittel, f. eks. kanselliråd eller justisråd, fikk finne seg i meget høye skatter, som andre slapp. Vi tror også meget ofte at visse inntekter av gårdene var privilegier. I virkeligheten var det kjøpte renter som staten solgte i en kortsynt finansnød. Dette jeg her nevner, ble glem. Og senere tider har med uvilje sett på et system hvis grunnlag vi ikke lenger kjenner. Kan det nytte å forklare dette gjennom foredrag eller gjennom artikler? Er ikke fordommene for inngrodde, og er de ikke blitt kjære, om fortidens vanstell? Hvis historien skal håpe på at den arbeider med hell, er det ikke forgjeves hvis vi kan arbeide for historiekunnskap i hjembygden. Historien om Eiker har å fortelle både om oberst Richels ville liv på Sem, om de borgerlige trelast- handleres utnytting av sagbruk og skoger. Men det er rettferdig og riktig å sette alt på sin rette plass. Og regjeringen var vanskelig stillet med den stadige finans-nød som trakk penger til hær og flåte og til kongens slott og festninger både i Danmark og Norge. Vi ser misbruk; men de må sees etter sin egen tids begreper.
Er det interesse for å danne et historielag i Eiker? Ser vi på det store og folkerike distrikt, burde vi med en gang si ja. Et historielag

s.19

i Eiker måtte være av lett sak å skape. Mindre bygder har sine historielag som har skapt bygdemuseer som har en høy rang. På Haug gamle prestegårds grunn, alt, alt for sent etter den gamle ærverdige prestegårds brann, må Eikers bygdemuseum reise seg. Annebu, en avsides liten bygd i det indre av Vestfold, har et slikt bygdemuseum. Vi må være til det innerste av våre hjerter takknemlige for det arbeid de store museer har gjort ved å bevare kulturminner fra våre bygder. Men er det ikke plass ennå til et lite fredet, hellig, sted, viet hjembygdens fortid? Ikke et stort og prunkende museum med bonede gulver og strålende montrer, men et lite, stille sted med minner fra bygdens gamle embedsmanns- bondehjem. Det finnes kanskje ennå på det vidstrakte Eiker et par gamle bygninger som nutiden helst vil rive, og som kan bli et slikt lite sted for minner, ikke overlesset og med merkelapper, bare et gammelt Eiker-hjem. Og kanskje det her kunne bli et værelse med hyller som tok i mot gamle papirer, brev cg opptegnelser i bøker som nå ryddes ut på et pulterkammer og kastes når nye eiere rykker inn, slik som så ofte har skjedd. Jeg mener ikke at gårder hvor slekttradisjoner, lever, skulle avstå sine gårdsarkiv. De er hellige så lenge noen har kjærlighet til dem.
Og her kommer jeg til det neste. Historielaget må ha to litterære oppgaver. Et årsskrift og en ny omfattende «Eikers historie». Års-skriftet måtte bringe små bidrag som ikke fikk plass i Eikers historie. Det måtte kunne ha med seg et hefte av historien. Når jeg sier dette, er det fordi jeg har gjennomgått hele det veldige materiale. Det er mulig å arbeide stykke etter stykke.
Men et historielags pengevanskeligheter da? Ja, her står vi ved det (ømmeste punkt i hele vår historieskrivning. Jeg husker tilbake til år da landets eneste vitenskapelige forening for historisk forskning førte en hard kamp for å kunne holde oppe et historietidsskrift. Jeg ser tilbake på hvordan tidens ypperste historikere for 100 år siden kjempet forgjeves og måtte gi opp slike tidsskrift som hadde utgivervirksomhet til mål. I rekken her står eidsvollsmannen Christie, menn som justitarius Jens Christian Berg og riksarkivar Chr. Lange. Historisk Tidsskrift har arbeidet seg frem til bedre kår ved noen

s.20

små legaters hjelp, og foreningen har nu stor tilslutning. Vil et Eiker historielag kunne føre en mindre bekymret tilværelse? Erfaringen viser at det ikke er så vanskelig ved en start å få innskrevet gode venner i en medlemsfortegnelse. Venner spredes. De blir trette. Og når så kontingenten kumuleres for flere år, da kommer utålmodigheten. La meg innrømme at jeg selv har meget i mot de stadige kontingenter. Det skal stor energi til ukrevet å sende den. Og glemmer vi ett år, ja så blir det mange år. Ja, De forstår hvor jeg vil hen. Jeg mener at en ny historisk forening nok må prøve å få bidrag fra en bank, men ikke bygge på hjelp utefra. Til et Eiker bygdemuseum måtte offentlige institusjoner kunne søkes. Men kunne selve historielaget bygge på en snever krets som gav frivillige gaver uten forpliktelse, tror jeg det er en tryggere økonomisk grunn enn små årskontingenter som ble glemt og så endte med utmelding. Den tragedie har jeg sett så ofte. Kunne det finnes 100 interesserte i Eiker? Det måtte være et urørlig grunnfond og et bevegelig fond som sattes i skrifter som så delvis ble betalt ved salg utenfor de 100's krets. Altså ingen forpliktelse, bare det som vedkommende selv måtte ønske. Våre økonomiske evner er jo ikke så lite avhengige av ytre forhold. Interessen kan være like stor når skatter og andre utgifter tar våre siste midler. Interessen må binde medlemmet, som da måtte innvoteres av kretsen eller dens representanter. Det blir altså ikke noen tvang til å betale. Mon ikke det igrunnen kan være mere verdig formålet. Og bestyrelsen må være minst mulig med et større råd bak seg. En fra hvert av prestegjeldene i det snevre styre. Dette er hvad erfaringen annensteds fra har brakt meg til å tenke. Styret måtte selv velge en forretningsfører og sekretær som også måtte være redaktør, blant medlemmene.
Noen vil bebreide meg at denne plan virker sterkt begrenset, eksklusiv. Min erfaring er at selv en liten årlig kontingent er avskrekkende når den hoper seg opp. Og det vet erfaringen at den gjør. Foreningen trykker et stort opplag av sitt skrift, sender det ut år etter år og ruinerer seg — uten å få sendt inn kontingenten. Den tyr så til kommunestyre og til banken. De fleste steder får den avslag. Og så sykner det hele hen.

s.21

Det ville være meg kjært om jeg tok feil. Hvis de som er kjent på Eiker, tror at interessen her ville holde seg bedre enn andre steder, da ville der glede meg. Og så må jeg ønske alt mulig godt til begynnelsen av Eiker Historielag, hva enten dette vil holde min linje eller en sterkere og mere aktiv linje. I dag ville det koste meget store summer å starte på et bredt og stort grunnlag.
I alle fall ønsker jeg dem tillykke som har tro og mot til å begynne.
Jeg kunne stanse her. Men inntrykkene under mine studier fra Eiker slipper meg ikke. Jeg vil nevne at det er historikere som mener at studiene må begynne i nutiden og så langsomt gå tilbake skritt for skritt. Vi ser jo for oss vår egen tid med all dens strev, dens higen og dens ønsker og stemninger. Det ættledd som jeg tilhører, og som snart skal slutte, har sett en merkelig økonomisk utvikling. Vi leste i vår ungdom historiens filosofi om hva historien lærer. Den materialistiske historieforskning førte det store ord og spådde. Noe er riktig, noe er ikke gått i oppfyllelse. Jeg tenker her på Karl Lamprecht og på Oswald Spengler. Vi vet jo ar spåkoner kan spå noe riktig også, og da glemmer vi helst det som de sa og som ikke skjedde. Historien er ofte hva vi vil lese. For vi har ikke tilstrekkelig oversikt over vår egen tid. Vi som husker storgården der 20 husmenn satt om bordet med hver sin treskje og spiste grøten som husmoren satte frem, vi som husker at de alle 20 gikk med hver sin ljå i lang rekke som en skjev falanks til kamp over de vide grønne enger, vi som selv var med som barn og bandt nekene, vendte høysåtene, — vi ser nå med undring traktorene og selvbinderne. Vi ser kunstgjødningen og kraftforet rykke inn i de siste 20 årene.
Har da i denne forandrede verden minnet om fortiden noen interesse? Da jeg for snart 50 år siden lærte Drammen og bygdene om Drammen å kjenne først ved ferder og så i daglig arbeid, — levde ennå en tradisjon fra Hans Nielsen Hauges tid. På Nedre Eiker og i Vestfossen var ennå noe igjen av den patriarkalske ånd som var levende omkring forrige århundreskifte, omkring år 1800. Solberg Spinderi var et jordegods og et rikt skoggods, og eierne kjente personlig dem som ledet bedriften. I min barndom var Nedre Eiker

s.22

ett av de steder hvor industrien levde under patriarkalske former, ved siden av steder som Bærums Verk og Nes Verk. I Drammen kom jeg til å lære å kjenne tradisjonen som førte helt tilbake til tiden omkring 1814. Den førte tilbake både til husmannsplass og til prestegård. På begge steder hørte jeg om fromhet og mildhet. Jeg har siden gjennomgått Eiker kirkebok for nødsårene før 1814. En sorgtyngt bygd som måtte hjelpe de stakkars gjenlevende. Det kan ikke stilles opp som et moderne forsorgsvesen. Legd-systemet skjuler både hårdhet og barmhjertighet. Men hvorledes hjemmene åpnet seg for alle de foreldreløse i tunge år, det kan ikke noen statistikk hjelpe oss til forstå.
Siden har jeg i mine studier sett to kraftige prestemenn: Prost Schmidt i 1814 og prost Vibe en menneskelader senere. Schmidt er kjent fra sin dagbok, fra sine dikt og for sin heftige karakter som brakte ham til å forlate Norge i vrede da han ikke ble biskop. Her på Eiker var Schmidt både skarp og streng, især når det gjaldt Hans Nielsen Hauge. Prost Vibe ble svigerfar til dr. Thaulow på Modum. Hans datter lyser ennå elskelig i minnet. Vibe er glemt. Tradisjonen skildrer Vibe som streng, men verdig og rettferdig. Den senere hoffpredikant og sogneprest i Fredrikstad var hans sønn. jeg husker at mine foreldre nevnte ham som streng. Fra Eiker har jeg ikke hørt noe om ham, men vel om Vibes døtre som ble boende på Eiker og her øvet meget godt.
Om Hans Strøm forteller ingen tradisjon på Eiker. Allikevel har han skjenket en sum til legat for konfirmanter på Eiker. Han er jo en av opplysningstidens største forfattere i Norden på naturvitenskapens område. Hans storverk er hans bok om Sunnmøre, selv om vi her setter mest pris på hans bok om Eiker. Her døde han og hviler her. Hvis vi tør karakterisere og feste en prestesønn som selv ble prest, til en enkelt landsdel, da var han vestlending, født og oppvokset i Borgund, student fra Bergen, gift med sin formanns enke i Volden prestegjeld. Hun var bare ett år eldre enn han. Kan vi ikke lære ham å kjenne uten gjennom hans bøker og hans vitenskap? Jo, vi har et mildt, menneskelig skrift fra ham, skrevet 14 dager

s.23

før hans død her på Eiker: «— da jeg formedelst alderdom og kreftenes avtagelse i en vedholdende sygdom ei kan annet slutte end at min forløsningsstund er nær forhånden, så haver jeg i Jesu navn besluttet .... å skjenke en viss kapital til Eiker prestegjelds skolevesen, hvortil jeg så meget heller har ladet mig bevege som i ingen menighet gives så mange fattige og forsømte børn, både innfødte og fremmede, som alle ville bruke til slep og arbeide, men ingen holde i skole for at forfremmes i Guds kunnskap. Når nu sådanne ere blevne 16 a 17 år gamle, kan de umulig bringes til konfirmasjon med mindre man vil tage dem i sitt hus, som ikke er enhvers leilighet, eller og må de settes hen i en av de faste skoler eller til stedets klokker, for der å nyte kost og undervisning i det minste en sommer igjennem.» Han eier ikke noen stor formue, men skjenket 400 rd. Den 1. februar 1797 døde han, 71 år gammel. Han hadde skapt ordet om «embedsmennnenes gylne fattigdom», den han hadde sett så meget av. En professortittel og en teologisk doktorgrad har kanskje allikevel gledet ham?
Eiker så i det 18. århundre både fattigdom og glans. Her som ellers grasserte hunger og sott. Vi kan følge det. Hans Strøm forteller også om det. Og før den tid, i det 17. århundre, så Eiker høye og mektige herrer. La oss minnes Ove Gjedde til Tommerup i Skåne, rigens admiral, stattholderens venn, han som døde i 1660 da det så aller mørkest ut for de riker hvis flåte han hadde ført til Ostindia. På kirkens alter i Øvre Eiker står hans gave: Et par praktfulle lysestaker med en versifisert latinsk innskrift. Eiker len var attråverdig, et rikt len med skoger og med kongelig gods. Vi treffer her far og sønn av en adelsætt Basse eller Litle. Og ser vi riktig nøye etter, så kanskje vi kan møte kongen selv her på Eiker. Men vi må ikke tro at kong Christian den fjerde eller Hannibal Sehested eller de høye herrer var personlig og hjertelig interesserte i Eiker eller de andre norske len. Bare som et nummer i utallige pengetransaksjoner, hvor de forskjellige sagbruk var brikker i privilegier. Under disse navn og uavhengig av alle de kongebrev som vi kjenner, og som nevnte Eiker i tiden frem til 1660, levde bonde og

s.24

bruksarbeider et slitsomt liv. Vil vi sammenlikne levekårene da og senere, må vi undersøke pengeverdien. Gjør vi det, når vi frem til andre resultat enn en forferdet, hoderystende bemerkning om de få skilling, en arbeider fikk for sitt arbeid den gang. Når en hest kostet 5-6, en ku 4-5 riksdaler. Norge var den gang på disse kanter selvhjulpent med korn, unntatt i uår. Men uårene var forferdelige. Vi kan følge også dem.
I den eldste tid er kildene få. Vi skimter kirker og prester, navn og eiendomsoverdragelser.
Aller best er navnene. De forteller om bosettingen. Derimot er oldsakene mindre sikre. Våre forfedre brukte stenalders-verktøy langt ned gjennom bronsealder og jernalder. Og tresakene er jo mest smuldret hen. Men spaden i vikingegravene er merkelig lik dem som bøndene brukte ennu for 200 år siden. De kjenner alle vår nuværende snøskuffe med metallkant. Der har vi den gamle spade. I husbygging har Eiker han en merkelig type som vi kjenner fra Finnland og Øst-Europa. Låven som er åpen, bare med tak, den som tørker kornet i vått vær, der nekene legges på rister, lag over lag. Jeg husker fra min barndom disse høye fine kunstige kornhesjene. Nå er de rykket inn på våre museer som fortidsminner.
Ja, så er jeg ferdig. Jeg har gått raskt den gale veien. Det får trøste at en meget radikal norsk historiker som jeg kjente meget godt, og som nå er død, hevdet at det var den rette vei å gå når man studerte historie. Hvis historieforskningen vil være en vitenskap, må den være beskjeden. «Beskjeden» betyr «klok». La filosofer og diktere fortelle hva som burde skjedd. Og la dem lære oss hva de tror vil skje i fremtiden. Den historiske vitenskap kan ikke gjøre annet enn å samle sammen restene av minner og vitnesbyrd om det som skjedde. Undertiden kan vi fortelle hvorfor der skjedde. Sjeldnere kan vi si om det gagnet eller skadet. Samspillet av stemninger og økonomiske forhold kan vi prøve å finne. Det er like galt å fornekte det økonomiskes innvirkning på det åndelige som det å si at åndsstrømninger bare lar seg lede av magen. Nød ser vi som en mektig faktor. Religion er også en hovedårsak til historiens gang. Historieforskningen kan

s.25

Gammel dør på Eiker.

Foto: Ukjent fotograf

mure en sikker grunnmur. Og den enkelts bygds historie er som en liten del av grunnmuren i det store byggverk for landet. Blir lokalhistorien ført på avveie, mister den sin verd.
Så vil jeg takke fordi De lot meg komme hit og fortelle litt om Eiker og litt av mine erfaringer både de lyse og de triste. Så ofte når jeg kom gjennom Hokksund, har jeg måttet tenke på det gamle sund ved Haug. Det er jo jernbanen som av praktiske grunner har lært oss Hokksund som sted-navnet. Her sluttet kjøreveien, Norges eldste byggede kjørevei fra Kongsberg, bygget ved kongebud av kong Christian den fjerde i hans unge år. Her gikk ferdefolk med godset i store prammer som drev ned til Drammen. Hele opplandet strømmet hit. Her bodde prokuratoren, her var den privilegerte landhandel med brennevinsutsalg for at de fremmede ikke skulle forkjøle seg. Haugsund var for bygdene ovenfor, ja for selve bergstaden døren ut til den store verden.