Forside:1300-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om 1300-tallet
I Norges historie kjennetegnes 1300-tallet fremfor alt av svartedauen, pesten som rammet i 1349. Det høye dødstallet førte til en kollaps i all lag av samfunnet. Kongemakten var allerede svak da pesten rammet, og København ble etterhvert maktsentrum for Norge og Danmark. Bergen ble landets viktigste handelsby, og fikk en betydelig tilstedeværelse fra Hansaen. Trondheim forble landets religiøse sentrum.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895.

Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.

Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem».   Les mer …

Erik av Pommern (født 1382 i Rügenwalde (nå Darłowo), død 1459 i Pommern) var Norges konge som Erik/Eirik III fra 1389 til 1442. Han var også konge av Danmark som Erik VII fra 1396 til 1439 og hertug av Slesvig fra 1412 til 1442. I Sverige var han konge som Erik XIII i tre omganger: 1396 til august 1434, oktober 1435 til 1436, og september 1436 til september 1439. Etter å ha abdisert i 1442 tilbrakte han en tid som piratfyrste på Gotland, før han av Christian I ble tvunget til å reise til sitt hertugdømme Pommern. Erik, som fra dåpen hadde navnet Bogislaw, var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg. Maria var søsterdatteren til dronning Margrete, og da hennes sønn døde i 1387 tok hun Bogislaw til seg som fostersønn og gjorde ham til arving. Han ble i 1389 hyllet som konge i Norge, syv år gammel, med Margrete som formynder. I 1392 ble han salvet og kronet i Oslo, antagelig i Hallvardskirken.   Les mer …

Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie.   Les mer …

Bohus festning 2005.
Foto: Wikimedia Commons

Bohus festning ligger ved den gamle norske sørgrensen, der Gøtaelven deler seg i to. Håkon V Magnusson startet byggingen i 1308, for å sikre landets grense mot sør. Tidligere hadde han også iverksatt byggingen av Akershus og Vardøhus festninger. En krønike beretter at festningen ble bygget i tre, men allerede i 1310 beskrives den som en festning av stein og tegl. Festningen hadde tilnærmet rektangulær form, med fire hjørnetårn, et tårn på østmuren og en portbygning og en vindebro på vestmuren. Rundt borggården lå det langs murene residensbygning, tjener- og kjøkkenfløy, borgstue, kapell, festsaler og kasematter. Det var også bombesikre hvelvinger og solide utenverker. Utstrekningen var svært begrenset, bare ca 250 x 150 meter, fordelen var at da trengtes ingen stor bemanning. På 1400-tallet regnes den som Norges sterkeste festning.

Festningen har vært beleiret til sammen 14 ganger. Under den nordiske sjuårskrigen ble den kraftig ødelagt, da 250 svenske soldater kom helt inn i et av tårnene, og dette gikk i luften da kruttlagret eksploderte. Dette er senere kjent som «den bohusiska smällen».   Les mer …

Sydfløyen i 2007. Døra til venstre på veggen gikk i følge Sinding-Larsens rekonstruksjon til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet og kunne brukes til å kontrollere inngangskorridoren en etasje lenger ned.

Sydfløyen er en av bygningene på det opprinnelige Akershus slott. Den regnes for å ha blitt oppført ca. 1300. Bygningen er i dag særlig kjent for slottskirken, som ligger i første etasje. I andre etasje er det saler, og i kjelleren fangeceller og lønnganger. Det var i dette bygget Riksarkivet tilbrakte sine første år. Ytre mål er 13 x 33 meter, som gjør bygget større enn Nordfløyen, men noe mindre enn Håkonshallen i Bergen.

Grunnplan over Sydfløyens kjeller og Jomfruhagen, med døra til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet.
Foto: Holger Sinding-Larsens/Nasjonalbiblioteket

I eldre historiografi het det at Sydfløyen ble reist utenfor festningen i Christian IIs tid som visekonge på Akershus. Teorien bygger blant annet på et skrift av den tyske presten Reimar Kock, som hadde vært til stede på festningen i 1532 og vandret i salene som han tilskrev Christian II. Også en anonym slottsskriver som på slutten av 1500-tallet forfattet festningens historie, regnet Christian II som byggmesteren bak sørfløyen og murene som strakte seg ned dit fra Vågehals og Fuglesang.

Bygningsarkeologiske undersøkelser

Under de omfattende bygningsarkeologiske undersøkelsene foretatt av arkitekt Holger Sinding-Larsen i første fjerdedel av 1900-tallet, ble det avdekket at Sydfløyen var langt eldre enn tidligere antatt. Innvendig fant han rester av middelalderveggene i form av teglstein i såkalt munkeforband et stykke opp på øst- og vestveggen i kirkerommet første etasje. Christian II's bidrag ble omtolket til en om- eller gjenoppbygging av et eldre anlegg. Sinding-Larsens hovedkonklusjon var at hele festningen var bygget som en enhet. Under den vestlige delen av kjelleren på Sydfløyen strakte hovedinngangen til borgen (Mørkegangen) seg fra Jomfrutårnet lengst i sør og opp til Fuglesang, dekket av lønnganger som knøt hele anlegget sammen.

I 2020 ble det avdekket murrester ved siden av Blåtårnet nord for Sydfløyen i forbindelse med etablering av løfteplatform og utvidelse av inngangen til slottskirken. Murrestene i tegl tidfestes til borgens tidlige historie. I samme område hadde Gerhard Fischer i 1936 avdekket murlevninger både i nær dagens utgravning og lenger vest mot Skriverstuefløyen. Sistnevnte tolket han som rester av teglhvelv, og det virker som det har gått en teglsteinsmur parallelt med skriverstuefløyen.

Seinere bruk og ombygninger

I Peder Hansens tid som lensherre (1536-51) skjedde det omfattende nybyggings- og reparasjonsarbeider på festningen. Rundt 1540 bygde man på en etasje, slik at Sydfløyen fikk omtrent sin nåværende høyde. Rundt et tiår senere ble kapellet innredet i deler av første etasje, men sannsynligvis har borgens kapell også tidligere befunnet seg på samme sted. Det ble utvidet til å omfatte hele første etasje i 15771578. Samtidig ble andre etasje innredet med konge- og dronningleiligheter.

I kjelleren var et mindre heldig plassert kruttkammer blitt fjernet, før det i 1638 ble innredet fangehull. På slutten av 1600-tallet ble deler av teglhvelvet i Mørkegangen gjenoppmurt med naturstein, som muligens inkluderte stein fra fallgitteret i Fuglesang.

I 17381740 ble øverste etasje delvis revet, og så gjenoppført med tre rom der Overhoffretten holdt til. Disse rommene utgjør nå Christian 4.s sal. Kirken ble samtidig nyinnredet med de nåværende vindusåpningene, altertavle, prekestol og døpefont. Bygningen fikk sitt nåværende valmtak, og det ble laget to lange tønnehvelv i kjelleren. Rundt 1820 ble interiøret i kirken endret, og rundt 1920 ble den delvis restaurert av Holger Sinding-Larsen.   Les mer …

Det delvis gjenreiste Knutstårnet i 2007

Knutstårnet, opprinnelig Kanniktårnet, er et flankeringstårn på Akershus festning, i hjørnet av ringmuren som danner deler av tårnveggen. Det ble oppført ca. 12991304, og var da antagelig omtrent like høyt som Nordfløyen. Navnet kommer fra Knut Alvsson, som var slottherre på Akershus en periode. Alle vegger i tårnet er av bruddstein.

Tårnet ble sterkt skadet av brann etter et lynnedslag i 1527. Det ble reparert og gjenoppført kort tid etter. Rundt 1750 ble det delvis revet, og det som sto igjen ble brukt som kruttårn. På et tidspunkt før 1862 ble det antagelig revet, ettersom det i dette året ikke var med i beskrivelsen.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Forside:1300-tallet/Eksterne ressurser
 
Kategorier for 1300-tallet
 
Andre artikler