Forside:1300-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Om 1300-tallet
I Norges historie kjennetegnes 1300-tallet fremfor alt av svartedauen, pesten som rammet i 1349. Det høye dødstallet førte til en kollaps i all lag av samfunnet. Kongemakten var allerede svak da pesten rammet, og København ble etterhvert maktsentrum for Norge og Danmark. Bergen ble landets viktigste handelsby, og fikk en betydelig tilstedeværelse fra Hansaen. Trondheim forble landets religiøse sentrum.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362.
Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910)
Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.   Les mer …

Unionsbrevet fra 1397: «Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil»
Kalmarunionen var et tronfellesskap (13. eller 20. juli 1397-1523) som forente de tre kongedømmene, Danmark, Norge (herunder Island og Grønland) og Sverige (med Finland) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny grunnlov (kalt håndfestning), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved riksrådene, og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong Christian IIs forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i Stockholms blodbad i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. Oldenborg- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.   Les mer …

Margrete Valdemarsdatter (født 1353, død 28. oktober 1412) var først dronninggemalinne (13631380) og siden regjerende dronning av Norge (1388–1412), og regjerende dronning av Danmark (1375–1412) og Sverige (1389–1412).Margrete var datter av Valdemar IV av Danmark, også kjent som Valdemar Atterdag. Bare ti år gammel, i 1363, ble hun gift med den 23 år gamle Håkon VI Magnusson av Norge. Dette var et politisk motivert ekteskap, som skulle forsegle en skjør fredsavtale mellom Danmark og Norge. Under bryllupet lå hennes bror Christoffer, Valdemars eneste sønn, dødelig såret i et siderom til kirken etter å ha deltatt i slaget ved Øresund. Han døde under bryllupet. Margrete hadde en eldre søster, Ingeborg, som døde i 1370. En annen søster, som også het Margrete, døde i 1350.   Les mer …

Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie.   Les mer …

Sydfløyen i 2007. Døra til venstre på veggen gikk i følge Sinding-Larsens rekonstruksjon til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet og kunne brukes til å kontrollere inngangskorridoren en etasje lenger ned.

Sydfløyen er en av bygningene på det opprinnelige Akershus slott. Den regnes for å ha blitt oppført ca. 1300. Bygningen er i dag særlig kjent for slottskirken, som ligger i første etasje. I andre etasje er det saler, og i kjelleren fangeceller og lønnganger. Det var i dette bygget Riksarkivet tilbrakte sine første år. Ytre mål er 13 x 33 meter, som gjør det større enn nordfløyen, men noe mindre enn Håkonshallen i Bergen.

Grunnplan over Sydfløyens kjeller og Jomfruhagen, med døra til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet.
Foto: Holger Sinding-Larsens/Nasjonalbiblioteket

I eldre historiografi het det at sørfløyen ble reist utenfor festningen i Christian IIs tid som visekonge på Akershus. Teorien bygger blant annet på et skrift av den tyske presten Reimar Kock, som hadde vært til stede på festningen i 1532 og vandret i salene som han tilskrev Christian II. Også en anonym slottsskriver som på slutten av 1500-tallet forfattet festningens historie, regnet Christian II som byggmesteren bak sørfløyen og murene som strakte seg fra Vågehals og Fuglesang ned dit. Under de omfattende bygningsarkeologiske undersøkelsene foretatt av arkitekt Holger Sinding-Larsen i første fjerdedel av 1900-tallet, ble det imidlertid avdekket at sørfløyen var langt eldre. Innvendig ble det funnet rester av middelalderveggene i form av teglstein i såkalt munkeforband et stykke opp på øst- og vestveggen i kirkerommet første etasje. Christian II's arbeid bidrag ble omtolket til en om- eller gjenoppbygging av et eldre anlegg. Sinding-Larsens hovedkonklusjon var at hele festningen var bygget som en enhet. Under den vestlige delen av kjelleren på Sydfløyen strakte hovedinngangen til borgen (Mørkegangen) seg fra Jomfrutårnet lengst i sør og opp til Fuglesang, dekket av lønnganger som knøt hele anlegget sammen.

I Peder Hansens tid som lensherre (1536-51) skjedde det omfattende nybyggings- og reparasjonsarbeider på festningen. Rundt 1540 bygde man på en etasje, slik at bygningen fikk omtrent sin nåværende høyde. Rundt et tiår senere ble kapellet innredet i deler av første etasje, men sannsynligvis har borgens kapell også tidligere befunnet seg på samme sted. Det ble utvidet til å omfatte hele første etasje i 15771578. Samtidig ble andre etasje innredet med konge- og dronningleiligheter.

I kjelleren var et mindre heldig plassert kruttkammer blitt fjernet, før det i 1638 ble innredet fangehull. På slutten av 1600-tallet ble deler av teglhvelvet i Mørkegangen gjenoppmurt med naturstein, som muligens inkluderte stein fra fallgitteret i Fuglesang.

I 17381740 ble øverste etasje delvis revet, og så gjenoppført med tre rom der Overhoffretten holdt til. Disse rommene utgjør nå Christian 4.s sal. Kirken ble samtidig nyinnredet med de nåværende vindusåpningene, altertavle, prekestol og døpefont. Bygningen fikk sitt nåværende valmtak, og det ble laget to lange tønnehvelv i kjelleren. Rundt 1820 ble interiøret i kirken endret, og rundt 1920 ble den delvis restaurert av Holger Sinding-Larsen.   Les mer …

Nordfløyen i 2007

NordfløyenAkershus festning er en del av middelalderslottet. Den ble antagelig oppført mellom 1299 og 1304 med kongehall i overetasjen. Senere fikk Håkon VI Magnusson og dronning Margrete en leilighet i andre etasje. Bygget er oppført i fuget bruddsteins- og teglsteinsmur på en grunnmur av bruddstein.

I 1527 ble bygningen sterkt skadet av brann etter et lynnedslag. Store deler av overetasjen måtte rives. Rundt 1540 ble det innredet herredagssal på Margaretasalens nivå. Gulvet i denne ble senket i 1591.

På et tidspunkt før 1825 ble bygningen tatt i bruk som arsenal, og den ble brukt til dette formålet fram til rundt 1905. Restaureringen begynte i 1917, da Holger Sinding-Larsen fikk gjenreist overetasjen til antatt opprinnelig høyde, med åpen takstol. I Margaretasalen ble gulvet hevet til det opprinnelige nivået. Arnstein Arneberg innredet senere deler av overetasjen.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Forside:1300-tallet/Eksterne ressurser
 
Kategorier for 1300-tallet
 
Andre artikler