Forside:1300-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om 1300-tallet
I Norges historie kjennetegnes 1300-tallet fremfor alt av svartedauen, pesten som rammet i 1349. Det høye dødstallet førte til en kollaps i all lag av samfunnet. Kongemakten var allerede svak da pesten rammet, og København ble etterhvert maktsentrum for Norge og Danmark. Bergen ble landets viktigste handelsby, og fikk en betydelig tilstedeværelse fra Hansaen. Trondheim forble landets religiøse sentrum.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362.
Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910)
Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.   Les mer …

Unionsbrevet fra 1397: «Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil»
Kalmarunionen var et tronfellesskap (13. eller 20. juli 1397-1523) som forente de tre kongedømmene, Danmark, Norge (herunder Island og Grønland) og Sverige (med Finland) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny grunnlov (kalt håndfestning), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved riksrådene, og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong Christian IIs forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i Stockholms blodbad i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. Oldenborg- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.   Les mer …

Erik av Pommern (født 1382 i Rügenwalde (nå Darłowo), død 1459 i Pommern) var Norges konge som Erik/Eirik III fra 1389 til 1442. Han var også konge av Danmark som Erik VII fra 1396 til 1439 og hertug av Slesvig fra 1412 til 1442. I Sverige var han konge som Erik XIII i tre omganger: 1396 til august 1434, oktober 1435 til 1436, og september 1436 til september 1439. Etter å ha abdisert i 1442 tilbrakte han en tid som piratfyrste på Gotland, før han av Christian I ble tvunget til å reise til sitt hertugdømme Pommern. Erik, som fra dåpen hadde navnet Bogislaw, var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg. Maria var søsterdatteren til dronning Margrete, og da hennes sønn døde i 1387 tok hun Bogislaw til seg som fostersønn og gjorde ham til arving. Han ble i 1389 hyllet som konge i Norge, syv år gammel, med Margrete som formynder. I 1392 ble han salvet og kronet i Oslo, antagelig i Hallvardskirken.   Les mer …

Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie.   Les mer …

Det delvis gjenreiste Knutstårnet i 2007

Knutstårnet, opprinnelig Kanniktårnet, er et flankeringstårn på Akershus festning, i hjørnet av ringmuren som danner deler av tårnveggen. Det ble oppført ca. 12991304, og var da antagelig omtrent like høyt som Nordfløyen. Navnet kommer fra Knut Alvsson, som var slottherre på Akershus en periode. Alle vegger i tårnet er av bruddstein.

Tårnet ble sterkt skadet av brann etter et lynnedslag i 1527. Det ble reparert og gjenoppført kort tid etter. Rundt 1750 ble det delvis revet, og det som sto igjen ble brukt som kruttårn. På et tidspunkt før 1862 ble det antagelig revet, ettersom det i dette året ikke var med i beskrivelsen.   Les mer …

Nordfløyen i 2007

NordfløyenAkershus festning er en del av middelalderslottet. Den ble antagelig oppført mellom 1299 og 1304 med kongehall i overetasjen. Senere fikk Håkon VI Magnusson og dronning Margrete en leilighet i andre etasje. Bygget er oppført i fuget bruddsteins- og teglsteinsmur på en grunnmur av bruddstein.

I 1527 ble bygningen sterkt skadet av brann etter et lynnedslag. Store deler av overetasjen måtte rives. Rundt 1540 ble det innredet herredagssal på Margaretasalens nivå. Gulvet i denne ble senket i 1591.

På et tidspunkt før 1825 ble bygningen tatt i bruk som arsenal, og den ble brukt til dette formålet fram til rundt 1905. Restaureringen begynte i 1917, da Holger Sinding-Larsen fikk gjenreist overetasjen til antatt opprinnelig høyde, med åpen takstol. I Margaretasalen ble gulvet hevet til det opprinnelige nivået. Arnstein Arneberg innredet senere deler av overetasjen.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Forside:1300-tallet/Eksterne ressurser
 
Kategorier for 1300-tallet
 
Andre artikler