Forside:1300-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om 1300-tallet
I Norges historie kjennetegnes 1300-tallet fremfor alt av svartedauen, pesten som rammet i 1349. Det høye dødstallet førte til en kollaps i all lag av samfunnet. Kongemakten var allerede svak da pesten rammet, og København ble etterhvert maktsentrum for Norge og Danmark. Bergen ble landets viktigste handelsby, og fikk en betydelig tilstedeværelse fra Hansaen. Trondheim forble landets religiøse sentrum.
 
Smakebiter fra artikler
Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895.

Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.

Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem».   Les mer …

Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362.
Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910)
Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.   Les mer …

Unionsbrevet fra 1397: «Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil»
Kalmarunionen var et tronfellesskap (13. eller 20. juli 1397-1523) som forente de tre kongedømmene, Danmark, Norge (herunder Island og Grønland) og Sverige (med Finland) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny grunnlov (kalt håndfestning), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved riksrådene, og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong Christian IIs forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i Stockholms blodbad i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. Oldenborg- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.   Les mer …

Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie.   Les mer …

Sydfløyen i 2007. Døra til venstre på veggen gikk i følge Sinding-Larsens rekonstruksjon til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet og kunne brukes til å kontrollere inngangskorridoren en etasje lenger ned.
Sydfløyen er en av bygningene på det opprinnelige Akershus slott. Den regnes for å ha blitt oppført ca. 1300. Bygningen er i dag særlig kjent for slottskirken, som ligger i første etasje. I andre etasje er det saler, og i kjelleren fangeceller og lønnganger. Det var i dette bygget Riksarkivet tilbrakte sine første år. Ytre mål er 13 x 33 meter, som gjør bygget større enn Nordfløyen, men noe mindre enn Håkonshallen i Bergen.I eldre historiografi het det at Sydfløyen ble reist utenfor festningen i Christian IIs tid som visekonge på Akershus. Teorien bygger blant annet på et skrift av den tyske presten Reimar Kock, som hadde vært til stede på festningen i 1532 og vandret i salene som han tilskrev Christian II. Også en anonym slottsskriver som på slutten av 1500-tallet forfattet festningens historie, regnet Christian II som byggmesteren bak sørfløyen og murene som strakte seg ned dit fra Vågehals og Fuglesang.   Les mer …

Det delvis gjenreiste Knutstårnet i 2007

Knutstårnet, opprinnelig Kanniktårnet, er et flankeringstårn på Akershus festning, i hjørnet av ringmuren som danner deler av tårnveggen. Det ble oppført ca. 12991304, og var da antagelig omtrent like høyt som Nordfløyen. Navnet kommer fra Knut Alvsson, som var slottherre på Akershus en periode. Alle vegger i tårnet er av bruddstein.

Tårnet ble sterkt skadet av brann etter et lynnedslag i 1527. Det ble reparert og gjenoppført kort tid etter. Rundt 1750 ble det delvis revet, og det som sto igjen ble brukt som kruttårn. På et tidspunkt før 1862 ble det antagelig revet, ettersom det i dette året ikke var med i beskrivelsen.   Les mer …
 
Kategorier for 1300-tallet
 
Andre artikler