Forside:1300-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om 1300-tallet
I Norges historie kjennetegnes 1300-tallet fremfor alt av svartedauen, pesten som rammet i 1349. Det høye dødstallet førte til en kollaps i all lag av samfunnet. Kongemakten var allerede svak da pesten rammet, og København ble etterhvert maktsentrum for Norge og Danmark. Bergen ble landets viktigste handelsby, og fikk en betydelig tilstedeværelse fra Hansaen. Trondheim forble landets religiøse sentrum.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362.
Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910)
Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.   Les mer …

Unionsbrevet fra 1397: «Först at nw scule thisse thry riken hafue thenne koning, som ær koning Eric i hans lifdaghæ, oc siden evinnelicæ thisse thry riken en koning hafue oc ey flere ouer alle thry riken, suo at riken aldre at scilias meer, om Gudh wil»
Kalmarunionen var et tronfellesskap (13. eller 20. juli 1397-1523) som forente de tre kongedømmene, Danmark, Norge (herunder Island og Grønland) og Sverige (med Finland) under en felles kongemakt. Periodens styreform var riksrådskonstitusjonalistisk, det vil si at det ved hvert tronskifte ble utformet en ny grunnlov (kalt håndfestning), som regulerte maktforholdet mellom hvert lands høyadel, representert ved riksrådene, og den fellesnordiske kongemakten. Den svenske adels misnøye med den danske dominansen førte til at Sverige trakk seg ut av unionen, mens Norge forble i union med Danmark. Etter kong Christian IIs forsøk på å utrydde Sveriges høyadel i Stockholms blodbad i 1520, ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, noe som innebar Kalmarunionens reelle avskaffelse. Oldenborg- og Vasa-dynastiene fastholdt imidlertid sine krav på alle de nordiske tronene, noe ble brukt som begrunnelse for krigene mellom disse rikene i århundrene etter.   Les mer …

Bohus festning 2005.
Foto: Wikimedia Commons

Bohus festning ligger ved den gamle norske sørgrensen, der Gøtaelven deler seg i to. Håkon V Magnusson startet byggingen i 1308, for å sikre landets grense mot sør. Tidligere hadde han også iverksatt byggingen av Akershus og Vardøhus festninger. En krønike beretter at festningen ble bygget i tre, men allerede i 1310 beskrives den som en festning av stein og tegl. Festningen hadde tilnærmet rektangulær form, med fire hjørnetårn, et tårn på østmuren og en portbygning og en vindebro på vestmuren. Rundt borggården lå det langs murene residensbygning, tjener- og kjøkkenfløy, borgstue, kapell, festsaler og kasematter. Det var også bombesikre hvelvinger og solide utenverker. Utstrekningen var svært begrenset, bare ca 250 x 150 meter, fordelen var at da trengtes ingen stor bemanning. På 1400-tallet regnes den som Norges sterkeste festning.

Festningen har vært beleiret til sammen 14 ganger. Under den nordiske sjuårskrigen ble den kraftig ødelagt, da 250 svenske soldater kom helt inn i et av tårnene, og dette gikk i luften da kruttlagret eksploderte. Dette er senere kjent som «den bohusiska smällen».   Les mer …

Sydfløyen i 2007. Døra til venstre på veggen gikk i følge Sinding-Larsens rekonstruksjon til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet og kunne brukes til å kontrollere inngangskorridoren en etasje lenger ned.

Sydfløyen er en av bygningene på det opprinnelige Akershus slott. Den regnes for å ha blitt oppført ca. 1300. Bygningen er i dag særlig kjent for slottskirken, som ligger i første etasje. I andre etasje er det saler, og i kjelleren fangeceller og lønnganger. Det var i dette bygget Riksarkivet tilbrakte sine første år. Ytre mål er 13 x 33 meter, som gjør det større enn nordfløyen, men noe mindre enn Håkonshallen i Bergen.

Grunnplan over Sydfløyens kjeller og Jomfruhagen, med døra til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet.
Foto: Holger Sinding-Larsens/Nasjonalbiblioteket

I eldre historiografi het det at sørfløyen ble reist utenfor festningen i Christian IIs tid som visekonge på Akershus. Teorien bygger blant annet på et skrift av den tyske presten Reimar Kock, som hadde vært til stede på festningen i 1532 og vandret i salene som han tilskrev Christian II. Også en anonym slottsskriver som på slutten av 1500-tallet forfattet festningens historie, regnet Christian II som byggmesteren bak sørfløyen og murene som strakte seg fra Vågehals og Fuglesang ned dit. Under de omfattende bygningsarkeologiske undersøkelsene foretatt av arkitekt Holger Sinding-Larsen i første fjerdedel av 1900-tallet, ble det imidlertid avdekket at sørfløyen var langt eldre. Innvendig ble det funnet rester av middelalderveggene i form av teglstein i såkalt munkeforband et stykke opp på øst- og vestveggen i kirkerommet første etasje. Christian II's arbeid bidrag ble omtolket til en om- eller gjenoppbygging av et eldre anlegg. Sinding-Larsens hovedkonklusjon var at hele festningen var bygget som en enhet. Under den vestlige delen av kjelleren på Sydfløyen strakte hovedinngangen til borgen (Mørkegangen) seg fra Jomfrutårnet lengst i sør og opp til Fuglesang, dekket av lønnganger som knøt hele anlegget sammen.

I Peder Hansens tid som lensherre (1536-51) skjedde det omfattende nybyggings- og reparasjonsarbeider på festningen. Rundt 1540 bygde man på en etasje, slik at bygningen fikk omtrent sin nåværende høyde. Rundt et tiår senere ble kapellet innredet i deler av første etasje, men sannsynligvis har borgens kapell også tidligere befunnet seg på samme sted. Det ble utvidet til å omfatte hele første etasje i 15771578. Samtidig ble andre etasje innredet med konge- og dronningleiligheter.

I kjelleren var et mindre heldig plassert kruttkammer blitt fjernet, før det i 1638 ble innredet fangehull. På slutten av 1600-tallet ble deler av teglhvelvet i Mørkegangen gjenoppmurt med naturstein, som muligens inkluderte stein fra fallgitteret i Fuglesang.

I 17381740 ble øverste etasje delvis revet, og så gjenoppført med tre rom der Overhoffretten holdt til. Disse rommene utgjør nå Christian 4.s sal. Kirken ble samtidig nyinnredet med de nåværende vindusåpningene, altertavle, prekestol og døpefont. Bygningen fikk sitt nåværende valmtak, og det ble laget to lange tønnehvelv i kjelleren. Rundt 1820 ble interiøret i kirken endret, og rundt 1920 ble den delvis restaurert av Holger Sinding-Larsen.   Les mer …

Nordfløyen i 2007

NordfløyenAkershus festning er en del av middelalderslottet. Den ble antagelig oppført mellom 1299 og 1304 med kongehall i overetasjen. Senere fikk Håkon VI Magnusson og dronning Margrete en leilighet i andre etasje. Bygget er oppført i fuget bruddsteins- og teglsteinsmur på en grunnmur av bruddstein.

I 1527 ble bygningen sterkt skadet av brann etter et lynnedslag. Store deler av overetasjen måtte rives. Rundt 1540 ble det innredet herredagssal på Margaretasalens nivå. Gulvet i denne ble senket i 1591.

På et tidspunkt før 1825 ble bygningen tatt i bruk som arsenal, og den ble brukt til dette formålet fram til rundt 1905. Restaureringen begynte i 1917, da Holger Sinding-Larsen fikk gjenreist overetasjen til antatt opprinnelig høyde, med åpen takstol. I Margaretasalen ble gulvet hevet til det opprinnelige nivået. Arnstein Arneberg innredet senere deler av overetasjen.   Les mer …

Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895.

Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.

Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem».   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Forside:1300-tallet/Eksterne ressurser
 
Kategorier for 1300-tallet
 
Andre artikler