Margrete Valdemarsdatter (født 1353, død 28. oktober 1412) var først dronninggemalinne ( 1363– 1380) og siden regjerende dronning av Norge ( 1388–1412), og regjerende dronning av Danmark ( 1375–1412) og Sverige ( 1389–1412).Margrete var datter av Valdemar IV av Danmark, også kjent som Valdemar Atterdag. Bare ti år gammel, i 1363, ble hun gift med den 23 år gamle Håkon VI Magnusson av Norge. Dette var et politisk motivert ekteskap, som skulle forsegle en skjør fredsavtale mellom Danmark og Norge. Under bryllupet lå hennes bror Christoffer, Valdemars eneste sønn, dødelig såret i et siderom til kirken etter å ha deltatt i slaget ved Øresund. Han døde under bryllupet. Margrete hadde en eldre søster, Ingeborg, som døde i 1370. En annen søster, som også het Margrete, døde i 1350. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer …
Erik av Pommern (født 1382 i Rügenwalde (nå Darłowo), død 1459 i Pommern) var Norges konge som Erik/Eirik III fra 1389 til 1442. Han var også konge av Danmark som Erik VII fra 1396 til 1439 og hertug av Slesvig fra 1412 til 1442. I Sverige var han konge som Erik XIII i tre omganger: 1396 til august 1434, oktober 1435 til 1436, og september 1436 til september 1439. Etter å ha abdisert i 1442 tilbrakte han en tid som piratfyrste på Gotland, før han av Christian I ble tvunget til å reise til sitt hertugdømme Pommern.
Erik, som fra dåpen hadde navnet Bogislaw, var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg. Maria var søsterdatteren til dronning Margrete, og da hennes sønn, Olav, døde i 1387 tok hun Bogislaw til seg som fostersønn og gjorde ham til arving. Han ble i 1389 hyllet som konge i Norge, syv år gammel, med Margrete som formynder. I 1392 ble han salvet og kronet i Oslo, antagelig i Hallvardskirken. Les mer …
Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie. Les mer …
 Illustrasjon av byllepest i en bibel fra 1411 var en pestpandemi som ramma Europa i perioden 1346- 1353 og er en av de verste epidemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Til Norge kom den først i 1348, men døde da raskt ut. I 1349 etter kom den tilbake og spredde seg til store deler av landet. Det er anslått at mellom 175 000 og 200 000 døde i Norge, av en befolkning på rundt 350 000. Både i antall og andel døde står dermed pesten helt i særklasse i norsk sykdomshistorie. Utover det enorme tapet av menneskeliv kommer kollapsen i viktige samfunnsfunksjoner og det enorme traumaet de overlevende var gjennom. Svartedauden er derfor ikke bare interessant som medisinsk fenomen, men også som en faktor i den videre historiske utviklinga i middelalderen. Les mer …
Nordfløyen på Akershus festning i Oslo er en del av middelalderslottet. Den ble antagelig oppført mellom 1299 og 1304 med kongehall i overetasjen. Senere fikk Håkon VI Magnusson og dronning Margrete en leilighet i andre etasje. Bygget er oppført i fuget bruddsteins- og teglsteinsmur på en grunnmur av bruddstein.
I 1527 ble bygningen sterkt skadet av brann etter et lynnedslag. Store deler av overetasjen måtte rives. Rundt 1540 ble det innredet herredagssal på Margaretasalens nivå. Gulvet i denne ble senket i 1591.
På et tidspunkt før 1825 ble bygningen tatt i bruk som arsenal, og den ble brukt til dette formålet fram til rundt 1905. Restaureringen begynte i 1917, da Holger Sinding-Larsen fikk gjenreist overetasjen til antatt opprinnelig høyde, med åpen takstol. I Margaretasalen ble gulvet hevet til det opprinnelige nivået. Arnstein Arneberg innredet senere deler av overetasjen. Les mer …
| 
