Forside:Husflid

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Husflid
Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid.
Foto: Olve Utne (2013)

Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.

Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Signe Tveiten på kursutstillinga 1981.
Foto: Vest-Telemark Blad (1981)
Signe Tveiten (fødd 1906 i Fyresdal, død same staden i 1995) vart fødd på Trudvang i Folkestadbyen i Fyresdal kommune. Signe har sers tydeleg markera seg som tradisjonsformidlar innan vev, både pedagogisk og praktisk. Ho gjekk på Statens kvinnelige industriskole i Oslo i 1920 åra og fekk arbeid og praksis i Husfliden.   Les mer …

Sauland bygdekvinnelag stilte opp til forklefotografering. Mange av forkleda som er omtala i artikkelen ser vi her. Modellane er frå venstre: Aslaug Mosebø, Bjørg Aamaas, Elsa Slaattun, Liv Tinnes Mork og Ragnhild Bekkhus.
Foto: Leif Skoje / Hjartdal historielag
Forkledas historie

Det ser ut til at forkledet har hørt med til kvinnekleda langt tilbake i tida. Få klesplagg er laga av så mange ulike materialer og fargar, og har så mange forskjellige utformingar, som forkledet. Sjølve hensikten med forkledet var at det skulle verne kleda, men er og var også bruka som pynt, f.eks. forkledet til bunadene våre.

Forkledet har vore bruka både i kvardag og fest. Hadde forkleda kunne fortalt om alt dei hadde vore med på, ville det blitt utallige historiar. Forkleda eg skriv om er del av ei samling på over 50 som eg har tatt vare på. Dei er velbruka av mor, født i 1901, av svigermor født i 1901, og av to tanter til mannen min, født i 1885 og 1889.   Les mer …

Denne rokken er truleg produsert av Tragetonane. Fotograf: Ukjend, 1915-20. Eigar: Hol Bygdearkiv.

Mellom dei fyrste som ser ut til å ha hatt rokkemaking som hovudvirke i Hol, var Svein Nilson (1776-1836) frå søre Trageton i Kvisla. Han vart kalla "svarvaren", og garden han busette seg på (Nystølen, 44/2) fekk namnet Svarvarøyne. Andre holingar som truleg verka som rokkemakarar utover på 1800-talet, var Hermann Knutson Sveingard (f. 1825) og Tomas Torsteinson Røo (f. 1827). Reinton nemner også Herleik og sonen Ola frå søre Årset, Kvisla, i bygdesoga

.   Les mer …

Portrett av Hulda Garborg
Foto: Gustav Borgen/Nasjonalbiblioteket
Karen Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen. Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område.   Les mer …

Rosemalt kiste fra Sauherad i Telemark, 1835. Ukjent kunster.
Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Rosemaling er et navn på tradisjonell dekorativ maling i bondesamfunnet fra 1700-tallet og seinere. Den ble særlig utvikla i Hallingdal og Telemark, men også områder som Numedal, Setesdal, Vest-Agder og Valdres fikk en rik rosemalingstradisjon. Den består av rik rankeornamentikk basert på blomsterbarokkens svulmende roser og frukter. Fra 1740-åra begynte man å gå mot slankere og mer elegante former lånt fra regence og rokokko, og rundt 1750 kommer det pårvirkning fra louis-seize og noe senere empire og nyklassisisme. Man finner til tider figurer, men disse har liten betydning for rosemalinga. Målet er å fylle flater i en stil som er utvungen, med klare og kraftige farger. I begynnelsen ble rosemaling særlig brukt til dekorasjon av kister, ølboller og andre mindre gjenstander. Etterhvert begynte man også å dekorere senger og skaper, og fortsatte med vegger og tak.

Mange bygninger, både privatbygg og kirker, ble dekorert med rosemaling. Et eksempel er Rosekyrkja (Stordal gamle kyrkje) i Stordal kommune, som regnes som en av de mest dekorerte kirkene i Norge.   Les mer …

Ulike sortar ullvottar, TustnaNordmøre.
Foto: Olve Utne
Vottar (nyn.) eller votter (bokm.) er poseliknande klesplagg som blir trekt over hendene for å halde dei varme i kaldt vêr. Spedbarnsvottar har oftast enkel poseform, medan vanlige vottar tradisjonelt oftast har separat tommel. Det finst òg variantar med separat peikefinger, som er praktisk for den som skal bruke gevær; og fingervottar som har separate rom til alle fingrane. Fingervottane blir ofte kalla vantar (bokm. vanter). Vottane er oftast strikka av ullgarn, og dei er ofte tova for å isolere betre og vera meir vindtette. Det finst ulike typar vottar for ulik bruk, inkludert sjøvottar (bladvottar) og skivottar. Kjente vottevariantar inkluderer ellers selbuvottar frå Selbu i Sør-Trøndelag, skaitevottar frå Arjeplog/Jokkmokk i Norrbottens län, lovikkavottar frå Lovikka i Pajala kommun i Norrbottens län og austsamiske vottar.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Husflid
 
Andre artikler