Forside:Husflid

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Husflid
Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid.
Foto: Olve Utne (2013)

Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.

Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene. I dag er mange lag organisert gjennom Norges Husflidslag.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Telemark Husflidssentral blei skipa i 1930 etter opptak frå Telemark Husflid- og Husindustrilag. Forretninga låg i Liegata 2 i Skien.
Varer produsert for Telemark Husflidssentral.
Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949.
Telemark Husflidssentral blei oppretta for å skaffe avsetning for husflidvarer og på den måte fremje husflidarbeidet. Stat og fylke gav 5.000 kr i tilskot til forretninga, og einskilde kommunar i Telemark lova forskotsbetaling til produsentar for sentralen. Forskotsgarantien varierte frå 100 kr til 2.000 kr frå kvar kommune, til saman 10.000-11.000 kr. I tillegg gav Telemark Landbruksselskap eit tilskot på 500 kr. Det var ei føresetnad at ein skulle skaffe godt og ekte husflidarbeid til ein rimeleg pris.   Les mer …

Treskje gjort på Skattum i Nordlia.
Foto: Evy Valdresstuen (2010)
Treskjemakerne på Toten hadde si storhetstid i andre halvdel av 1800-tallet. Flere titalls personer var da sysselsatt med å gjøre treskjeer, og Toten var regna som landets ledende distrikt for denne produksjonen. De fleste skjemakerne holdt til i grenda Nordlihøgda og tilgrensende deler av Vestre Toten, den gamle Fjellsmarka. Bonden Ole Skattum regnes som foregangsmannen. Samfunnsforskeren Eilert Sundt skreiv en hyllest til Ole Skattum og de andre skjemakerne i boka Om husfliden i Norge.   Les mer …

Detalj av rokk av hedemarkstype
Foto: Kai T. Hansen, 2009
Paul Paulsbergs rokkeproduksjon fant sted i Paulsberg i Gjøvik mellom 1980 og 1993.

Paul Paulsberg lagde seg et snekkerverksted med dreiebenk i Paulsberg under krigen. Etter at han ble pensjonist, tok han opp igjen trearbeidet og begynte å dreie. Dreiebenken var den samme gamle som hadde stått ute i flere tiår og blitt medtatt. Den ble restaurert og utstyrt med en vaskemaskinmotor. Flere av de andre redskapene var også selvkonstruert. Verkstedet ble det gamle sauefjøset.

Den største produksjonen ble rokker som han utformet etter den typen som han kjente fra distriktet, hovedsaklig to typer; en fra Vardalområdet og en han benevnte som Hedemarkstype. Fra 1980 til 1993 laget han cirka 63 rokker og reparerte en del.   Les mer …

Pitesamisk kvinnekofte (t.v.) og mannskofte (t.h.) ved Dållågádden i Beiarn kommune.
Foto: Olve Utne
(2017)
Den pitesamiske drakttradisjonen hører, som pitesamisk kultur generelt, heime i området kring Saltfjellet og Sør-Salten så vel som i store deler av Pite lappmark i Svensk Lappland. I likheit med ume- og sørsamisk drakttradisjon så vel som deler av lulesamisk drakttradisjon, har den pitesamiske kofta oftast djup v-hals. Det mest kjennspake trekket elles i den pitesamiske drakta som er vanlig i dag er den fleirfarga borden, ofte med sikksakkmønster, langs splitten frampå kofta og ved enden av erma. På eldre kofter er borden gjerne smal, mens han kan vere svært brei på nyare kofter.   Les mer …

Ølbolle fra Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner.
En ølbolle, tidligere også kalt ølskål, er som navnet antyder et drikkekar til øl. De er forma mer eller mindre som ei halvkule eller som ei noe grunnere skål. I noen områder kan de også ha en fot. Det vanligste materialet er tre, men man finner dem også i keramikk. Treboller kan ofte være lagd av kåter, kuleforma utvekster på trær som er gode emner for kopper og boller. De kan være skåret ut, svarva eller dreid. Bollene er oftest dekorert, enten med maling eller med utskjæringer. Man kan også ofte finne eierens initialer og årstall rundt kanten, og i en del tilfeller korte, ofte morsomme tekster, «bollerim», som er malt på eller skåret inn. I dekoren finner man ofte en annen viktig tradisjon fra norsk folkekunst, nemlig rosemaling. Det er ikke alltid like enkelt å skille en ølbolle fra en spise-, serverings- eller matlagingsbolle. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet når man begynte å lage ølboller. Funn fra både bronsealder og jernalder har form som minner sterkt om senere ølboller, og disse har vært tolka som rituelle drikkekar. I vikingtida er man på noe sikrere grunn, for sagaene nevner at man drakk av treboller. Bilder fra middelalderen viser også bruk av ølboller. De holdt seg etter reformasjonen, og treboller var lenge de viktigste drikkekarene i landet. Blant borgere i byene ble de erstatta av glass, keramikk og metall på 1600- og 1700-tallet, men på bygda holdt de seg mange steder langt inn på 1800-tallet. Også på 1900-tallet kan man finne eksempler på bruk av ølboller, spesielt i bryllupsfeiringer. I nyere tid lages det også ølboller som husflidsprodukter, både til dekor og til bruk.   Les mer …

Sofie Borchgrevink
Foto: (ukjent)
Sofie Augusta Pauline Borchgrevink (født Klouman 26. september 1846, død 5. desember 1911) var en av de seks første kvinnene som ble valgt inn i bystyret i Kristiania. Alle seks ble valgt ved kommunestyrevalget i 1901, det første valget kvinner hadde kommunal stemmerett og hvor det var adgang til å velge kvinner til medlemmer av bystyret. Borchgrevink representerte Høire og satt i bystyret fra 1902-1905. Hun var pedagog, utdannet som lærer i 1878. Fra 1888 til sin død i 1911 var hun bestyrer av Kristiania kvinnelige industriskole, og fra 1898 var hun også bestyrer for Den norske husflidforening.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Husflid
 
Andre artikler