Forside:Husflid

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Husflid
Husflid - kunstnerisk og praktisk på samme tid.
Foto: Olve Utne (2013)

Husflid er produksjon av ulike gjenstander, redskaper, plagg eller annet som kan utføres hjemme med nokså enkle midler. Ofte begrenser en det til å gjelde produksjon med tradisjonelle metoder og former/motiv, men også mer moderne uttrykk kan regnes med i huflidsbegrepet. Husflidsprodukter er gjerne brukskunst, der dekoren og nytteverdien begge er helt sentrale. Typiske former for husflid er veving, strikking, søm, treskurd, beinskurd og smikunst. En regner også enkelte former for folkekunst, som rosemaling, og bunadssøm med i huslidsbegrepet. Ordet ble i først brukt i Norge i denne betydningen av Henrik Wergeland omkring 1830.

Bakgrunnen for husflid er den tradisjonelle hjemmeproduksjonen som foregikk på gårder og plasser rundt om i landet, for eget bruk eller for salg eller bytte. Takket være tradisjonsbærere som har formidla gamle teknikker har mye av kulturarven som ligger i husfliden blitt tatt vare på, men det er også mange teknikker som har gått tapt. På 1800-tallet begynte man mange steder å danne husflidsforeninger som kunne formidle og ta vare på tradisjonene, og Den Norske Husflidsforening ble stiftet i 1891. I dag er mange lokale og fylkesvise lag organisert gjennom Norges Husflidslag.   Les mer ...

 
Smakebiter
Flatvev frå Rauland vavarlag
Foto: Arbeiderbladet, 21. oktober 1935
NEG 116 Vevstol og veving er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1970 med tittel Vevstol og veving. Utsendar var Marta Hoffmann.   Les mer …

Foto: Ukjent opphavsperson, 1949.
Husflids- og håndgjerningsutdanning har vært knyttet til mange typer bedrifter, institusjoner, organisasjoner og privatpersoner opp gjennom århundrene. Fram til slutten av 1800-tallet var det ofte snakk om kortvarige og uformelle kurs og tilbud. I tillegg har det dels vært brukt ulike begreper om samme type utdanning i ulike perioder, dels samme begrep om ulike typer utdanninger. Dette gjør det utfordrende å prøve å kartlegge feltet. I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler.   Les mer …

Dyrskuplassen ved 50-års jubileet for Dyrsku'n i Seljord i 1916.
Foto: Ukjend/Vest-Telemark Museum
Dyrsku'n i Seljord eller Seljordutstillinga Dyrsku'n er ei årleg landbruksmesse som blir arrangert over tre dagar den andre helga i september på Dyrskuplassen i Seljord i Telemark. Dyrsku'n vert arrangert og drifta av Dyrsku'n Arrangement AS som eigast av stiftinga Seljordutstillinga Dyrskun, der Seljord kommune og Telemark Landbruksselskap er stiftarane.Dyrsku'n hadde sine røtar i fesjåa som vart avvikla på ein rekkje stader i heile Vest-Telemark på 1850-tallet. Fesjåa hang saman med fedriftene som gjekk frå Setesdalen og austover. I Telemark var statsagronom Johan Lindeqvist som tok initiativ til fesjåa. Han hadde reist rundt i fylket for å undersøke korleis det stod til i husdyrbruket, og fann at det stod dårleg til. Han ville setje fokus på fôring, reinhald og avl. På fesjåa møtte bøndane fram for å handle og selje dyr, og dette var eit ypperleg høve til kunnskapsformidling. Det var ikkje uvanleg at 4-500 dyr var for sal under fesjåa.   Les mer …

Snippeteppe vevd på 50-tallet av Ågot Sletten.
Foto: Heidi Thöni Sletten
Snippeteppe er ein vevtradisjon i Gjerstad (Aust-Agder) og nærliggande distrikt. Teppene er vevd med filler i to-skaft med smett. Som ein fusjon mellom åkletradisjonen og filleryer. Mønstertradisjonen er lik åkleet, med geometriske formar. Mønsteret består ofte av parallellogram, noko som truleg også har gjeve teppene namnet («snipp» som i sirupssnipp). Teppene var anvendelige tekstiler, og har vært nytta både på golv, vegger og oppå sengehalmen.   Les mer …

Pitesamisk kvinnekofte (t.v.) og mannskofte (t.h.) ved Dållågádden i Beiarn kommune.
Foto: Olve Utne
(2017)
Den pitesamiske drakttradisjonen hører, som pitesamisk kultur generelt, heime i området kring Saltfjellet og Sør-Salten så vel som i store deler av Pite lappmark i Svensk Lappland. I likheit med ume- og sørsamisk drakttradisjon så vel som deler av lulesamisk drakttradisjon, har den pitesamiske kofta oftast djup v-hals. Det mest kjennspake trekket elles i den pitesamiske drakta som er vanlig i dag er den fleirfarga borden, ofte med sikksakkmønster, langs splitten frampå kofta og ved enden av erma. På eldre kofter er borden gjerne smal, mens han kan vere svært brei på nyare kofter.   Les mer …

Ulike sortar ullvottar, TustnaNordmøre.
Foto: Olve Utne
Vottar (nynorsk) eller votter (bokmål) er poseliknande klesplagg som blir trekt over hendene for å halde dei varme i kaldt vêr. Spedbarnsvottar har oftast enkel poseform, medan vanlige vottar tradisjonelt oftast har separat tommel. Det finst òg variantar med separat peikefinger, som er praktisk for den som skal bruke gevær; og fingervottar som har separate rom til alle fingrane. Fingervottane blir ofte kalla vantar (bokmål vanter). Vottane er oftast strikka av ullgarn, og dei er ofte tova for å isolere betre og vera meir vindtette. Det finst ulike typar vottar for ulik bruk, inkludert sjøvottar (bladvottar) og skivottar. Kjente vottevariantar inkluderer ellers selbuvottar frå Selbu i Sør-Trøndelag, skaitevottar frå Arjeplog/Jokkmokk i Norrbottens län, lovikkavottar frå Lovikka i Pajala kommun i Norrbottens län og austsamiske vottar.   Les mer …
 
Se også


Kategorier for Husflid
 
Andre artikler