 Arstun Hval i Fet på Romerike. Foto: Akershusbasen (ca. 1930) er eit bruksnamn og appellativ som har vori brukt på Romerike, i Sør-Hedmark, østfoldbygda Rømskauen og den nordvestre delen av Värmland. Arstun er framleis levande som appellativ på Romerike, og brukast oftast i tydinga nabogarden eller nabohuset. Ordet er ei samansetning av andre stova, der fyrste leddet er rekkjetalet andre, og der hovudleddet er ordet stove (f.). Tydinga kan samanliknas med det peikande pronomenet hin, som òg kan tyde den andre av to. Med ei slik tyding blir ordet òg gjensidig, alt etter kor ein sit eller står. Fra gammalt av ser det ut til at der ein gard har vori delt i to eller fleire bruk, har ein brukt Arstun om einannan, ofte med utmerkingsledd som Oppi eller Neri. Framleis finn ein den appellative bruken om gardsbruk på Romerike, men i dei fleste høva har Arstun stivna. Les mer …
 Bernhard Dunker (ca. 1860-1865) , egentlig Carl Christian Henrik Bernhard Dunker (født 22. mai 1809 i Slesvig, død 28. juli 1870 i Christiania) var jurist, advokat, regjeringsadvokat, politisk skribent og forfatter. Han var i sin samtid kjent og fryktet for sine skarpe replikker, både skriftlig og muntlig og øvde stor innflytelse på norsk samfunnsliv, politikk og kulturliv.
Venner og studiekamerater fant Dunker kretsen med Johan Sebastian Welhaven, Anton Martin Schweigaard, P. A. Munch og Andreas Munch. De satte verdifull tradisjon, god form og klar tale høyt og så på seg selv som nasjonale og nytenkende. Dunker var bidragsyter til avisen Den Constitutionelle som framsto som et organ for denne kretsen.
Han hadde en selvstendig og kritisk samfunnsorientering. Han hadde tidlig en åndsaristorkratisk og konservativ orientering, men hans sterke rettsfølelse og avsky for all tvang førte ham i en mer liberal, progressiv retning.
Dunker var svært engasjert i spørsmål rundt unionen med Sverige, konstitusjonen og monarkiets rolle. Hans konservative syn rundt dette ble felt ned i skrivet Om den norske Constitution fra 1845, og dette markerte hans første politiske opptreden. Dunker ville at kongen skule få mer makt og gi ham absolutt veto i alle politiske spørsmål der loven ikke uttrykkelig forbød det. Siden Norges regjeringsform ble definert som «indskrænket monarkisk», holdt Dunker monarkiet for det grunnleggende og mente man burde etablere et «modificeret Enevælde». Han ble derfor oppfattet som «erkerojalistisk» reaksjonær, noe som overhode ikke bekymret han i det hele tatt. Les mer …
 Ole Richter på et bilde fra 1880-årene Foto: Solberg, Ole R.: Inderøy Sparebank 100 år : 1864-1964, Orkanger 1964 (født 23. mai 1829 på Inderøy i Nord-Trøndelag, død 15. juni 1888 i Stockholm) var høyesterettsadvokat og politiker ( V). Han var stortingsrepresentant 1862–1879 og statsminister i den norske statsrådsavdelingen i Stockholm 1884–1888. Han var også ordfører i Inderøy i årene 1864–1875. «Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt, og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter,» mente biograf Per Fuglum. Richter sto hele sitt politiske liv for en liberal og moderat sentrumspolitikk, og forsøkte hele tiden å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget, med mål om å skape et sterkt politisk sentrum. Richter er den eneste norske statsministeren som har begått selvmord. Les mer …
 Tittelbladet til Grammatica Lapponica (1743) av Henrik Ganander (f. i Åbo (Turku) i Finland, d. 1752 i Sjundeå (Siuntuio) i Finland), òg skrive Henricus Ganander Abœnsis, var ein finlandsk prest som er mest kjent for sitt verk Grammatica Lapponica ( 1743) — ein samisk grammatikk med grunnlag i tornesamisk, den sørvestligaste hovuddialekten av nordsamisk. Frå 1731 til 1744 var Henrik Ganander kapellan i Karesuando ved det som i dag er grensa mellom Sverige og Finland. Frå 1743 til han dødde i 1752 var han kyrkoherde i Sjundeå (Siuntuio) i Sør-Finland, kring 4 mil vestom Helsingfors. Les mer … | 
.jpg)
.png)