Halfdan Nobel Roede
Halfdan Nobel Roede (født 4. november 1877 i Kristiania, død 17. november 1963 i Oslo) drev kinoer og teatre i Kristiania og gjorde seg bemerket i hovedstadens kulturliv, blant annet også som kunstsamler og i 1919 en av stifterne av Filharmonisk Selskap hvor han var formann fra 1920 til 1927.
Bakgrunn
Han var nest yngste sønn av fem søsken av handelsmannen Lars Severin Roede, født 1838 i Drammen, som kom til Kristiania og virket i grossistfirmaet Ludwigsen & Schjelderup. Firmaet kjøpte i 1880 dampsagen W. Gutzeit & Co. i Kotka i Finland, og faren var direktør der fra 1896 til sin død i 1898. Halfdan tok eksamen ved Oslo handelsgymnasium i 1895 og drev en beskjeden forretningsvirksomhet før han slo inn på en karriere som musiker og komponist. Som nygifte bodde han og hans kone Ida Dorothea Aubert (1882–1972) i Paris i årene 1902 til 1906, hvor han studerte musikk og fikk interesse for moderne malerkunst, film og fransk kabaret.
Som musiker komponerte han en del «lettere» musikk, mest kjent er han for Chagrin d’amour, L’amour qui pleure og Valse Nobel.
Kino
I 1911 etablerte Roede produksjonsselskapet International Film Kompani og kinoen Kosmorama i Stortingsgata 4 i Kristiania. Selskapet ekspanderte snart kinodriften med flere kinoer, og de var kjent for sine elegante kinointeriøerr. Han utstyrte flere av kinoene med verker fra sin store kunstsamling. I Raadhus-Biografen hang malerier av Rudolph Thygesen og to 3X3 meter store malerier av Henri de Toulouse-Lautrec, og i Paladstheatret malerier av den franske kunstneren Paul Gauguin og trykk av Edvard Munch.[1]
Regi
I årene 1911 og 1912 hadde Roede regi på fire filmer for produksjonsselskapet Internasjonalt Film Kompagni A/S, og en utenfor, totalt fem filmer fra Roedes hånd, før filmproduksjonen opphørte.[2] Den første filmen var Fattigdommens forbandelse som Roede regisserte etter et filmmanus av Victor Mogens[3] og ble markedsført som «Den første norske kunstfilm». Fattigdommens forbandelse regnes av mange som den første egentlige spillefilmen som ble produsert i Norge, og gikk hele tolv dager på Kosmorama, noe som ble regnet som lenge.
Samme år kom også Bondefangeri i Vaterland, regi, manus og hovedrolle ved Pehr Qværnstrøm og Under forvandlingens lov, den siste etter et filmmanus av Peter Lykke-Seest. Denne filmen handlet om utroskap og forsoning og regnes for å være den eldste norske film som er bevart.[4][5] I 1912 kom hans tredje film, den dramatiske Hemmeligheden – og samme år dokumentaren Alt for Norge, som handlet om en ballongferd fra Bislet stadion i Kristiania til Braenmoen i Solør. I 1912 kom hans femte og siste spillefilm I frihetens bur. Denne er imidlertid noen steder blitt forvekslet Under forvandlingens lov fra året før, da de handlingsmessig er ganske like.
Kinodrift
Totalt eide han følgende kinoer i Kristiania/Oslo:[6]
- Kosmorama kino, Stortingsgata 4, åpnet 1911
- Paladstheatret, Karl Johans gate 41, åpnet 1914
- Cirkus Verdensteater i Cirkusbygningen i Christiania Tivoli, på hjørnet av Klingenberggaten og Bakkegaten, i dag midt i krysset mellom dagens Olav Vs gate og Klingenberggata, med tilliggende bebyggelser.
- Raadhus-Biografen i Christiania Tivoli, inngang fra Bakkegaten 12, åpnet 1917
- Colosseum kino, Fridtjof Nansens vei 6, oppført av Roede 1928
- Nordstrand kino, Ekebergveien 238, dagens adresse Kongsveien 104, åpnet 1935, den gang i Aker kommune og ble eid av Roede etter at de andre Oslokinoene var overtatt av Oslo Kinematografer da dette kommunale selskapet trådte i virksomhet i 1926. Også denne kinoen ble kommunal da Oslo og Aker ble slått sammen i 1949.
Scene
Fra sin tid i Paris hadde Roede blitt kjent med det franske kabaretteateret. I 1912 deltok han åpningen av Chat Noir i den store salen i andre etasje i den store portbygningen til Christiania Tivoli. Da Chat Noir i 1919 flyttet til Brødrene Hals' konsertlokale like ved (hvor Hotel Continental ligger i dag), overtok han lokalene og satte opp sin egen produksjon, kabaretteateret Den Røde Lygte med åpningsforestilling 11. september 1919. Kunstnerisk ansvarlig var Herman Wildenvey og med tekst av Claus Frimann Clasen, og flere kjente skuesspillere.
Også på Den Røde Lygte var det en rekke kunstverker, blant dem to store malerier av Henri de Toulouse-Lautrec, som han hadde kjøpt i Paris i 1914 og Edvard Munchs frise fra Max Reinhardts eksperimentalscene i Berlin. I 1923 måtte Roede stenge kabareten på grunn store underskudd, og kunstverkene ble solgt. Maleriene av Toulouse-Lautrec ble malt som reklameplakater for danserinnen «La Goulue» (Louise Weber), som på eldre dager opptrådte i en parkpaviljong i Paris. Halfdan Roede sendte billedhuggeren Emil Lie til Paris for å få dem solgt. Louvre avslo å kjøpe, men galleriet Barbazanges kjøpte maleriene og skar dem opp i mindre og mer salgbare stykker. Da skandalen ble kjent, måtte Louvre likevel kjøpe delene og sy dem sammen. De er nå utstilt i Musée d'Orsay.
Inspirert av den franske varietéskuespilleren Felix Mayol og hans scene i Paris, startet han i 1921 operetteteatret Mayol i Universitetsgata 26, i de tidligere lokalene etter Det Norske Studentersamfund. Han hadde kjøpt gården i 1918 og ville skape et parisisk kabaretteater og fikk bygget om lokalene til en kabaretscene med 400 publikumsplasser og restaurant.
Kunstnerisk ansvarlig var Rudolf «Rulle» Rasmussen, og åpningsforestillingen var skuespillet «Tabarins kone» av Catulle Mendès med regi av Alma Fahlstrøm og med Johan Fahlstrøm og Mette Marie Bull i hovedrollene i januar 1921. Våren 1921 var det flere ballettaftener med Lillebil Ibsen som ledende kraft, og Per Aabel hadde sin debut her som danser i 1921 i balletten «Carneval». Også Einar Rose fikk sin scenedebut som solist i revyen «Regnbuen», Christian Sinding skrev musikk og blant kappellmestrene var Bjarne Amdahl.
Fra sommeren 1922 var Kirsten Flagstad med som primadonna og hadde særlig stor suksess som Odette Darimonde i Emmerich Kálmáns operette «Bajaderen» hvor hun sang og danset sin «indiske tempeldans» gjennom 141 forestillinger etter rolledebuten 30. september 1923. Også Ola Isene deltok i denne produksjonen
Mayol hadde sin siste forestilling 26. mai 1925.
Bosteder
Som barn vokste han opp i Kristiania. I folketellingen i 1885 er faren (uten sivilstatus) og de fem barna registert i Tordenskjoldgade 3, mens i folketellingen i 1891 er faren registert som enkemann og de alle bor i Riddervolds gate 4, i en nyoppført gård.
I folketellingen for 1900 er han registert som en losjerende musikkstudent med formue i Bogstadveien 11, også denne en nyoppført gård.
Ved folketellingen i 1910 er han oppført som pianist og direktør med sin kone Ida Aubert og to døtre (født 1903 og 1906) på Ris i Vestre Aker i Aker kommune.
i skjøte av 1. september 1919 kjøpte han Tuengen gård i Aker av Charlotte Andersens etterkommere, fra 1935 adresse Tuengveien 10, og bosatte seg der. Da hans mange feilslåtte prosjekter gikk ut over økonomien, ble utparsellering og salg av byggetomter en nødvendig inntektskilde.
Han er bisatt på Ris urnelund.
Referanser
- ↑ Ydstie, Ingebjørg: «Les cinémas-galeries d’art de Halfdan Nobel Roede», I: Edvard Munch, l'oeil moderne 1900-1944, Utstillingskatalog Centre Pompidou, Paris 2011, s. 174-181
- ↑ Øyvind Samuelsen: Kinoloven av 1913, - kupp for åpen scene? s. 18-19, masteroppgave i historie, Universitetet i Bergen, 2009
- ↑ Fattigdommens forbandelse på IMDB.
- ↑ Norges eldste bevarte spillefilm
- ↑ Under Forvandlingens Lov, Cinemateket, besøkt 24. april 2020
- ↑ Disen 1997: Den store illusjonen: Filmbyråenes historie
Kilder
- NORSK FILMHISTORIE 1911 – 1919 PIONERTIDEN, stumfilm.no
- Halfdan Nobel Roede på sceneweb.no
- Disen, Ole H.P.: Den store illusjonen: filmbyråenes historie. Utg. Norske filmbyråers forening. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Halfdan Nobel Roede på Internet Movie Database (IMDb)
- Halfdan Nobel Roede på filmfront.no
- Halfdan Nobel Roede hos Munchmuseet
- Gravferdsetaten
- Halfdan Nobel Roede i Historisk befolkningsregister.