Demonstrasjonen utenfor Lørenskog kommunestyre 10. februar 1930. Selv om billedkvaliteten er dårlig, ser det ut som om to politikonstabler står på trappa til kommunelokalet, noe som kan tyde på at bildet er tatt etter at politistyrken fra Lillestrøm er ankommet. Foto: Historien om Lørenskog (1998). Fotograf: Ukjent.
Stormingen av Lørenskog kommunestyre. Den 10. februar 1930 ble kommunestyresalen i Lørenskog stormet av folk som demonstrerte mot kommunens politikk overfor de arbeidsløse i bygda. Det skjedde på kveldstid, midt under et møte, og like etter at kommunestyret med stort flertall hadde vedtatt å utsette behandlingen av en rekke krav fra de arbeidsløses forening på vegne av de arbeidsledige i bygda. Tre politimenn og andre personer på innsiden av salen forsøkte å holde demonstrantene ute, men måtte etter noen minutter gi etter for trykket fra utsiden – der et sted mellom 50 og 100 personer presset på for å få adgang. Etter mye skrik og skrål og håndgemeng mellom politifolk og demonstranter roet situasjonen seg. Etter en tid ankom også et større oppbud av politifolk – først fra Lillestrøm, og så fra Oslo. Det viste seg seinere at Lørenskogs ordfører – Ingvald Kristiansen – hadde ringt etter assistanse fra politiet, som fikk roet gemyttene, oppløst demonstrasjonen og lagt forholdene til rette for at herredsstyret kunne gjenoppta sin dagsorden. Hendelsen vakte stor oppsikt i samtiden. Og den fikk et rettslig etterspill. Sju personer ble tiltalt for brudd på ulike bestemmelser i straffeloven. Alle ble dømt til fengselsstraffer fra 3 måneder til 5 måneder. Tingretten gjorde dommene betinget, men påtalemyndigheten anket til lagmannsretten, som reduserte straffeutmålingen, men omgjorde til ubetinget straff for tre av de tiltalte. Les mer …
Det ble opprør på Steinkjersannan i 1911. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med «pensko» på «utmars»
Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på Steinkjer, der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».
Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet. Vi skriver august i året 1911. Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene. Soldater fra Innherred, Namdalen og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd». I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.» Les mer …
Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1964)
Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og norske og tyske politisoldater tilknyttet det tyske politiet. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere. Les mer …
|