Husmannsvesen
.jpg)
Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90.000 husmenn i landet, jamført med ca. 113.000 gardbrukere med smått og stort. Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. Før midten av 1600-tallet kunne husmann for eksempel være en person som var innlosjert hos en bonde eller gårdeier i byen, dvs. tilsvarende en innerst. Men i denne tiden kunne «husmann» også bli brukt om en gardbruker i en lav skatteklasse. På 1700- og 1800-tallet var hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som lett kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Et arbeids- og bosystem
I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft til landbruket og levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie.
Husmannsordningen kan betraktes ikke bare som et arbeidssystem i jordbruket, men også et bosystem.[1] Denne siden ved husmannsvesenet blir mest framtredende i de tilfellene der husmannen ikke var knytta til drifta på husbondsgarden. Det var en måte å skaffe hus og heim på som bød seg fram for f.eks. håndverkere, fiskere, sagbruks- og verksarbeidere.
Agronomen og statistikeren Simen Skappel utga i 1922 en avhandling som fremdeles regnes som selve standardverket om husmannsvesenet i Norge. Han gir en oppsummerende beskrivelse av husmannsfenomenet som følger:
- «Fælles for denne meget omfattende og uensartede socialklasse, husmænd i videre forstand, synes følgende kjendemerker i sin almindelighet at kunne opstilles:
- Husmanden er en almindelig arbeidsmand; han har sin egen husstand; han har skaffet sig fast bopæl ved at leie sig ind paa eiendommen hos en jordbrukende person.»
Dette framtrer fremdeles som en gyldig og god beskrivelse. Men en bør da føye til at den arbeidskraftressursen som husmannsplassen representerte, ikke alene var knyttet til den mannlige hovedpersonen som «arbeidsmand», men i høy grad også til kona og de større barna i familien.
Det kan være hensiktsmessig å se husmannsvesenet i forhold til et bredt anvendelig skjema over agrarbefolkningen (sysselsatte i jordbruket) med hensyn til fordeling av disposisjonsrett (ikke nødvendigvis eiendomsrett) til bruksenhetene i jordbruket:
- 1. Storbrukshushold. (Trekker til seg arbeidskraft utenfra, dvs. at gardbrukerfamilien disponerer mer jord enn den kan drive ved egen hjelp.)
- 2. Familiebrukshushold (subsistenshushold). (Brukerfamilien disponerer tilstrekkeleg jord til eget opphold og drift ved egen arbeidskraft. Kan ha overskudd av arbeidskraft i jordbrukets lavsesonger, som de kan velge å anvende utenfor bruket, eller la være.)
- 3. Småbrukshushold. (Brukerfamilien avgir arbeidskraft utenfor bruket, dvs. at den disponerer for lite jord til eget opphold og derfor avhengig av attåtnæring.)
- 4. Landproletariat. (Sysselsatte i jordbruket som ikke disponerer eget jordbruk.)
Plassfolket (husmenn med jord) plasserer seg i kategori 3 i dette skjemaet. Husmenn uten jord tilhører kategori 4 sammen med tjenestefolk, dagleiere og andre eiendomsløse landarbeidere.
Kategori 1 forutsetter eksistensen av 3 og/eller 4. Kategori 4 forutsetter kategori 1 (landarbeideren må ha et storbruk innen rekkevidde om han skal kunne livnære seg som landarbeider.) Kategori 3 derimot forutsetter ikkje nødvendigvis storbønder, dersom det er andre arbeidsgivere innen rekkevidde. (Men undergruppa «husmenn med jord» finnes likevel ikke uten gardbrukere som eier/disponerer grunnen som plassene hører inn under.)
Husmannsstanden ble et reservoar av arbeidskraft også til andre næringer enn det rene jordbruket, så som skogbruk og bergverk, håndverksnæringer osv. Arbeidssystemer som liknet husmannsvesenet utviklet seg i tidlig moderne tid over store deler av Europa, under varierende juridiske og praktiske former. Særlig i protoindustrialiserte områder, og der et storskala handelsjordbruk var utbredt, kom slike ordninger både tidligere og fikk en større utbredelse enn det norske husmannsvesenet. Men der ble også proletariseringen på landsbygda ofte drevet lenger, idet en satset mer på ren lønnsarbeidskraft framfor den delvis sjølberga husmannskategorien.
Et stadium i landarbeiderens livsløp
Skappel
Husbondsforholdet
Felles for husmennene, og noe som skilte dem fra andre leieboere, var at husleien medførte et husbondsforhold, dvs. at husmannsfamiliene mer eller mindre uttalt ble betraktet som en del av gardbrukerens utvidede hushold. Som det ganske treffende er blitt sagt, kan de typiske husmennene betraktes som gifte tjenestefolk med eget hushold. Husbondsforholdet var en form for patriarkat (farsstyre, husbondsmakt), der husfaren (bonden) hadde makt og myndighet, men også et faderlig ansvar overfor egen kone og barn, tjenestefolk, og altså i en viss grad også overfor plassfolket. Klarest kom dette til uttrykk i husbondens adgang til å kreve pliktarbeid. Sølvi Sogner slår fast at "...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst." [2]
Mest ytterliggående gjorde husbondsmakta seg gjeldende der plassfolket hadde arbeidplikt på tilsigelse, dvs. at de hadde plikt til å stille til arbeid for husbonden når han fant dette tjenlig, også ut over den arbeidsplikten som evt. inngikk som leie for huset/plassen. I slike tilfelle kan en si at husmannen endatil mistet en del av den tradisjonelle husfarsmyndigheten over sin egen familie, da husbonden hadde en utstrakt rett til også å disponere arbeidskraften til kvinner og barn på plassen.
Det var et underliggende premiss i det klassiske husmannsvesenet at husmannen skulle være sin husbond «hørig og lydig», en formulering som ikke sjelden inngikk i kontraktene.
Husbondsforholdet ble svekket etter hvert som husmennene oppnådde borgerlige rettigheter på linje med gardbrukerne, dvs. først og fremst i og med den allminnelige stemmeretten for menn i 1898. Tidligere demokratiske reformer (Grunnloven 1814 og formannskapslovene 1837) hadde derimot trolig bidratt til å styrke gardbrukerens husbondsmakt over husmannen, siden gardbrukerklassen så entydig ble tildelt borgerrettigheter som ble nektet husmennene.)
Geografisk utbredelse
Østlandet og Trøndelag er blitt betraktet som hovedområder for husmannsvesenet. Spesielt var det utbredt i området med relativt store gårder, som Hedmarken, Gudbrandsdalen, Buskerud opp til Sigdal og Flå, Telemark opp til Seljord samt bygdene innover i Trondheimsfjorden Trøndelag.
Men husmannsvesenet kunne distriktsvis være sterkt utbredt også i andre deler av landet. Typiske husmannsstrøk på Vestlandet var for eksempel Indre Sogn, enkelte bygder i Møre og Romsdal og på Sørvestlandet særleg i distrikt som Sunnhordland, Haugalandet og Ryfylke. I sistnevnte distrikt er det påvist et etablert husmannsvesen allerede på begynnelsen av 1600-tallet, tilknyttet skogbruket og trelasthandelen som blomstret langs Ryfylkefjorden i «hollendertiden».
På Vestlandet og Sørlandet ble ellers ofte gårddeling sett som et bedre alternativ enn å etablere husmannsplasser. Dette gav flere selveide, mindre gårder og over tid mindre klasseforskjeller i samfunnet. I områder med leilendinger var det gjerne få husmenn.
Kategorier
Husmannsgruppa var preget av et rikt mangfold, både når det gjaldt status i lokalsamfunnet, familieøkonomi og yrkesorientering, men må som helhet sies å ha vært en underklasse på landet. Kategorisering innad i gruppa/standen/klassen kan foretas etter forskjellige kriterier, og myndigheter og historikere har operert med forskjellige inndelinger for forskjellige formål. Grunnleggende er ressursgrunnlaget på plassen (eget jordbruk eller ikke, størrelsen på plassen). Et annet kriterium var hvor vidt det var plassfamilien sjøl eller husbonden som hadde bekostet rydding og oppdyrking av plassen. Avstanden til husbondsgarden ville spille inn på forskjellig vis, spesielt hva gjelder de praktiske mulighetene for anvendelsen av arbeidsplikt, husbondens kontroll med bruken av plassen ogplassfamiliens gjøren og laden, osv. Adgang til arbeids- og yrkesmuligheter utenom gardsarbeidet hos husbonden ville danne forskjeller på husmannskategorier, for eksempel om det innen rekkevidde fantes sagbruk, verksdrift av ymse slag, fiskeri og skogsdrift.
De følgende kategoriene er vel å merke ikke gjensidig utelukkende. Det vil si at en enkelt plassfamilie på en og samme tid kan plasseres i to eller flere av disse kategoriene.
Husmenn med og uten jord
Hadde husmannsplassen et jordstykke som var stort nok til å kunne drive sitt eget jordbruk, ble husmannen kalt husmann med jord. De hadde en plass med åker og eng, beiterett i utmark og gjerne en seter. Størrelsen på plassene varierte mye, og selv om de fleste var avhengig av inntekter fra annet arbeid for å klare seg, kunne plassen være av størrelse med et brukbart småbruk. Tidvis var den største forskjellen fra et selvstendig bruk at husmannen ikke selv eide plassen.
Den typiske husmannsplassen var likevel for en svært liten enhet å regne med hensyn til jordbruksproduksjon. Ca. år 1800 er det beregnet at husmannsplassene utgjorde 34% av driftsenhetene i jordbruket, men stod for bare 12-14% av produksjonen.[3]
De fleste plassene lå nær eiergården (innmarkshusmenn, se nedenfor), og kunne bli innlemmet i den dersom det var mer hensiktsmessig for eieren. En annen viktig forskjell fra en selvstendig gård var at husmannen oftest hadde arbeidsplikt på eiergården. I onna måtte han derfor først jobbe på eiergården, og så på sin egen plass. Vår- og høstonn var derfor en ekstra krevende tid for husmenn, og deres avlinger kunne bli dårligere fordi de på det optimale tidspunktet for såing og innhøsting måtte være et annet sted. Arbeidsplikten omfattet ofte også andre familiemedlemmer.
Var derimot husmannsplassen uten noen nevneverdig jordlapp, ble han kalt husmann uten jord. De bygslet en tomt, med minimalt med åker og eng. Det var gjerne nok eng til å få noen få husdyr, og nok åker til å ha en stor kjøkkenhage. Om lag 1/5 av denne gruppen tjente sitt levebrød som dagleiere, dvs. løsarbeidere, som oftest i primærnæringene, men vi finner dem også som soldater, fiskere, klokkere, håndverkere, verksarbeidere osv. Husmenn i denne gruppen var ofte bygselshusmenn (se nedenfor).
Husmenn med jord var vanlige i jordbruksbygdene på Østlandet og i Trøndelag, og i 1801-tellingen utgjorde denne gruppen 80% av alle husmenn. Da husmannsvesenet var på sitt høyeste, var det i følge folketellingan 1855 ca. 65.00 husmenn med jord (75 %) og 22.000 uten jord (25 %).
Verks- og brukshusmenn
Der det fantes gruver og smelteverk, større sagbruksvirksomhet, glassverk eller annen protoindustriell fabrikkdrift. oppstod det gjerne hele grender av husmenn som var knyttet til disse virksomhetene, enten som arbeidere ved selve bedriftene, eller ved støttenæringer som kullbrenning, vedforsyning, kjøring osv. Plassene kunne være anlagt på grunn som var eid av bedriften, eller på bondegarder i nærheten.
Så tidlig som på begynnelsen av 1600-tallet var det konsentrasjoner av husmenn i Ryfylke som var sysselsatte i trelasteksporten derfra. De var sagmestere og sagdrenger, tømmerhoggere, fløytere osv.[4] Det var et femtitalls husmenn rundt grevens sager ved Larvik på 1700-tallet.[5]
Men arbeidssystemet med verkshusmenn var mest typisk for bergverksdistriktene. På 1700-tallet var det 40-50 slike bedrifter i landet, mest konsentrert om jernverk i Sørøst-Norge på fra Eidsvoll til Arendal og kopperverk rundt Dovre-platået/Midt-Norge. I Trøndelag ble slike plasser kalt «bergsrom». I 1666 var det for eksempel 30 verkshusmenn på garden Grutsæter ved Løkken kopperverk i Orkdal, og det vokste fram en bebyggelse som blir karakterisert som en liten by ved smeltehytta. Liknende forhold er påvist rundt Røros, i Kvikne, rundt og de andre gruvene og smelteverkene i distriktet.[6]
Trekant-forholdet husmann/grunneier/verk kunne variere, og forholdene kunne ytterligere kompliseres der grunneieren var en godseier som bygslet gardene til leilendingsbønder som i sin tur da kunne komme i et husbondsforhold til plassfolket på gardene. Ved Løkken rundt år 1700 hadde verksarbeiderne arbeidsplikt overfor gardbrukerne de leide plasser av. Men da trondheimskjøpmannen og godseieren Hans Hornemann anla 80 plasser på to garder han hadde kjøpt ved Løkken, ble verksarbeiderne som flytta inn der, ikke pålagt arbeidsplikt verken for ham eller for noen annen husbond.[7]
«Bygselshusmann» og «arbeidshusmann»
Skappel innførte i avhandlingen fra 1922 et skille mellom det han kalte henholdsvis bygselshusmenn og arbeidshusmenn. Hans egen definisjon på den første kategorien var som følger: «Under betegnelsen bygselhusmænd sammenfatter vi her alle husmænd med liten eller ingen arbeidpligt; disse hadde oftest bygslet sin plads.»[8] Bygselshusmannen var mest utbredt på Vestlandet og var også vanlig for verks- og brukshusmenn. At han «bygslet» sin plass betydde at leieforholdet var i samsvar med den gamle bygselsslovgivningen som gjaldt for leilendinger og jorddrotter innen leilendingssystemet. Bygselshusmannen betalte innfestingsavgift når han overtok plassen, og betalte leien i penger. Ofte hadde han livstidsfeste, og det kunne også forekomme arvefeste. Det fantes også en del plasser som var matrikulert, men det var unntaket.
«Arbeidshusmannen» dominerte på Østlandet og i Trøndelag. Han langt større grad tynget ned av plikter overfor husbonden, og satt ofte mer usikkert på plassen enn bygselshusmannen.
Skappel var selv klar på at denne todelingen var skjematisk og forenklet. Det fantes mange kontraktforhold som kombinerte betingelser fra de to hovedtypene. Han gjengir selv en kontrakt for en bygselshusmann i Davik i Nordfjord, som nettopp viser dette. Husmannen har betalt innfestingsavgift, skal betale årlig grunnleie i penger, han har overtatt festet etter faren, får selv livstidskontrakt, og i kontrakten inngår endatil avtale om føderåd for den avgåtte husmannen. Alt dette likner til forveksling en bygselskontrakt for et ordinært leilendingsbruk. Men kontrakten røper også at husmannen ikke er fullt ut herre i sitt eget hus eller over sin egen arbeidskraft. Han får ikke ta inn losjerende uten tillatelse. Arbeidsplikten er fast to dager i året, men samtidig er husmannen pliktig til å stille opp på forlangende når husbonden trenger hjelp til fiskenøtene, og han er pliktig på tilsigelse å stille opp med skyss, dagarbeid og spinning. Det siste var nok i praksis et krav på arbeidskraften til plasskona.
Seinere forskning har bekreftet det Skappel selv også antyder, at også den geografiske fordelingen var atskillig mer innfløkt enn den klare todelingen kyst/jordbruksinnland.
Mens Skappel av analytiske grunner foretok en forenklet todeling av husmannsklassen, kan det sies at denne inndelingen har blitt overforenklet og anvendt på altfor bastant vis i historiske oversiktsverker og lærebøker i ettertid.[9]
Innmarkshusmenn og utmarkshusmenn
I forordningen om husmannsvesenet fra 1752 ble husmenn delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid; utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmenn; som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som kanskje allerede var oppdyrket, hadde ofte dårligere kontrakter.
Strandsittere
Strandsittere var den tredje kategorien i forodningen av 1752. Betegnelsen strandsitter dukker første gang opp i kildene på begynnelsen av 1600- tallet. De bygslet jord ved sjøen og hadde, i motsetning til mange husmenn, ikke jordbruk, men snarere småhandel og fiske som sin viktigste inntekt.
Vilkår
Betingelsene for husmanns-husbondsforholdet var høyst varierende hva gjelder festetid (livstid, åremål, på oppsigelse), leiegodtgjørelse (arbeid eller penger), arbeidsplikt osv.
Sedvane, muntlige avtaler, kontrakt
Leiebetingelsene for husmannen kunne være sedvanebasert, bestemt ved muntlige overenskomster eller med skriftlige kontrakter. Avtalene omfattet slikt som festetid, betaling av leie, arbeidsplikt, beiterettigheter, seterbruk, gjerdehold, veihold, tilgang til ved og annet.
Husmenn uten skriftlig kontrakt hadde en langt mer usikker tilværelse enn de som fikk slik kontrakt, ettersom de praktisk talt sto uten rettigheter ved tvisteforhold. En forordning fra 1750 innførte kontraktsplikt, men allerede etter to år ble dette begrenset til det som ble kalt utmarkshusmenn. I 1792 ble kontraktskravet gjeninnført for alle husmenn, men forordningen viste seg vanskelig å håndheve i praksis. Husmannsloven av 1851 fastslo krav om tinglyste kontrakter. (Se egen artikkel om husmannslovgivningen.)
For eksempler på husmannskontrakter, søk på Kategori:Kontrakter og skjøter.
Arbeidsplikt
Alle som var definert som husmenn kunne i prinsippet pålegges arbeidsplikt. Arbeidshusmannen var pålagt å arbeide en bestemt mengde for leie av plassen. Arbeidsplikten kunne være regulert på ulike måter, enten som et bestemt antall dager eller en bestemt mengde utført arbeid, for eksempel X antall vedlass eller Y mengde bakst (av husmannskona).
I tillegg til arbeid for leia kunne husmannen være pålagt å arbeide for bonden mot lønn. Dette kaltes arbeid på tilsigelse. Lønna var gjerne under markedspris.
Festeforholdet
Husmannen kunne ha livstidsfeste på plassen. Det betydde at de kunne sitte på plassen livet ut. Det fantes også eksempler på arvefeste, som betydde at barna skulle arve bruksretten til plassen etter foreldrene. Oppsigelige husmenn måtte flytte fra plassen når bonden sa dem opp, og åremålshusmenn kunne sies opp når en nærmere avtalt leietid var omme.
Husmannsvesenet i tall: Vekst, høydepunkt og avvikling
Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Husmannsvesenet opplevde en rask utvikling fra siste halvdel av 1600-tallet på bakgrunn av befolkningsøkning og behov for arbeidskraft i jordbruket og i de nye næringene. Ved folketellingen 1801 utgjorde husmannsfamiliene omkring 30% av befolkningen. Det nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, ca. 87000 husmenn registrert ved folketellingen 1855, derav 65060 med jord. Fra slutten av 1800-tallet sank utbredelsen etter hvert som arbeid i industrien, anleggsarbeid og utvandringen til Amerika åpnet nye muligheter for levebrød.
Utflyttingen og de konkurrerende næringene skapte mangel på arbeidskraft i jordbruket. Dette ble forsøkt løst blant annet gjennom låneordninger for kjøp av husmannsplasser. En sjøleiende småbrukerstand ville fremdeles gi tilgang til sesongarbeidskraft på landsbygda, uten husmannsvesenets mange ulemper og lave sosiale status. Men de fleste steder tok ny teknologi som for eksempel traktoren eller slåmaskina over det arbeidet husmannen tidligere hadde gjort. I 1928 kom en lovfestet rett til å innløse plassen og få den matrikulert. Mange benyttet seg av dette, og det var ikke uvanlig med bitre strider og rettsoppgjør mellom husmann og gårdeier. I Nordmarka i Oslo er det fortsatt rettstvister omkring enkelte husmannsplasser. En plass som ble kjøpt av husmannen, ble gjerne til et småbruk, da de fleste plasser var for små til å kalles en gård. I 1950 var husmannsvesenet så å si helt avviklet. Tabell 1 og diagram 1 illustrerer endringer i antall husmenn fra 1723 til 1928.
+ Tabell 1: Endring i antall husmenn og gårdbrukere over fra 1723 til 1825.[10]| År | Antall brukere | Antall husmenn |
|---|---|---|
| 1660- årene | 57 000 | 17 000 (husmenn, strandsittere, kårfolk m.m.) |
| 1723 | 67 000 | 12 000 (husmenn med jord) |
| 1801 | 77 0002 | 48 000 (husmenn) |
| 1825 | 90 000 | 96 000 (husmenn og dagleiere) |
| År | Antall |
|---|---|
| 1801 | 40 067 |
| 1855 | 65 060 |
| 1865 | 60 296 |
| 1875 | 52 826 |
| 1890 | 29 653 |
| 1900 | 27 319 |
| 1910 | 19 811 |
| 1920 | 8 848 |
| 1930 | 4 046 |
| 1946 | 413 |
| 1950 | 121 |
| 1960 | 4 |
For flere statistiske opplysninger, se nettsidene til Historisk institutt ved Universitetet i Bergen
Forutsetninger og årsaker
En av de fremste ekspertene på norsk historisk demografi og sosialhistoriske forhold på 1700-og 1800-tallet, Ståle Dyrvik, oppsummerer bakgrunnen for husmannsvesenet slik: "...det norske husmannsvesenet var ein svært samansett sosial institusjon. Det representerer ikkje berre ei, men mange økonomiske tilpassingar. Ein stad kunne det vera rein oppbevaring av eit unyttig og forarma befolkningsoverskot. Ein annan stad var det eit effektivt system for å rekruttera og temja billeg og stabil arbeidskraft for gardbrukarane. Ein tredje stad var det kanskje uttrykk for arbeidsdeling, spesialisering og økonomisk utvikling. Men aller helst var det kanskje alle desse tre funksjonane i stadig skiftande blandingsforhold."
Årsakene var altså sammensatte og geografisk varierende. En vil neppe finne én hovedårsak som f.eks. befolkningsøkningen. Derimot kan en kanskje finne fram til noen forutsetninger for framveksten, til dels av absolutt karakter:
- Det måtte foreligge et arbeidskraftbehov som plassfamiliene på formålstjenlig vis kunne oppfylle, enten i jordbruket og/eller i andre næringer. I denne sammenhengen er det åpenbart at veksten i «de nye næringer» (f.o.fr. trelasthandel og bergverk) står helt sentralt i utviklingen av det norske husmannssystemet. Det gjaldt direkte sysselsetting av husmenn i skogen og til transport og andre oppgaver ved gruver og verk. Men mest gjaldt det indirekte ved at gardbrukerne ble motivert for å intensivere gardsdrifta for å få overskudd av korn osv., som nå kunne avhendes til verkssamfunnene og en økende befolkning ellers som ikke eller i utilstrekkelig grad kunne produsere sin egen mat.
- Gardbrukerne måtte (a) foretrekke husmenn som arbeidskraft framfor tjenestefolk og dagleiere og (b) foretrekke/ha mulighet til å etablere husmannsplasser på garden framfor å dele denne opp i flere bruk mellom arvinger. Plassfolket utgjorde en stedbundet og stabil og samtidig rimelig og lett kontrollerbar arbeidskraft. Kontraktene hindret husmennene i å ta annet arbeid før de hadde oppfylt sine forpliktelser overfor husbonden. Skattelovgivningen begunstiget rydding av husmannsplasser.
- De levebrødssøkende uten utsikt til å overta gardsbruk, måtte foretrekke/ha mulighet for/se seg nødt til å bli husmenn framfor å ta seg tjeneste, bli dagleier eller flytte (til by eller verkssamfunn eller kanskje emigrere).
Referanser
- ↑ Østrem, N.O. 2000:40, Sprauten, K. 2004:83.
- ↑ S.Sogner NHU VIII s. 236-237.
- ↑ NØH:...
- ↑ Drange, Østrem...
- ↑ Tranberg 1979?
- ↑ Sprauten, K 2004:86.
- ↑ Sprauten, K 2004:86.
- ↑ Skappel, S. 1922:86.
- ↑ Østrem, N.O. 2000:15-19
- ↑ Tallene er hentet fra Mykland, K. (red.); Norges historie, bind 15, Cappelen, Oslo: 1980, s. 238
- ↑ Tallene er hentet fra Mykland, K. (red.); Norges historie, bind 15, Cappelen, Oslo: 1980, s. 276.
Kilder og litteratur
Se også bibliografi over husmannsvesenet
- Dyrvik, S., A.B. Fossen, T. Grønlie, E. Hovland, H. Nordvik, S. Tveite: Norsk økonomisk historie 1500-1970 (NØH), b. 1 1500-1850, Universitetesforlaget, Bergen, 1979, Kapittel 19.
- Skappel, Simen: Om husmandsvæsenet i Norge. Dets oprindelse og utvikling., Kristiania, 1922.
- Sogner, Sølvi: «Hva betydde overgangen til selveie for endringen i den sosiale strukturen i det norske bondesamfunn på 1700-tallet?», Imsen, S. Og S. Supphellen (red.); Studier i norsk historie 1537- ca 1800, Norske historikere i utvalg (NHO) VIII, Universitetsforlaget; 1984.
- Østrem, Nils Olav: Arbeid - armslag - armod. Husmenn og husmannsordningar på Sørvestlandet, Lokalhistorisk stiftelse, 2000.