Smakebiter fra artikler
Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er
Brunkollen.
(1945)
(
ty:,
Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur
Polizeihäftlingslager Grini) var
den største tyske fangeleiren i Norge under
andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården
Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under
Nordby gård i
Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra
1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire
Sipo og
SD-leire, sammen med
Krøkebærsletta,
Falstad og
Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for
Sipo og
SD i Norge,
Heinrich Fehlis. Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt
Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården
Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte
Aftenposten at entreprenørfirmaet
Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Les mer…
Eva Jørgensen, senere gift Kløvstad, i uniform og med pistol i beltet på oppstilling med Milorg-jegere på Hamar i mai 1945.
Foto: Ukjent
Eva Kløvstad f. Eva Antonie Jørgensen (født 10. juli 1921 i Vang på Hedmarken, død 8. juni 2014 på Hamar) var sentral i motstandsarbeidet på Hamar under andre verdenskrig.
Slekt og familie
Hun var datter av stasjonsmester Frithjof Georg Jørgensen (1890–1938) og Thorbjørg Jenny Godager (1897–1998).
Den 13. desember 1947 ble hun gift på Hamar med kinosjef Tor Kløvstad (f. 1918), som var sønn av banksjef Sverre Magnus Kløvstad og Ella Marie Gaarder.
Liv
Kløvstad har gitt navn til en plass i Strandgateparken på Hamar.
(2020)
Hun vokste opp på Hjellum på Vang. Da krigen brøt ut i april 1940, var Eva Jørgensen gymnaselev på Hamar. Hun var med i Røde Kors, og begynte etter krigsutbruddet også å sy uniformer. Hun var forlova med Tor Kløvstad, og skjønte etter en tid at han var involvert i illegalt arbeid. I den første tida fortsatte hun sin skolegang, først med examen artium i 1941, så husmorskole samme år og handelsskole i 1942. I 1943 fikk hun jobb som stenograf og bokholder ved Samferdselskontoret på Hamar. Der begynte hun med motstandsarbeid, først ved å underslå bensinmerker som ble overlatt til motstandsfolk som var involvert i flyktningtrafikken til Sverige.
Høsten 1944 ble hun kontakta av advokat Christian Juell Sandberg, som var distriktssjef i Milorgdistrikt 25. Han hadde sett at hun var til å stole på, og ba henne om å være sekretær for den illegale virksomheten. De to møttes hver dag på posthuset, der de skulle hente post til hvert sitt kontor og dermed ikke vakte mistanke.
Den 5. desember 1944 ble Sandberg skutt av Gestapo på åpen gate da han flykta fra en razzia. Eva Jørgensen hadde nettopp truffet ham, og måtte gå i dekning. Hun dro til ei venninne, og holdt seg der i to-tre uker. Nå fungerte sikkerhetssystemet i Milorg mot henne, for hennes eneste kontakt var Sandberg. Først etter et par-tre uker fikk hun tak i nestkommanderens i Milorg D-25. Det viste seg at heller ikke han hadde kontakt med Sentralledelsen. Dermed ble det vanskelig å få i gang arbeidet igjen. Eva Jørgensen ble helt sentral i arbeidet med å bygge opp distriktsorganisasjonen igjen, for Sandberg hadde betrodd henne en rekke hemmeligheter. Hun klarte ved hjelp av de spredte opplysninger hun hadde å få i gang flyktningrutene, og etter en tid fikk hun også kontakt med ledelsen i Oslo. Sandberg hadde fortalt om en kurer som gikk under dekknavnet «Blom», og han både etablerte kontakt og sørga for at hun fikk tak i rasjoneringskort, penger, radio og en pistol.
Eva Jørgensen fungerte i realiteten som distriktssjef på Hedmarken, under dekknavnet «Jakob». Hennes kontakt i Oslo, Kolbjørn Henriksen, ba henne om å formelt bli distriktssjef, noe hun sa nei til. Årsaken var at hun mente at en mann ville bli mer respektert. Henriksen tok derfor på seg oppgaven sjøl, men gjennom resten av krigen var Jørgensen den faktiske lederen, og styrte motstanden sammen med Henriksen og en av hennes venner som kom inn i arbeidet. Hun hadde nok et poeng med at en mann ville være mer respektert. En av de som ble opprørt over å finne ut at «Jakob» var ei kvinne var hennes forlovede, men han kom over det og aksepterte hennes rolle.
Den 2. mai 1945 måtte Eva Jørgensen gå i dekning. Mindre enn ei uke seinere endte krigen, og den 9. mai var hun med blant Milorg-jegerne som marsjerte inn i Hamar. Hun marsjerte våren 1945 flere ganger i spissen for jegerne gjennom Hamar, i uniform og med pistol i beltet. Den 9. juni marsjerte Milorg-jegere foran kongen i Oslo, og da fikk hun ikke være med - det passa seg ikke. Hun reiste til Oslo for å bivåne det hele, og opplevde der at andre kvinner fikk være med på å defilere foran kongen. Mange år senere kunne hun i et intervju i Dagsavisen fortelle at hun opplevde dette som bittert.
Etter frigjøringa starta hun unglotteavdelinga i Hamar lotteforening, og i 1947 gifta hun seg med Tor Kløvstad. Hun hadde fortsatt å jobbe på Samferdselskontoret gjennom hele krigen, og ble der til 1953. Hun begynte så på Hamar sykehus, der hun jobba til 1978.
Først i 1980-åra fortalte Eva Kløvstad offentlig om sine erfaringer fra krigen, og hennes historie ble et viktig bidrag til kvinneperspektivet i motstandshistoria.
Priser og utmerkelser
Hun fikk Deltakermedaljen i 1988.
I 1990 fikk hun Kongens fortjenstmedalje for sine 30 år i kontorjobben på Hamar sykehus.
I 2015 ble det foreslått å oppkalle ei gate etter henne på Filipstad i Oslo, i forbindelse med omregulering av havneområdet. Tanken er at man skal bruke pikenavnet Eva Jørgensen, siden det var det hun hadde da hun drev motstandsarbeidet.[1]
Kommunestyret i Hamar vedtok 27.11.2019 at plassen i Strandgateparken der Veteranmonumentet står skal få navnet Eva Kløvstadsplass. Det var etter interpellasjon framsatt av Ida Olastuen Kornberg (Ap). Plassnavnet blei offisielt åpna og markert på veterandagen 8. mai 2020.[2]
Referanser
Litteratur
- Eva Antonie Kløvstad i Døde 1951 - 2014 fra Digitalarkivet
- Eva Kløvstad i Historisk befolkningsregister.
- Jonassen, Mari: Også kvinnene kjempet under krigen, kronikk i Aftenposten 2015-04-25.
- Jonassen, Mari: Alt hva mødrene har kjempet: kvinner i motstand 1940–1945. Eva Kløvstad - Milorg-lederen, s. 48–75. Aschehoug, 2010. ISBN 978-82-03-29190-6, ISBN 978-82-525-7599-6. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939–1945. Aschehoug, 2020, s. 32, 288–291, 506, 511–512, 522–523, 526, 527 og 562. ISBN 9788203267512.Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Moland, Arnfinn: Eva Kløvstad
- Nordland, Ester: Fikk ikke være med på motstandsparaden i Dagsavisen 2014-05-08.
- Torgersen, Terese: Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om. Klikk.no, 27.12.2016. Besøkt 08.02.2021. Les mer…
