Margrete Valdemarsdatter (født 1353, død 28. oktober 1412) var først dronninggemalinne ( 1363– 1380) og siden regjerende dronning av Norge ( 1388–1412), og regjerende dronning av Danmark ( 1375–1412) og Sverige ( 1389–1412).Margrete var datter av Valdemar IV av Danmark, også kjent som Valdemar Atterdag. Bare ti år gammel, i 1363, ble hun gift med den 23 år gamle Håkon VI Magnusson av Norge. Dette var et politisk motivert ekteskap, som skulle forsegle en skjør fredsavtale mellom Danmark og Norge. Under bryllupet lå hennes bror Christoffer, Valdemars eneste sønn, dødelig såret i et siderom til kirken etter å ha deltatt i slaget ved Øresund. Han døde under bryllupet. Margrete hadde en eldre søster, Ingeborg, som døde i 1370. En annen søster, som også het Margrete, døde i 1350. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer …
 Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362. Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910) er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte. Les mer …
Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie. Les mer …
 Illustrasjon av byllepest i en bibel fra 1411 var en pestpandemi som ramma Europa i perioden 1346- 1353 og er en av de verste epidemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Til Norge kom den først i 1348, men døde da raskt ut. I 1349 etter kom den tilbake og spredde seg til store deler av landet. Det er anslått at mellom 175 000 og 200 000 døde i Norge, av en befolkning på rundt 350 000. Både i antall og andel døde står dermed pesten helt i særklasse i norsk sykdomshistorie. Utover det enorme tapet av menneskeliv kommer kollapsen i viktige samfunnsfunksjoner og det enorme traumaet de overlevende var gjennom. Svartedauden er derfor ikke bare interessant som medisinsk fenomen, men også som en faktor i den videre historiske utviklinga i middelalderen. Les mer …
 Sydfløyen i 2007. Døra til venstre på veggen gikk i følge Sinding-Larsens rekonstruksjon til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet og kunne brukes til å kontrollere inngangskorridoren en etasje lenger ned. er en av bygningene på det opprinnelige Akershus slott i Oslo. Den regnes for å ha blitt oppført ca. 1300. Bygningen er i dag særlig kjent for slottskirken, som ligger i første etasje. I andre etasje er det saler, og i kjelleren fangeceller og lønnganger. Det var i dette bygget Riksarkivet tilbrakte sine første år. Ytre mål er 13 x 33 meter, som gjør bygget større enn Nordfløyen, men noe mindre enn Håkonshallen i Bergen.I eldre historiografi het det at Sydfløyen ble reist utenfor festningen i Christian IIs tid som visekonge på Akershus. Teorien bygger blant annet på et skrift av den tyske presten Reimar Kock, som hadde vært til stede på festningen i 1532 og vandret i salene som han tilskrev Christian II. Også en anonym slottsskriver som på slutten av 1500-tallet forfattet festningens historie, regnet Christian II som byggmesteren bak sørfløyen og murene som strakte seg ned dit fra Vågehals og Fuglesang. Les mer … | 
