 Bø Damefrisørsalong ble startet av frk. Mildred Gulbrandsen. Foto: Johs. Sætherskar, Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Bø Damefrisørsalong ble startet av frk. Mildred Gulbrandsen i 1943.
Salongen lå sentralt til i samme gård som Bø Sparebank. Gulbrandsen drev salongen sammen med tre damer i faste stillinger. Salongen utførte alt i faget: Permanent, vannondulasjon, bleking, farving, olje- og øyenbrynsbehandling, hudpleie og brudepynting. Les mer …
 Annonsering av Plünneckes overtagelse av Krauses barbersalong i 1873 Carl Plünnecke, fullt navn Heinrich Conrad Carl, (født 9. oktober 1850, død 2. mars 1947) var Fredrikstads første byhistoriker. Han var en handels- og håndverksborger, «Friseur og Barber», født i Hannover i Tyskland. I mars 1873 kom han til byen og overtok landsmannen Th. Krauses salong på «Seleniushjørnet» (Storgaten 1), der den gaten som i årene 1935–1945 bar hans navn også lå. Etter hvert fattet han stor interesse for lokal historie, og forsket, spurte og publiserte jevnlig artikler i Fredrikstad-pressen. Totalt ble det omtrent 500 artikler, 16 bøker/hefter i tillegg til andre trykksaker. Plünnecke arbeidet som lokalhistoriker i 67 år. Han var en av stifterne av Fredrikstad historielag, og er et av lagets æresmedlemmer. Han giftet seg med Hanna Mathilde Johannesen 9. mai 1880 og de fikk 16 barn. Ti vokste opp. I annonser skrev han selv navnet med ck, mens ettertidens litteratur og folketellinger i regelen skriver uten c – Plünneke.
Carl var sønn av Heinrich Plünnecke og Karoline Schwalenberg, en bondegutt fra landsbyen Gross Lafferde i Hannover som arbeidet som barbersvenn i Hamburg frem til han fikk kopper og ble avskjediget. Plünnecke reiste i 1871 først til Kristiania, før han som nevnt overtok salongen til Th. Krause i Fredrikstad. Krause forlot byen fordi frankofile kunder sjikanerte ham etter den tysk-franske krigen. Plünnecke var ikke bare barbermester, han var også frisør og laget dessuten hårarbeider og parykker for både damer og herrer. Til dette siste annonserte han fra tid til annen etter hår i Fredriksstad Tidende. Arbeidsdagene var lange, 23. april 1873 annonserte han på side 2 i Tidende at «Forretningen aabnes Kl. 7 Morgen og lukkes Kl. 8 Aften.».
Vennen Anth. B. Nilsen beskriver Plünnecke som en mann som i dannelse og kunnskaper stod høyt over andre av samme stand. I tillegg var han utstyrt med «et ubehersket munntøy», og hans kunder skal ha satt stor pris på hans prat og vitser. Les mer …
 Utedo fra Ålborg på Tynset, nå på Norsk Folkemuseum. eller utedass er en do som befinner seg i en egen bygning eller i et uthus, der avfallet samler seg i en binge, ei bøtte eller en annen beholder. Før nyere tid, da vannklosettene bredte om seg, var utedoen den vanligste doen. Det er verdt å merke seg at ordet utedass eller utedo er forholdsvis nye begrep: Da dette var den vanlige typen, ble de simpelthen kalt dass eller do. Ordet dass stammer fra det lettere eufemistiske tyske begrepet das Häuschen, altså «veslehuset», mens ordet do stammer fra det nedertyske ordet Donhaus, et «hus for å gjøre noe». Det latinske begrepet locum privatus har også gitt oss to ord for utedass, nemlig lokum og privet. I dag er vannklosett og andre former for innedo utbredt i både bygd og by i hele Norge, og utedass brukes bare sporadisk, med unntak av i hytter. Les mer …
 I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) med kinnskjegg. Foto: Szacinski (ca. 1885). er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet skjegg kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet bart beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt. I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i sikhismen, men også innen islam og jødedommen finnes det retninger som påbyr dette. I buddhismen er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen kristendommen er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg. Les mer …
 Ingeniør og senere kommandant Hans Christoffer Gedde (1738-1817.  Vanntroa til venstre rundt 1910-15. : I gamle Fredrikstad var Glomma en rikelig, men ikke en veldig ren vannkilde. Her i munningen av Glomma er dette for det første brakkvann, i tillegg har elven ført med seg mye slam. Det var en utbredt oppfatning at mange sykdommer, epidemier og andre helseproblemer var forårsaket av det dårlige vannet. Men dette var ikke en enkel sak – andre vannkilder i rimelig nærhet var slett ikke å finne. Les mer …
| 
.jpg)
