Torggata bad, Torggata 16 i Oslo, oppført 1925-1935 i nyklassisisme, ark. Christian Morgenstierne og Arne Eide var tidligere et offentlig bad som ble solgt til private og lagt ned i 1980. I dag huser bygningen serveringssteder, forretningslokaler og konsertlokaler (fra 1986).
Byens første vaske- og badehus åpnet 15. desember 1861 på denne tomten som Christiania Dampvaskeri og hadde da adresse til Nedre Torvegade. Det var Thorvald Meyer som stod bak denne anstalten og Thøger Binneballe sto for byggingen. To år senere donerte han den til Kristiania kommune. Senere ble den kalt Torvegadens Vadske- og Badeanstalt.
Anstalten var en kombinasjon av et vaskeri og en badeanstalt. Badeanstalten var kjønnsdelt og hadde tolv førsteklasses og seksten annenklasses karbad. Karbaderne kunne selv regulere badetemperaturen. Brukerne av førsteklassebadet fikk utdelt «Kam, Børste, Klædesbørste, Tøfler, 2 Haandklæder» og disponerte separate rom med badekar, servant og speil. Kvinnene hadde i tillegg eget avkledningsværelse.
Les mer …
Isdam er en kunstig anlagt og oppdemmet dam eller liten innsjø, for å kunne skjære is av denne om vinteren. Slik isdrift var særlig stor i siste halvdel av 1800-tallet, men var fortsatt vanlig fram til 1920/ 1930-åra. Omfanget var stort, bare i Asker kommune var det 22 anlagte isdammer, og i de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble i Telemark skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–1896, og skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren.
Dammene gjorde at en kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.
Dammene måtte rengjøres om sommeren og høsten, og vannet ble da tappet ut og gress og siv ble fjernet. Om vinteren måtte snøen pløyes bort, og målsettingen var å få klar is uten bobler. Selve skjæringen begynte normalt i februar, da isen var rundt 60 cm tykk. Det ble skåret ut store isblokker på rundt 200 kilo, som så ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Isen ble skåret ut ved hjelp av store og grovtannede sager, kalt «svanser». Egne issakser ble brukt for å få halt de store isblokkene opp av vannet. Les mer …
 Olavskilden på Hammer i Lørenskog. er en liten ferskvannskilde på toppen av det furukledte Hammerberget i Lørenskog, rett ved Hammer-gårdene og Lørenskog kirke. Kilden er 7–8 meter lang og snaut 3 meter på det bredeste. Den går ikke tom, selv ved langvarig tørke. Rundt kilden er det satt opp et stakittgjerde, og rundt den er det plassert ut benker.
Ifølge sagnet skal guden Tor (Tor med hammeren) ha blitt rasende da han så at det ble bygd kirke på Hammer. Med all sin kraft kastet han derfor hammeren sin, Mjølner, mot kirken for å knuse den. Imidlertid var kraften til Olav den hellige, helgenkongen som falt på Stiklestad i 1030, større. Hammeren forandret derfor retning og traff i stedet Hammerberget. Hammeren laget et arr i berget, og der sprang det fram en kilde som fikk navn etter hellig-Olav. Les mer …
Brønnebalet i Hauggrend, Fyresdal kommune, stod ved Sagåa, men vart flytta til Øyskogen. Å brønne er å gje ein hest eller storfe noko å drikke, i dette tilfelle vatn. Bal er ei eldre form av balje, altså eit kar til vatn eller anna flytande. Då Bandakslivegen vart bygd ferdig gjennom Hauggrend like etter år 1900, var hestetransport einerådande. Hesten var eit verdfullt hjelpemiddel som måtte takast godt vare på skulle den yte sitt beste. Mat kunne dei ha med under transport, men vatn måtte dei finne undervegs. Difor vart det på laglege stader ved bekkar eller elvar laga til vasskuper av ein eller annan slag med tilførsel av rennande vatn som hesten kunne drikke av. Folka nytta seg og av dette. Les mer …
| 
