 Annonsering av Plünneckes overtagelse av Krauses barbersalong i 1873 Carl Plünnecke, fullt navn Heinrich Conrad Carl, (født 9. oktober 1850, død 2. mars 1947) var Fredrikstads første byhistoriker. Han var en handels- og håndverksborger, «Friseur og Barber», født i Hannover i Tyskland. I mars 1873 kom han til byen og overtok landsmannen Th. Krauses salong på «Seleniushjørnet» (Storgaten 1), der den gaten som i årene 1935–1945 bar hans navn også lå. Etter hvert fattet han stor interesse for lokal historie, og forsket, spurte og publiserte jevnlig artikler i Fredrikstad-pressen. Totalt ble det omtrent 500 artikler, 16 bøker/hefter i tillegg til andre trykksaker. Plünnecke arbeidet som lokalhistoriker i 67 år. Han var en av stifterne av Fredrikstad historielag, og er et av lagets æresmedlemmer. Han giftet seg med Hanna Mathilde Johannesen 9. mai 1880 og de fikk 16 barn. Ti vokste opp. I annonser skrev han selv navnet med ck, mens ettertidens litteratur og folketellinger i regelen skriver uten c – Plünneke.
Carl var sønn av Heinrich Plünnecke og Karoline Schwalenberg, en bondegutt fra landsbyen Gross Lafferde i Hannover som arbeidet som barbersvenn i Hamburg frem til han fikk kopper og ble avskjediget. Plünnecke reiste i 1871 først til Kristiania, før han som nevnt overtok salongen til Th. Krause i Fredrikstad. Krause forlot byen fordi frankofile kunder sjikanerte ham etter den tysk-franske krigen. Plünnecke var ikke bare barbermester, han var også frisør og laget dessuten hårarbeider og parykker for både damer og herrer. Til dette siste annonserte han fra tid til annen etter hår i Fredriksstad Tidende. Arbeidsdagene var lange, 23. april 1873 annonserte han på side 2 i Tidende at «Forretningen aabnes Kl. 7 Morgen og lukkes Kl. 8 Aften.».
Vennen Anth. B. Nilsen beskriver Plünnecke som en mann som i dannelse og kunnskaper stod høyt over andre av samme stand. I tillegg var han utstyrt med «et ubehersket munntøy», og hans kunder skal ha satt stor pris på hans prat og vitser. Les mer …
 I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) med kinnskjegg. Foto: Szacinski (ca. 1885). er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet skjegg kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet bart beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt. I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i sikhismen, men også innen islam og jødedommen finnes det retninger som påbyr dette. I buddhismen er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen kristendommen er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg. Les mer …
 Ingeniør og senere kommandant Hans Christoffer Gedde (1738-1817.  Vanntroa til venstre rundt 1910-15. : I gamle Fredrikstad var Glomma en rikelig, men ikke en veldig ren vannkilde. Her i munningen av Glomma er dette for det første brakkvann, i tillegg har elven ført med seg mye slam. Det var en utbredt oppfatning at mange sykdommer, epidemier og andre helseproblemer var forårsaket av det dårlige vannet. Men dette var ikke en enkel sak – andre vannkilder i rimelig nærhet var slett ikke å finne. Les mer …
Brønnebalet i Hauggrend, Fyresdal kommune, stod ved Sagåa, men vart flytta til Øyskogen. Å brønne er å gje ein hest eller storfe noko å drikke, i dette tilfelle vatn. Bal er ei eldre form av balje, altså eit kar til vatn eller anna flytande. Då Bandakslivegen vart bygd ferdig gjennom Hauggrend like etter år 1900, var hestetransport einerådande. Hesten var eit verdfullt hjelpemiddel som måtte takast godt vare på skulle den yte sitt beste. Mat kunne dei ha med under transport, men vatn måtte dei finne undervegs. Difor vart det på laglege stader ved bekkar eller elvar laga til vasskuper av ein eller annan slag med tilførsel av rennande vatn som hesten kunne drikke av. Folka nytta seg og av dette. Les mer …
 Badeliv i Stampetjernet,Leirsund, sommeren 1947. Foto: Nils Sundstu. Leirsund Folke- og Skolebad ble anlagt i 1938 etter at badesaken ble satt på programmet over hele landet i 1930–årene. Før denne tid måtte de fleste innbyggere på Leirsund ty til Leira, skogstjernene og bekkene for å få et bad. Mange hadde nok en stamp eller en balje på kjøkkengulvet eller i bryggerhuset der en lett vask ble foretatt. Men utenom badesesongen i elva og tjernene var nok julebadet den eneste skikkelige vask for mange.
Les mer … |
.jpg)
.jpg)
