 Olivia Dalen, Hol i Hallingdal, viser hvordan et mangletre ble brukt. Foto: Bergliot Sinding, 1962. eller manglebrett er et redskap som i det gamle bondesamfunnet ble brukt til å glatte lintøy. Man rullet det fuktige lintøyet stramt rundt en rund og glatt stokk, og gned det med mangletreet. De er kjent i Norge fra 1600-tallet, og kom først til byene. Mangletreet gikk etterhvert ut av bruk da klesruller (opprinnelig «manglekasser») og strykejern ble vanlige i løpet av 1800-tallet.
Mangletrær er som regel laget av tre, dekorert med treskurd. Noen er også rosemalt, noe som ble skikk fra andre halvdel av 1700-tallet. Ifølge Noss har visstnok de eldste trærne ikke håndtak. Senere ble det vanlig med bøylehåndtak, noen få med utskårede figurer. På 1700-tallet ble det vanlig at håndtaket fikk form av en hest, men også andre dyr kunne bli brukt. Les mer …
 Nygård, 1918. Barberforretningen lå i nordenden av bygget, lengst fra fotografen på dette bildet. I 1922 kjøpte O. Hunseth bygget. Fra da av blei det kalt Hunsethgården. I bakgrunnen ser vi forretningsbygget Vanaheim. Ski barberforretning ble startet i 1912 og var i drift i over 60 år fram til 1976. Forretningen ble drevet av Karsten Kristoffersen i mesteparten av disse årene.
Det var flere som hadde drevet virksomheten før Kristoffersen overtok. Den første som hadde barberforretningen var Arthur Monsen. Han startet opp i 1912 og drev forretningen fram til våren 1913. Da overtok Kristoffer Torgersen virksomheten.
Barbersalongen holdt den gangen til i eiendommen Sørli i Nordbyveien, ikke så langt fra jernbanebrua. Torgersen drev salongen fram til januar 1915. Da overtok Holger Petersen.
I følge skatteligningen for 1916-17 tjente Holger Petersen 1000 kr dette året. Dette tilsvarer ei årslønn på i underkant av 40.000 kr omregnet i dagens penger (i 2017). Petersen var for øvrig i godt lag. De fleste håndverkerne i Ski på den tiden tjente mellom 800 og 1200 kr i året.
Petersen flyttet virksomheten til eiendommen Nygård i Jernbaneveien i 1917. Samme år kunne han annonsere i lokalavisa at barbersalongen hadde åpent fra kl.8 om morgenen til kl.20 om kvelden på hverdager. Om lørdagene holdt han åpent helt til kl.21.30. Det kunne altså bli riktig lange arbeidsdager for Petersen selv om han også hadde andre ansatte. Les mer …
Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
Torggata bad, Torggata 16 i Oslo, oppført 1925-1935 i nyklassisisme, ark. Christian Morgenstierne og Arne Eide var tidligere et offentlig bad som ble solgt til private og lagt ned i 1980. I dag huser bygningen serveringssteder, forretningslokaler og konsertlokaler (fra 1986).
Byens første vaske- og badehus åpnet 15. desember 1861 på denne tomten som Christiania Dampvaskeri og hadde da adresse til Nedre Torvegade. Det var Thorvald Meyer som stod bak denne anstalten og Thøger Binneballe sto for byggingen. To år senere donerte han den til Kristiania kommune. Senere ble den kalt Torvegadens Vadske- og Badeanstalt.
Anstalten var en kombinasjon av et vaskeri og en badeanstalt. Badeanstalten var kjønnsdelt og hadde tolv førsteklasses og seksten annenklasses karbad. Karbaderne kunne selv regulere badetemperaturen. Brukerne av førsteklassebadet fikk utdelt «Kam, Børste, Klædesbørste, Tøfler, 2 Haandklæder» og disponerte separate rom med badekar, servant og speil. Kvinnene hadde i tillegg eget avkledningsværelse.
Les mer …
Isdam er en kunstig anlagt og oppdemmet dam eller liten innsjø, for å kunne skjære is av denne om vinteren. Slik isdrift var særlig stor i siste halvdel av 1800-tallet, men var fortsatt vanlig fram til 1920/ 1930-åra. Omfanget var stort, bare i Asker kommune var det 22 anlagte isdammer, og i de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble i Telemark skal nærmere 1300 mann ha vært i arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–1896, og skar ut hele 125 000 tonn is denne vinteren.
Dammene gjorde at en kunne kontrollere vannivået og dermed både kunne øke og sikre en stabil produksjon. Etableringen av isdammene og den økende etablingen av annen infrastruktur markerte en overgang for denne næringen fra en høstingsøkonomi til en produksjonsøkonomi.
Dammene måtte rengjøres om sommeren og høsten, og vannet ble da tappet ut og gress og siv ble fjernet. Om vinteren måtte snøen pløyes bort, og målsettingen var å få klar is uten bobler. Selve skjæringen begynte normalt i februar, da isen var rundt 60 cm tykk. Det ble skåret ut store isblokker på rundt 200 kilo, som så ble solgt til bønder, butikker, restauranter, sykehus eller privatpersoner. Isen ble skåret ut ved hjelp av store og grovtannede sager, kalt «svanser». Egne issakser ble brukt for å få halt de store isblokkene opp av vannet. Les mer …
Brønnebalet i Hauggrend, Fyresdal kommune, stod ved Sagåa, men vart flytta til Øyskogen. Å brønne er å gje ein hest eller storfe noko å drikke, i dette tilfelle vatn. Bal er ei eldre form av balje, altså eit kar til vatn eller anna flytande. Då Bandakslivegen vart bygd ferdig gjennom Hauggrend like etter år 1900, var hestetransport einerådande. Hesten var eit verdfullt hjelpemiddel som måtte takast godt vare på skulle den yte sitt beste. Mat kunne dei ha med under transport, men vatn måtte dei finne undervegs. Difor vart det på laglege stader ved bekkar eller elvar laga til vasskuper av ein eller annan slag med tilførsel av rennande vatn som hesten kunne drikke av. Folka nytta seg og av dette. Les mer …
| 
