«Styrbjørn» i Bjørvika 2014.
Foto: Chris Nyborg
D/S «Styrbjørn» er en slepebåt fra 1910. Den ble bygd ved Göteborgs Nya Verksted for Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund. Båten kom snart etter til Narvik, hvor hun var i drift på havna helt til 1963. Med forsterka baug og kjøl kunne «Styrbjørn» også brukes som isbryter om nødvendig. På byggetidspunktet var «Styrbjørn» en av de kraftigste slepebåtene i Skandinavia.
Under
slaget om Narvik ble «Styrbjørn» skadd og sank ved brygga i Narvik. Skadene var ikke verre enn at det var mulig å heve og reparere slepebåten. I 1950 ble det gjennomført en større ombygging i Gøteborg. I 1963 hadde derimot tida løpt fra båten, som ble solgt til
Høvding Skipsopphugging i
Sandnessjøen. Navnet ble endra til «Atlet». I 1965 ble båten lagt i opplag, og forfallet satte inn. Tilstanden var ikke god da Norsk Veteranskibsklub kjøpte henne i 1979. Klubben satte i gang med restaurering, med 1950-ombygginga som utgangspunkt. I 2005 var båten igjen operativ.
Les mer …
Märtha fotografert 1928/29, muligens i forbindelse med bryllupet med Olav.
Märtha (født 28. mars 1901 i Stockholm, død 5. april 1954 i Oslo) var kronprinsesse av Norge fra 1929 til sin død. Svenskfødte Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra var gift med søskenbarnet sitt, kronprins (seinere kong) Olav V (1903-91).
Hun var datter av prins Carl av Sverige, hertug av Västergötland (1861–1951) og prinsesse Ingeborg av Danmark (1878–1958). Mora var søster av Märthas seinere svigerfar Haakon VII (1872-1957). Hun vokste opp som den nest eldste i en søskenflokk på fire, som i tillegg til Märtha besto av Margaretha (1899-1977, gift 1919 med Axel av Danmark), Astrid (1905-1935, gift med Leopold III av Belgia) og Carl (1911-2003, i sitt siste ekteskap gift med Kristine Rivelsrud).
Rundt 1906 flytta familien inn i Byströms villa, seinere kalt
Prins Carls palats, på Djurgården i Stockholm. Bygningen rommer i dag
Spanias ambassade i Sverige. På Djurgården minner for øvrig Prinsessan Märtas väg om at hun vokste opp der.
Les mer …
Alma Braathen følte seg hjemme nord for polarsirkelen. Foto utlånt av Østen Braathen.
Alma Braathen (født 1906, død 1967) ble født i Jämtland av norske foreldre. Da Alma var i femårsalderen, flytta familien til Sundsvall der faren etablerte seg som sagbrukseier. Bruket gikk imidlertid konkurs som så mange andre sagbruk på den tiden, og i 1923 ble hun sendt over til Norge hvor slekten stammet fra. Det var mens hun besøkte den da 55-årige Katti Anker Møller at nysgjerrigheten på journalistikk våknet i henne. Sammen med de liberalistiske ideene som fru Anker Møller plantet i henne, skulle dette gi en meget bevisst kvinnesaksjournalist. Ja, hun ble så meget mer enn det – på grunn av sitt kvinnesaksengasjement. Hun ble en anerkjente krigskorrespondent, der felttoget i Nord-Norge sammen med reportasjene fra Vinterkrigen ble hennes journalistiske gjennombrudd. Hun benyttet ofte signaturen Brodjaga, som er det russiske uttrykket for luffer, omstreifer eller mer presist; person uten fast bopel.
«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.
Les mer …
Ellinor Marita Jåma.
Foto: Kenneth Hætta / Sametinget
Ellinor Marita Jåma (født 8. august 1979 i Røyrvik kommune) er politiker. Hun representerer Åarjel-Saemien Gïelh (Sørsamiske Røster) i Sametinget i periodene 2009–2013, 2013–2017 og 2017–21. Hun var i den første perioden ett av fem medlemmer i Sametingsrådet, som er Sametingets styrende råd. I tillegg er hun leder i oppvekst-, utdanning- og omsorgskomiteen samt varamedlem i Samisk Parlamentarisk råd.
Ved sametingsvalget 2009 ble hun valgt inn på Sametinget for perioden 2009–2013, men den 25. februar 2010 besluttet Sametingets plenumsmøte at sametingsrådets medlemmer skal tre ut av Sametingets plenum, og bli erstattet av sine varamedlemmer. Ida Marie Bransfjell overtok da Ellinor Jåmas plass som sametingsrepresentant.
Hun har bakgrunn som bl.a. lærervikar, praktikant ved Grong lensmannskontor, samisk veiviser ved Samisk høyskole, læringsassistent hos Eksperter i Team ved NTNU i Trondheim og prosjektleder i Grong kommune. Som utdanning har hun grunnfag i både psykologi og kriminologi, bachelorfordypning i arbeids- og organisasjonspsykologi og en mastergrad i sosial- og samfunnspsykologi fra NTNU. Mastergradsoppgaven hennes handlet om «Videregående elevers kunnskap og forståelse av samisk kultur». Hun har også tatt Formidling av samisk kultur og samfunn ved Samisk høgskole.
Les mer …Anders Sandvig (født
11. mai 1862 i
Bud, død
11. februar 1950 på
Lillehammer) var tannlege og museumsgrunnlegger. Han samla gårdsbygninger og antikviteter, og grunnla
De Sandvigske Samlinger i 1887, bare 25 år gammel. I 1904 ble samlingen gjort tilgjengelig for publikum på
Maihaugen i Lillehammer. Sandvig var selv direktør for museet fram til 1946.
Oppvekst og familie
Han var sønn av fiskerbonden Sjur Sandvig og Maren Knudsdotter Hustad. Han vokste opp i Hustad i daværende Bud kommune.
Utdanning og tidlig yrkesliv
Anders Sandvig tannlege annonse fra 1899 i Lillehammer Tilskuer.
Det viste seg at han var lite sjøsterk, så det å følge i farens fotspor som fiskerbonde gikk ikke. Han kom i stedet i lære hos en gullsmed i Kristiansund. En av oppgavene gullsmedene hadde på den tida var å utføre gullarbeidet for tannleger. Dette var blant oppgavene lærlinger raskt kunne settes til, og Sandvig kom dermed i kontakt med tannlegeyrket. Han gikk over til tannlegelære hos tannlege Olsen i Kristiansund, og fikk etter hvert mulighet til å ta det siste året med utdanning i Kristiania. I 1883 hadde han en kort tid praksis på Gjøvik, for så å reise til Berlin for å videreutdanne seg hos hofftannlege R. Telschow. Under oppholdet i Tyskland ble det konstatert at han hadde tuberkulose, og Sandvig vendte tilbake til Kristiania. Han kom til hektene igjen, og i 1885 flytta han til Lillehammer og åpna tannlegepraksis der. Selv om ettertida husker ham best for hans museumsvirke, satte han også spor etter seg som tannlege. Han utvikla nemlig ei presse for produksjon av aluminiumsgebiss, en oppfinnelse som riktignok falt ut av bruk nokså raskt.
Oppbygging av museumsamlingen
Som eneste tannlege i Gudbrandsdalen var han nødt til å reise rundt en del. Det var under disse turene han fikk øynene opp for norsk bondekultur og begynte å samle. Formålet hans var å sikre at levninger etter bondekulturen ikke kom i hendene på kommersielle oppkjøpere og utenlandske museer. Han daterte selv grunnleggelsen av samlinga til 1887. Det begynte med mindre gjenstander og møbler, men etter hvert begynte han også å kjøpe bygninger. Den første av dem var Lykrestua, ei ramloftstue fra Skjåk. Bygningene ble flytta til den store hagen han hadde like ved Lillehammer stasjon. Ved århundreskiftet hadde samlinga vokst til seks bygninger og et betydelig antall gjenstander.
Familieliv
I 1889 gifta han seg med Anna Georgine Uchermann (1868–1950). Paret bodde ved folketellinga 1910 i Jernbanegaten 218. De hadde da fem barn boende hjemme.
Overføring til Maihaugen
Et problem med samlinga var den store brannfaren, noe som var spesielt ille på grunn av beliggenheten rett ved jernbanen. Han tilbød derfor samlinga til Lillehammer kommune i 1900. I 1902, etter en nokså oppheta debatt, kjøpte Selskapet for Lillehammer Byes Vel samlinga, og fikk den flytta til Maihaugen like ovenfor byen. Museet åpna som nevnt i 1904 med Sandvig som direktør.
Videre utvidelser av Maihaugen
Sandvig hadde store ambisjoner for samlinga. I 1904 kjøpte han den store gården Bjørnstad i Vågå, og flytta hele gårdstunet med 21 bygninger til Maihaugen. Det ble åpna i 1913. Han kjøpte så inn den noe mindre gården Øygarden i Skjåk, hvor det var nitten bygninger. Denne ble åpna på museet i 1927, samtidig som Lillehammer markerte hundre år som kjøpstad. I mellomtida hadde han også fått tak i Garmo stavkirke, som hadde blitt revet og solgt på auksjon i 1880. Sandvig spora opp bygningsdelene, og kunne innvie den som museumskirke i 1921.
I 1920-åra var hans store prosjekt innsamling av redskaper fra forskjellige håndverk. Den gamle verksteder åpna som permanent utstilling på Maihaugen i 1927. I 1937 kom en setergrend med flere tun. I tillegg ble det anskaffa en rekke enkelthus for å vise forskjellige hustyper.
Bokhandel, organisasjonsarbeid og administrasjon
På tross av det høye aktivitetsnivået på museet klarte Sandvig å drive tannlegepraksisen ved siden av. I åra 1905 til 1916 drev han også Stibolt bokhandel på Lillehammer. Som museumsdirektør engasjerte han seg også ut over sin egen samling. Han var sentral i striden rundt distriktsmuseenes posisjon i forhold til den nasjonale museene, og var med på arbeidet som førte til etableringa av Norske Museers Landsforbund i 1918. Han regnes som grunnlegger av Oppland avdeling av Fortidsminneforeningen, og han var med på å stifte Gudbrandsdal historielag. Sandvig var også medlem av flere sakkyndigutvalg og -komitéer, blant annet for Eidsvollbygningen og Akershus slott. Han ga også ut flere bøker, se nedenfor.
Internasjonalt engasjement
Sandvig bidro til å markere den norske kulturarven internasjonalt gjennom bidrag til utstillinger i Glasgow og Rouen i 1911. Han samarbeida med Hans Aall på Norsk Folkemuseum om utsending av en foredragsholder til USA i 1913, og han tok initiativ til at norske museer skulle gi gjenstander til det norskamerikanske museet i Decorah i Iowa.
Medlemskap i Frimurerordenen
I 1894 gikk han inn i Frimurerordenen, og ble tatt opp i St. Johanneslogen Kolbein til den opgaaende Sol i Lillehammer. Denne losjen hadde blitt grunnlagt tre år tidligere.
Utmerkelser og æresbevisninger
Anders Sandvig ble æret med flere ordener. Han ble i 1900 ridder av St. Olavs Orden, og i 1907 kommandør av samme. Han var også kommandør av den svenske Vasaorden og den islandske Falkorden, ridder av den fransk Æreslegionen og mottager av den franske Officier de 'Instruction Publique. Den utmerkelsen han selv framheva mest var Borgerdådsmedaljen i gull, som han mottok i 1929. Han ble samme år utnevnt til æresborger av Lillehammer, med en medfølgende æreslønn. I 1946, da han gikk av som museumsdirektør, fikk han Anders Sandvigs gate på Lillehammer oppkalt etter seg. Også i Molde har han fått en vei oppkalt etter seg, Anders Sandvigs veg. Han var da han gikk av 84 år gammel, hadde bestyrt samlinga i 59 år og vært museumsdirektør i 42 år. Han hadde gjennom sitt virke ikke bare oppnådd offentlig anerkjennelse, men også blitt svært populær i brede lag av folket og plasserte Maihaugen som et av Nordens fremste friluftsmuseer, som har blitt brukt som mal for en rekke andre slike samlinger senere.
Avskjed og død
Sandvig døde i 1950, og ble gravlagt på Maihaugen.
Bibliografi
Arne Durbans skulptur av Anders Sandvig i Lillehammer fra 1958.
Foto: Elin Olsen (2013)
- De Sandvigske Samlinger i Tekst og Billeder, bd. 1 Lillehammer 1907, bd. 2 Oslo 1928
- Lidt om Erik Helleløkken, 1918
- Lidt om Husebygging i ældre Tid, 1920
- Knuvelbua, 1924
- Om Bord- og Plankehugning før Vannsagens Tid, 1934
- De Sandvigske Samlingers Farveri, 1934
- De Sandvigske Samlingers Garveri, 1937
- Seterliv og seterstell (med C. Berner), 1942
- I praksis og på samlerferd, 1943 (ny utg. 2001)
- I arbeid og fest, 1947
- Vår gamle Bondebebyggelse. Hvad Maihaugen forteller (med H. Jürgensen), 1947
- Originalen fra Skogbygden, 1948
Kilder
Eksterne lenker
.jpg)
