Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadI februar finner de olympiske vinterleker sted i Milano og Cortina d'Ampezzo i Italia, og i den anledning handler månedens dugnad i januar om vinteridrett og vinterleker. Vi ønsker oss bidrag om lek på for eksempel ski og skøyter, fra det helt dagligdagse til det mest profesjonelle. Og det er også mye annen moro man kan få ut av snø og is, også uten noe på beina! Det er mye god vinterkultur i bygging av snøhuler og -borger, aking på kjelke, brett og grytelokk, basing og engler i snøen, snøballkrig og -lykter. Og i barneskirenn i nabolaget, lokale hoppbakker og nysprøytet is på lekeplassen. Ønskeliste med forslag til artikler vi mangler men bør ha:
Smakebiter fra artikleneEva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907 på Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen. Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken. Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973). Les mer …M/F «Kjella», byggenr. 20 ved Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad, ble overlevert Torghattens trafikkselskap i Brønnøysund 5. juni 1957. I oktober 2017 finner vi henne i arbeid i Spania! Mer enn 60 år siden «storverkstedet» i Harstad overleverte «Kjella» til selskapet i Brønnøysund, var hun fortsatt i virksomhet. Den gang da hun ble sjøsatt, var det neppe noen som så for seg at den litt «spedbygde» båten skulle ha en så lang driftstid. At hun skulle bli den kraftige arbeidspluggen på det velrennomerte verkstedet for berging og skipsreparasjoner, kunne man i hvert fall ikke forutse. Les mer …Olav Rytter (født 29. januar 1903 i Kristiansund, død 7. juni 1992 i Oslo) var filolog, journalist, kringkastingsmann og internasjonal tjenestemann. Han ble kjent under krigen som medarbeider ved NRKs nyhetsavdeling i London. Etter krigen var han i en årrekke knyttet til FNs informasjonstjeneste i Praha, Jakarta, Teheran og Kairo, og han var deretter blant annet knyttet til nynorskavisen Dag og Tid. Rytter tok examen artium på latinlinjen i 1921, og studerte deretter indisk og klassiske språk ved universitetet. Som tema for magistergraden, som han tok i 1931, valgte han imidlertid slavisk. Han hadde da hatt et lengre studieopphold ved Karlsuniversitetet i Praha. Rytter var 1933-1935 lektor i norsk i Warszawa. Som ekspert på Mellom-Europa ble han brukt som foredragsholder ved Nobelinstituttet, til han i 1938 ble hentet til NRK av nyhetssjefen Toralv Øksnevad. Sammen med Hartvig Kiran og Karl Lyche gikk han inn i radioens nyhetstjeneste. 9. april 1940 var Rytter til stede under stortingsmøtet på Hamar, men NRK fikk ikke lov til å referere. Sammen med nyhetssjef Øksnevad dro Rytter videre til Sverige, og derfra til London. Ved ankomsten til London fikk Rytter innpass ved BBCs norske avdeling. Han holdt sin første opplesning i BBC 19. april 1940, og 17. mai 1940 leste han Nordahl Griegs nasjonalpatriotisk dikt «17. mai 1940» med åpningsstrofen: «I dag står flaggstangen naken ...». Øksnevad kom etter fra Sverige noe senere høsten 1940, og samarbeidet med BBC fant etter hvert sin endelige form. Les mer … Louise Lysgaard vokste opp på Svennes på Biri. Fra Biri-Snertingdal bygdebok, utgitt 1951. Anna Louise Keilhau Lysgaard (født 9. mars 1843 på Biri, død 5. januar 1917 i Hølen) var telegrafist, telefonist og telegrafbestyrer på Borøya og i Son. Hun var også oppfinner, og hadde patent på en skuremaskin og konstuerte en delvis automatisert telefonsentral. Hun var datter av Anders Lysgaard d.y. (1814–1890) og Dorothea Maria Lysgaard f. Engøe (f. 1816). Faren var tatt inn som pleiesønn hos eidsvollsmannen Anders Eriksson Lysgaard på Svennes på Biri, og tok familienavnet derfra. De fikk åtte barn. Louise Lysgaard ble ikke gift, men minst én beiler hadde hun. Komponisten Rikard Nordraak hadde en del kontakt med hennes familie på Biri, og i flere brev fortalte han om sin forelskelse i Louise Lysgaard. Les mer … Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15. september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dælin, fra gården Nordre Dælin i Stange. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken. Les mer … I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg. Fredrikstad Tømmerdirektion diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer. Fredrikstad Tømmerdirektion vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%. De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 85 655 artikler og 235 460 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelHans Strøm (født 25. januar 1726 i Borgund på Sunnmøre, død 1. februar 1797 i Hokksund) var doktor i teologi, naturvitenskapsmann og forfatter av både topografiske, zoologiske og botaniske verker. Strøm var sønn av prost Peder Strøm (1682-1741) og Gunhild Susanna Hagerup (1687-1764). I 1745 tok han teologisk embetseksamen i København. Av yrke var han først kapellan i Borgund 1750-1764, deretter sogneprest i Volda 1764-1779, og til sist sogneprest i Eiker fra 1779 til sin død i 1797. Aller mest kjent er han nok som forfatter av de topografiske beskrivelsene av henholdsvis Sunnmøre og Eiker.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
.jpg)
