Oslo-Filharmonien
Oslo-Filharmonien, også kjent som Oslo Filharmoniske Orkester er et symfoniorkester, etablert i 1919, med navnet Filharmonisk Selskaps Orkester som det hadde fram til 1979.
Orkesteret har siden 1977 hatt sin hjemmebase i Oslo konserthus, og hadde før dette sine konserter hovedsakelig i Universitetets aula.
Historikk
Bakgrunn
I 1847 holdt Det Philharmoniske Selskab sin første konsert, og utfra dette ble Musikforeningen av 1871 dannet og avløste det tidligere selskapet. Dette skjedde på initiativ av Edvard Grieg og disse holdt sine konserter i Logens Store Sal. Foreningen samarbeidet med orkesteret på Christiania Theater som på denne tiden var i ferd med å gå i oppløsning.
Fra 1889 klarte de å få kommunal støtte til virksomheten slik at byen skulle ha et byorkester, samtidig ble orkesterdriften ved Christiania Theater sikret, med en besetning på «kapelmester, minst 27 mand og Bud», budet skulle også fungere som trommeslager. Orkestere ble forpliktet til å holde seks til åtte konserter i Musikforeningen.
Da Christiania Theater ble lagt ned i 1899 og Nationaltheatret med sitt eget orkester ble dannet samtidig, overtok dette mange av de samme musikerne og forpliktelsene til å holde konserter i Musikforeningen ble videreført. Dyrtiden og de vanskelige økonomiske forholdene etter første verdenskrig medførte nedskjæringer i orkesteret på Nationaltheatret.
Etablering
Anton Fredrik Klaveness tok da høsten 1918 initiativ overfor ledelsen av Musikforeningen til at det skulle bli opprettet et symfoniorkester i Kristiania. Klaveness stilte også en betydelig donasjon på kr 0500 000 (2019: over 12 millioner) til disposisjon. I tillegg kom det også betydelige donasjoner fra Thorvald Meyers arvinger. Det ble etablert et arbeidsutvalg, med foruten Klaveness, brødrene Nils Roede og Halfdan Nobel Roede, Sigvard Heber, Carl Schøyen Dysthe og Nils Onsager, med sistnevnte som formann. Dette ble til Filharmonisk Selskap som formelt ble stiftet 5. juli 1919.
På denne tiden var Nationaltheatrets orkester under sterk nedbygging og i konflikt med teatrets ledelse som ønsket å nedlegge orkesteret av økonomiske grunner og mange av musikerne derfra gikk over til det nye orkesteret.
Virksomhet
Den første konserten ble avholdt allerede 27. september samme år i Gamle Logen med 900 sitteplasser, med kong Haakon og dronning Maud i spissen, og det ble spilt et helnorsk program.
I desember samme år flyttet orkesteret fra Logen til Universitetets aula, med Edvard Munchs dekorasjoner som gjorde at denne ble kalt for «kunstens tempel» og med 700 sitteplasser. Populærkonsertene på søndag ettermiddag ble fortsatt avholdt i Calmeyergatens Misjonshus som den gang var byens storstue og hvor det til konserter kunne selges hele 3 000 billetter. Billettprisene på disse konsertene var så lave at det var til selvkost. Den kommunale støtten gjorde det viktig å få dette kulturtilbudet ut til et bredere lag av byens befolkning, enn kun til det priviligerte abonnementspublikummet.
Virksomheten ble en umiddelbar suksess, fra åpningskonserten 27. september 1919 til 3. mai 1920 holdt orkesteret i åpniingssesongen hele 135 offentlige konserter, de fleste utsolgt.
Orkesteret ble finansiert gjennom en rekke legater med formål å fremme orkestermusikken i Oslo, gjennom kommunal støtte og garantier fra Filharmonisk Selskaps medlemmer. Dette var imidlertid en periode med økonomiske nedgangstider i samfunnet og i 1930 gikk Filharmonisk Selskap konkurs. Dette var formelt sett et tradisjonelt, privat aksjeselskap, og virksomheten ble da reorganisert som et åpent musikkselskap med alle ansatte og abonnenter som medlemmer. Også i 1932 var det økonomisk krise, da statlig og kommunal støtte ble redusert til et minimum. For å redde selskapet gikk musikerne med på lønnsreduksjon, og bruk av utenlandske musikere ble redusert.
Samtidig var det et fokus på å nå ut til nye grupper, og i årene 1933 til 1936 holdt orkesteret populære ettermiddagskonserter, særlig rettet mot ungdom, på Røde Mølle, fram til dette stedet ble sanert sammen med det resterende av Christiania Tivoli for byggingen av Oslo rådhus.
Den økonomiske redningen kom i 1934 da orkesteret hadde et samarbeid med NRK som medførte at halve orkesteret vekslet på å fungere som et radioorkester. NRK hadde også senderettigheter til alle orkesterets konserter, bortsett fra abonnementskonsertene. Samarbeidet medførte at orkesterets besetning igjen kom opp i 56 musikere. Men det innebar også en meget hard arbeidsuke med 14 konserttimer og 20 prøvetimer. Samtidig medførte de radiosendte konsertene at konsertbesøket sank. Dette samarbeidet varte fram til etter krigen, og etter 1946 har orkesteret bare opptrådt samlet.
Andre verdenskrig
Orkesteret mistet Universistetets aula som konsertsal, da denne ble rekvirert av okkupasjonsmakten, likeså Calmeyergatens Misjonshus. Virksomheten kom imidlertid raskt igang, i et samarbeid med Nationaltheatret ble den første konserten etter angrepet på Norge avholdt allerede 28. april, med søndagsmatinéer i teatret. Sesongprogrammene måtte naturlig nok baseres på utelukkende norske dirigenter og solister.
De nye makthaverne ønsket at kulturlivet skullle gå sin gang, men ønsket også å benyttet dette i sin egen profilering. Allerede ved markeringen av 100 årsdagen for Johan Svendsens fødsel 30. september 1940, dukket den nyutnevnte kommissariske statsråden for kultur og folkeopplysning, Gulbrand Lunde opp ved avdukingen av monumentet over komponisten.
Det kom snart bestemmelser om visse innskrenkninger om stykker og komponister som ikke skulle spilles, og da koret ble instruert av Kultur- og folkeopplysningsdepartementet om visse endringer i den nasjonal romansen «Olav Trygvason» av Bjørnstjerne Bjørnson fra 1861, ble problemet løst ved at koret forble taust resten av krigen.
Særlig krevende var den rollen orkesteret ble tildelt under statsakten på Akershus, 1. februar 1942 da orkesteret under trussel om reprisalier måtte delta og bidra til høytideligheten. Men også innen orkestere var det flere som samarbeidet med myndighetene, noe som gjorde arbeidsforholdene vanskelige. Fløytisten Rolf Schüttauf skal ha vært agent for Gestapo siden 1930-tallet, og gikk under krigen over til å arbeide på Victoria terrasse på heltid for SS-Hauptsturmführer og Kriminalkommissar Ernst Josef Albert Weiner som tolk og med forhør og tortur, til han ble skutt og drept av to motstandsmenn han prøvde å arrestere ved Ask utenfor Hønefoss 6. oktober 1944. Etter krigen ble ytterligere ni musikere fjernet fra orkesteret, som før krigen var på 57 musikere.
Etterkrigstiden
I den første perioden etter krigen hadlet det å gjenoppbygge orkesteret og utbygge dette videre til internasjonal standard. Utover på 1950-tallet reiste orkesteret rundt om i landet på landsdelsturnéer, noe som bvar svært vellykkede med krevende for orkesteret. Utover på 1960-tallet ble det også en stadig større ressusmangel. Et voksende problem for også orkesteret var at både publikumsmessig og for orkesteret var Universitets aula for liten og etter at Calmeyergatens Misjonshus ble revet var det heller ingen stder for de virkelige store anledningene. Allerede i 1952 ble de første konkrete planene om et konserthus i Oslo lagt fram, og i 1955 utlyst arkitektkonkurranse, som ble vunnet av svensken Gösta Åbergh. I 1966 ble selskapet Oslo Konserthus A/S etablert for å gjennomføre tiltaket, men sommeren 1967 gikk 70 av orkesterets musikere i demonstrasjonstog i stekende junisol i konsertantrekket kjole/hvitt til tonene fra «Gammel Jegermarsj» for å få fortgang i byggingen, noe som fikk stor offentlig oppmerksomhet og støtte.
Kor
Filharmonisk Selskaps Kor ble opprettet i 1921, på initiativ av blant andre orkesterets daværende sjefdirigent José Eibenschütz. Det ble omorganisert i 1983, og fikk da dagens navn Oslo Filharmoniske Kor. Det har også egne a capella-utgivelser.
Filharmoniens Kammerkor ble opprettet i 1991 med sin ofisielle debutkonsert i Oslo domkirke i 1993, men hadde allerede året før hatt et besøk i Polen. Koret har også a capella-utgivelser og utgivelser og konserter med redusert orkesterbesetning.
De er en viss overlapping mellom korene, både på dirigentsiden og i besetningene.
Venneforening
Oslo-Filharmoniens Venner ble stiftet i januar 1952 med formål å yte økonomisk støtte til orkesteret og å øke forståelsen for orkesterets kulturelle betydning. Blant de tidligere formålene var å kunne sørge for finansiering av dirigent- og solistengasjementer det ikke var rom for innen orgesterets budsjetter.
Venneforeningen har gitt støtte til tiltak som store konsertprosjekter, utvidelse av orksteret til en besetning som forutsatt, internasjonalisering av virksomheten, innspillinger, instrumentkjøp, kammerkonserter, musikerstipendier, akustikkforbedring i Oslo konserthus, profilering av orkesteret og direkteoverføring av konsert med Oslo-Filharmonien til kinoer over hele landet.
Sjefsdirigenter
| Dirigent | Periode | Land |
|---|---|---|
| Georg Schnéevoigt | 1919-1921 | Finland |
| Johan Halvorsen | 1919-1920 | Norge |
| Ignaz Neumark | 1919-1922 | Polen/Nederland |
| José Eibenschütz | 1921-1927 | Tyskland |
| Issay Dobrowen | 1927-1931 | Russland/Norge |
| Olav Kielland | 1931-1945 | Norge |
| Odd Grüner-Hegge | 1931-1962 | Norge |
| Øivin Fjeldstad | 1962-1969 | Norge |
| Herbert Blomstedt | 1962-1968 | Sverige |
| Miltiades Caridis | 1969-1975 | Tyskland/Hellas |
| Okko Kamu | 1975-1979 | Finland |
| Mariss Jansons | 1979-2002 | Latvia |
| André Previn | 2002-2006 | Tyskland/USA |
| Jukka-Pekka Saraste | 2006-2013 | Finland |
| Vasilij Petrenko | 2013-2020 | Russland |
| Klaus Mäkelä | 2020- | Finland |
Kilder
Litteratur
- Oslo filharmonien 75 år, 1919-1994 : jubileumsårbok, 1994-95, Digital versjon på Nettbiblioteket
- Alfred Fidjestøl: Lyden av Oslo – Oslo-Filharmonien 1919–2019, Cappelen-Damm 2019, ISBN 978-82-02-63550-3