Beleiringen av Akershus 1716
Beleiringen av Akershus 1716 var en del av det første Norgesfelttoget under store nordiske krig. Dette felttoget ble innledet ved at en svensk hær, ledet av Karl XII rykket inn i Norge 8. mars 1716 med den hensikt å presse Danmark-Norge ut av krigen. Beleiringen av Akershus festning i 1716 varte i 39 dager og var den niende og siste beleiringen i festningens historie, alle har vært mislykkede og festningen ble aldri militært inntatt.
Den norske forsvarsstrategien
Etter bybrannen i 1624 ble byen anlagt som en befestet by med Akershus festning som citadell og en voll med tre, senere fire bastioner på landsiden mot vest og nord. Vollene hadde forfalt og ble etter bybrannen i 1686 besluttet nedlagt, og mesteparten ble demolert i årene omkring 1700. I stedet ble festningen forsterket med kraftige utenverker mot nord og det ble ikke lov å gjenoppbygge bebyggelsen nærme festningsmurene. Christiania var dermed en åpen by som ikke skulle forsvares i tilfelle angrep, mens Akershus var blitt mer uinntagelig.
De militære myndighetene skulle derfor under dette angrepet ikke risikere et militært nederlag og oppga byen slik at man kunne få forsterkninger på våren og gjøre et kraftig motangrep. I mellomtiden skulle en vanskeliggjøre den svenske forsyningssituasjonen. Få sikre forsyningslinjene og hindre svensk anslag mot Drammen og Kongsberg Sølvverk fikk den militære øverstkommanderende Barthold Heinrich von Lützow oppført/forsterket Gjellebekk skanse som sperret veien mellom Christiania og Drammen, hvor man kunne ta inn styrker og forsyninger fra Danmark så snart isen på fjorden hadde gått. Lützow og den norske hovedstyrken var belagt her under beleiringen.
Angrepet på Christiania
Den svenske styrken kom inn mot Christiania fra nord og angrep 14. mars Bakås skanse på Ellingsrud, men de norske styrkene der holdt stillingen. Et fullt frontalangrep fra svensk side ville bli for kostbart og Karl XII måtte trekke seg tilbake og finne en annen rute mot hovedstaden. De trakk seg tilbake over Øyeren og videre sørover til Spydeberg. Den 14. mars nådde de Hølen, der de møtte den svenske styrken som var under kommando av generalløytnant Carl Gustav Mörner. Mange av soldatene var syke eller utmattede, og måtte etterlates i Moss, men det var nå en større styrke, omkring 7000 mann, som igjen marsjerte mot Christiania.
20. mars 1716 hadde de svenske styrkene nådde fram til Ås, hvor de fikk rede på at det var lagt forhugninger på landeveien mot Christiania. Klok av skade besluttet kongen å omgå disse hindringene ved å gå på isen over Bunnefjorden. I flere kolonner gikk svenskene nordover til de fikk øye på Akershus festning fra sundet ved Ormøya om morgen 21. mars.
De fortsatte langs Ekebergskråningen mot byen øst for Bjørvika og sørøst for byen, men festningskommandant oberst Jørgen Christopher von Klenow gav ordre om ild på lang avstand. De norske batteriene åpnet ild, og isen sprakk opp foran de styrkene som rykket fram. Det ble umulig å fortsette på isen, og de kom seg derfor i land i ly av Bleikøya, Hovedøya og Nakkholmen.
Fra Nakholmen og over til Bygdøy red først kavaleriet én etter én for å gi festningen vanskeligere mål å treffe, og deretter gjorde infanterisoldatene det samme. Likevel ble en del svenske soldater og hester rammet av kanonene. På Bygdøy ventet de til kvelden før en fortropp gikk over Frognerkilen til Gamle Aker kirke, hvor de slo leir. De fant byen evakuert og Karl XII kunne dermed innta Christiania uten ytterligere motstand.
Dette medførte at den svenske styrken red inn i byen 22. mars med fire mann i bredden, og dette skjedde helt uten dramatikk. De startet umiddelbart å forberede et stormangrep på festningen og satte opp to mindre kanonbatterier i byen for å starte beskytningen av festningen, men disse lette kanonene klarte ikke å ramme festningens kraftige murer.
Festningens forberedelser og svar
Festningen var vel forbredt på det svenske angrepet, den svenske styrken hadde tidligere i framrykkingen blitt forsinket av snøvær, noe som ga både skansen på Bakås og selve festningen gode muligheter til forberedelser. Garnisonen var økt til hele 3070 mann og 149 skyts, fordelt på ulike slags kanoner.
Svenskenes første storming 23. mars ga derfor dårlig resultat, selv om den hadde som utgangspunkt i brigader Ove Holgersen Vinds hus Marselienborg og festningens svakeste punkt på «Escarpe du Nord» hvor bybebyggelsen lå såpass nærme festningsmurene at angriperne kunne holde seg skjult inne i og bak bygningene før selve stormangrepet. De ble likevel oppdaget fra festningen og en styrke på 600 mann ble satt ut og bemannet artilleriet, Ildgivningen fra festningen var så kraftig at angriperne måtte holde seg i dekning og det var farlig å bevege seg i/krysse gatene som gikk i nord/sør-retning da festningens skyts kunne skyte i disse gatenes lengderetning.
Soldatene på festningen overvåket byen hele døgnet og holdt oversikt over angripernes bevegelser. Byen ble heftig beskutt for å stagge svenskene og flere hus ble totalskadd av bombardementet og de medførende brannene. og mange svenske soldater, herunder også offiserer ble drept. Den gjenværende bybefolkningen viftet med hvite tørklær da de beveget seg i byen for å unngå å bli skutt av festningens skarpskyttere. To senere forsøk på storming var også mislykket.
Beleiringen
Etter å ha tatt byen og de mislykkede stormangrepene innledet svenskene beleiringen av festningen, denne var svært sterk, og svenskene hadde ikke klart å føre fram beleiringsartilleri. Samtidig satt de fast i byen, som måtte vernes mot et eventuelt norsk motangrep. En svensk styrke på 600 mann under ledelse av oberst Dietrich Johan Löwenstierna dro på rekognisering mot Drammen, men ble stanset 23. mars ved trefningen ved Gjellebekk. Löwenstiernas styrke trakk seg da tilbake til Ravnsborg i Asker hvor de forskanset seg.
I sør hadde man også problemer, da norske soldater ved Svinesund ødela materialene som skulle brukes til ei pongtongbru. Dermed fikk man fortsatt ikke fram tungt artilleri. Det hastet å få det fram mens det var tykk is på Oslofjorden, siden det ikke var mulig å frakte det på landeveiene. Med våren kom ville det heller ikke være trygt å bruke skipstransport.
Hovedoppgavene for de svenske styrkene ble å skaffe mat til sine 7000 soldater, og da gjennom å kreve «kontribusjon», okkupasjonsmaktens krav til yteelser fra et besatt område. Mat og fôr ble dermed beslaglagt fra de omkringliggende gårdene.
600 mann ble sendt over Hadeland og Ringerike for å angripe Gjellebekk skanse bakfra. De seiret i trefningen ved Harestua, men den 29. mars ble de slått av norske styrker i slaget ved Norderhov. Karl XII prøvde igjen å gå rundt Gjellebekk, denne gang via Gamle Ringeriksvei. Den 16. april ble en svensk styrke på 200 mann slått i trefningen ved Nordkleiva.
Heving av beleiringen
Da det ikke nyttet for svenskene å storme festningen uten tungt artilleri, og måtte vente til de kunne få fram tyngre beleiringsskyts. Men etter hvert lyktes det for de norske styrkene å hindre de svenske styrkenes øvrige krigsanstrengelser, og situasjonen ble fastlåst. Etter hvert som byen ble tømt for mat, måtte svenskene stadig lengre ut på sårbare tokt for å skaffe forsyninger. De svenske nederlagene ved trefningene mot norske styrker bidro til at de svenske forsyningslinjene ble brutt og proviant- og forsyningssituasjonen for svenskene ble stadig mer anstrengt.
Da isen brøt i Oslofjorden i slutten av april, kom det hele 4000 mann i forsterkninger til forsvarerne fra Danmark. 23. april var alle muligheter om forsyninger landsveis borte gjennom nederlaget i det andre slaget om Moss denne dagen og 24. april ble den svenske styrken under Löwenstierna fordrevet fra forskansningen Ravnsborg i Asker.
Karl XII valgte da å avbryte beleiringen og natt til 30. april trakk de seg tilbake ut av byen, med de dansk/norske styrkene på respektfull avstand langs Den Fredrikshaldske kongevei over Ekeberg, deretter mot Onstadsund hvor de krysset Glomma 2. mai og videre mot Berg utenfor Frederikshald hvor Karl XII etablerte sitt hovedkvarter 12. mai på Torpum gård og forberedte og angrep Frederikshald i juli.
Kilder
- Akershus festning og Christiania 1716, Besøkssenteret på Akershus festning og Forsvarsmuseet
- De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718, Norgeshistorie.no