Forstadsbaner

Forstadsbaner er et fellesnavn på skinnegående kollektivlinjer i Oslo, særlig i tida før T-banen ble oppretta. I dag er det bare Lilleakerbanen og Ekebergbanen som har beholdt sitt særpreg som trikkelinjer ut til forstadsområder, mens de andre er ombygd til T-banedrift. Etter opprettelsen av T-banen i 1960-åra ble betegnelsen særlig brukt om de vestlige linjene, i og med at det bare var øst i byen at man hadde T-bane. Betegnelsen kan også brukes om lokatogene innafor Oslos grenser; disse har omkring fem mil sporlengde ut til Lysaker stasjon i vest, Holmlia stasjon i sør, Høybråten stasjon i øst og Movatn stasjon i nord.

Et av Holmenkollbanens tog i 1938.
Kolsåsbanens Type C1-vogn ved ankomstplattformen på Kolsås stasjon i 1943.
Foto: Anders Beer Wilse
Fra arbeidet med forlengelsen av Lilleakerbanen mellom Bekkestua og Haslum stasjon som åpnet 1924, her i 1922.
Foto: Oslo byarkiv
Fra arbeidet med forlengelsen av Lilleakerbanen som åpnet 1924, her med provisoriske broer over Lysakerelva i 1922.
Foto: Oslo byarkiv

Den første forstadsbanen kom i 1898 på strekningen MajorstuaSlemdal. Den ble drevet av A/S Holmenkollbanen. Allerede i etableringsåret ble denne forlenget til Holmenkollen, i dag Besserud stasjon. Ved opprettelsen hadde denne linjen opprinnelig en funksjon med å frakte folk ut i naturen, men det var en plan med å etablere større villaområder langs denne for å sikre et større trafikkgrunnlag. I 1912 kom den neste linja, fra Majorstua til Smestad. Holmenkollbanen ble også videreført; i 1915 fra Besserud til Holmenkollen, og i 1916 fram til Frognerseteren. Den planlagte endestasjonen ved Øvresetertjern ble aldri bygd, men sporet ble lagt fram dit.

Arbeidet med å føre banene videre fra Majorstua ned mot sentrum ble påbegynt allerede i 1912. Planen var å anlegge tunnel til Nationaltheatret. Allerede i 1914 måtte man gi opp dette, dels fordi politikerne ikke kom til enighet om hvor stasjonen skulle ligge, og dels fordi arbeidet ble svært kostbart. Det hadde nemlig oppstått store sprekkdannelser i bygninger langs tunnelen, og erstatningskravene var store. Det ble planlagt en stasjon i Homansbyen, men denne ble heller ikke ferdigstilt. Som følge av sammenrasinger av terrenget, anla man Valkyrie plass stasjon, og denne samt forlengningen til Nationaltheatret stasjon ble åpnet først i 1928. Denne linjen ble på folkeemunne kalt undergrunnen eller undergrunnsbanen. Valkyrie plass stasjon ble stengt i 1985 som følge av en rasjonalisering av antall stasjoner.

I 1917 kom Ekebergbanen, som gikk mellom Gamlebyen og Sæter. Den fikk spesielle vogner som også kunne kjøre på trikkelinjene inne i byen. Man kom raskt til enighet med Kristiania Sporveisselskab, slik at Ekebergbanen ble ført opp til Stortorvet hvor man kunne gå over på bytrikken. I 1941 ble denne linjen forlenget til Ljabru.

Lilleakerbanen kom i 1919. Den ble etablert av Kristiania Elektriske Sporvei, og i 1924 ble det kjøpt inn nye vogner som var mer tilpasset denne linjen, og den ble skilt ut i selskapet Bærumsbanen. Samme år ble denne forlenget til Bekkestua, og så videre til Haslum stasjon. I 1930 nådde den til Kolsås.

Aker herred stiftet i 1917 selskapet Akersbanerne for å styrke planleggingen av utviklingen av forstadsbanene. Selskapet sto bak Østensjøbanen, som ble åpnet mellom Etterstad og Bryn i 1923 og til Oppsal i 1926. Planen var at den skulle fortsette inn i bykjernen, men Oslo Sporveier motsatte seg dette. Man måtte derfor gå over til trikk på Etterstad, ved dagens Helsfyr. I 1922 begynte selskapet å anlegge Sognsvannsbanen, men i 1924 ble dette arbeidet innstilt. I 1933 kom det i gang igjen, og året etter kunne banen åpne. Men i denne perioden hadde Akersbanene mistet mye av sin betydning, og det ble A/S Holmenkollbanen som drev Sognsvannsbanen da denne åpnet. Dette selskapet drev også forlengelsen av Smestadbanen, som var ferdig til Røa i 1935. I 1934 ble også Kjelsåsbanen åpnet, som ble drevet av Oslo Sporveier. Akersbanene ble lagt ned i 1937, da A/S Bærumsbanen tok over driftingen av Østensjøbanen. En positiv effekt av dette var at man kom til enighet om videreføring gjennom Oslo sentrum, ettersom Bærumsbanen da kunne koble sin linje til Kolsås.

I 1942 åpnet forbindelseslinjen mellom Jar stasjon til Sørbyhaugen stasjonRøabanen. Kolsåsbanen ble da ført inn i tunnelen til Nationaltheatret stasjon. Lilleakerbanen ble videreført til Jar, og Røabanen ble forlenget ut i Bærum. Den nådde Grini i 1948, Lijordet i 1951 og Østerås i 1972.

Da Aker herred ble innlemmet i Oslo kommune i 1948, ble de østlige bydelene nye befolkningstyngdepunkter, og behovet for kollektivtransport ble større. Som følge av dette kom vedtaket om opprettelse av T-banen i 1954. Tanken om gjennomgående linjer hadde man hatt lenge, men nå begynte planlegging og bygging for alvor. I 1966 var tunnelen under byen ferdig, slik at man kunne kjøre fra Jernbanetorget til Helsfyr. Lambertseterbanen, Furusetbanen og Østensjøbanen gikk gjennom denne, og ved Tøyen stasjon var det tilkobling til Grorudbanen. I 1987 ble Stortinget stasjon gjenåpnet som et knutepunkt mellom de østlige og de vestlige linjene. Den første gjennomgående linjen ble Sognsvannsbanen, som ble klart for pendeldrift i 1993. I 1995 var det full sammenkoblilng mellom forstadsbanene og T-banen, slik at alle linjer gikk i pendeldrift. Lilleakerbanen og Ekebergbanen gikk over til trikkenettet.

Kilder