Christiania 1624–1814

Byens grunnleggelsesdato er hogd inn i denne steinen fra Store Voldport, nå på Oslo museum.

Foto: Rune Aakvik

«Christian IV udstikker Gaderne i Christiania», fra Gamle Christiania-billeder, utgitt 1893.

Christiania ble grunnlagt 27. september 1624, etter at bybrannen i Oslo tidligere samme høst hadde lagt store deler av middelalderbyen i ruiner. Christian IV bestemte at nå skulle byen flyttes inn under Akershus festning slik at den kunne beskyttes. Den nye byen ble anlagt med rette gater, noe som fortsatt er tydelig i Kvadraturen i Oslo sentrum. I denne artikkelen beskrives en del sider ved byen fra grunnleggelsen fram til 1814, da Christiania ble landets hovedstad.

Kjøpmannsdistriktet

Det eldste kartet over Christiania, Isaac van Geelkercks kart fra 1648.

Utdypende artikkel: Kvadraturen (Oslo)

Det egentlige Christiania dekket et svært lite område, tilsvarende Kvadraturen i dag. Det ble innført murtvang for å begrense brannfaren. Dette medførte høye byggekostnader, og ikke alle fulgte påbudet. Først etter bybrannen i 1686 ble murtvangen virkelig håndhevet. Gatenettet fra denne første tiden er i stor grad bevart, selv om bare Kongens gate har bevart sitt opprinnelige navn.

Dette området var også etter at vollene ble fjerna rundt 1730 det egentlige byområdet. Det omtales som kjøpmannsdistriktet, for det var bare her man kunne drive kjøpmannsvirksomhet, og var avgrensa av festningen, vollene og Bjørvika. I forstedene som sprang opp – særlig Grændsen, Vaterland og Pipervika – drev høkere og håndverkere handel. Her hadde byens myndigheter også jurisdiksjon. Det var også et stort område som utgjorde bymarka, der borgerne kunne få tildelt løkker eller bruke fellesløkkene til husdyrhold og jordbruk.

I 1735 kommer den første klare fastsettelsen av det ytre byområdet som vi kjenner. Grensa som ble trukket ved en oppmåling det året gikk fra Skillebekkens utløp, langs gårdene Frogner, Frøen, Blindern og Ullevål fram til Bjølsens grense i nord. Deretter gikk den sørvestover til Akerselva, og fulgte stort sett elva ned til Bjørvika. Dette utgjorde et område på 5559 dekar.

Grensene for kjøpmannsdistriktet, den del av Christiania som hadde byprivilegier, ble endret første gang i 1784. Man innlemmet da eiendommene langs nåværende Storgata og Brugata fram til Vaterlands bru. Ti år senere fikk noen gårder på hjørnet av Dronningens gate og nåværende Biskop Gunnerus' gate handelsrett. Neste utvidelse kom først i 1817, og forstedene ble innlemma i byen noe senere.

Forsteder

Byggekravene i byen førte til at mange borgere ikke hadde råd til å bosette seg der. Rett nok ble murtvangen oversett av enkelte, men det var grenser for hvor langt man kunne strekke dette. Derfor oppsto det raskt forsteder rundt byen, hvor også personer under borgerrett bosatte seg. De første forstedene var i Pipervika og på Vaterland og Grønland. Det var også noe ulovlig bebyggelse i Gamlebyen, som helt fram til navneendringa på byen i 1925 ble kalt Oslo. Etter hvert kom det også andre forsteder, som Fjerdingen, Bergfjerdingen og Grændsen.

Det var et tydelig sosialt såvel som økonomisk skille mellom de som bodde innenfor vollene, i kjøpmannsdistriktet, og de som bodde utenfor. Allerede mot slutten av 1630-åra hadde dette blitt så tydelig at borgermester Laurits Rud klagde over at sogneprest Kjeld Stub hadde vist ham så lite respekt at han «nærmest ble satt på linje med en av dem i Vaterland eller Pipervika». Av branntaksten fra 1661 ser man at gjennomsnittlig verdi for hus i Kvadraturen var 470 riksdaler, mens det i Vaterland var vanskelig å finne noe hus taksert til mer enn 60 riksdaler, og 121 av de 168 husene der var taksert til mindre enn seks riksdaler.

Forstedene var ikke en del av planen, og borgerne som hadde bosatt seg i Vaterland og Pipervika fikk i juli 1635 ordre om å flytte inn i byen innen neste sankthans. Det gikk ikke, og i oktober 1636 ble det gitt ny ordre. Nå skulle man slå seg ned i strøket mellom Sagene i Akerselva og nærmeste bru ved elvemunningen, der det kunne bygges inntil hundre hus. Samtidig ble det gjort ting som befesta forstedenes rolle, blant annet opprettelsen av Vaterland kirkegård i 1638.

I 1658 var stattholder Niels Trolles tålmodighet brukt opp, og han fikk svidd av forstedene. Begrunnelsen var frykten for at svenske angripere skulle søke tilhold der under et angrep på festningen. Det ble en upopulær avgjørelse, for det pågikk ikke noe angrep mot byen på den tida, selv om Danmark-Norge var i mer eller mindre kontinuerlig krig med Sverige. Nedbrenninga hadde liten effekt, for nye hus kom raskt opp på de gamle tomtene.

Kirker

I den første tiden etter flyttinga av byen måtte man bruke den delvis ødelagte Hallvardskatedralen. Først i 1632 begynte byggingen av ny domkirke, og i 1639, femten år etter byens grunnleggelse, ble den innviet som Hellig Trefoldighets kirke. Den lå ved Christiania torv. Denne kirken gikk med i bybrannen i 1686 – brannen brøt ut da lynet slo ned i kirken. En del av inventaret ble redda ut, og bygningen sto, rett nok med en del skader. Det ble beslutta at den skulle rives for å sikre god sikt fra festningen dersom byen kom under angrep.

En tomt til ny domkirke ble pekt ut i det vasstrukne området der Stortorvet ligger nå. Denne gangen tok byggeprosessen enda lenger tid, og Vår Frelsers kirke ble ikke innviet før i 1697. Den er, med en senere ombygging, fortsatt byens domkirke.

Det gamle Oslo hadde hatt flere kirker, deriblant to sognekirker, innenfor et svært lite område. I Christiania dekket domkirken selve byen, mens Gamle Aker kirke var den viktigste kirken for forstedene. Først godt inn på 1800-tallet kom det noen større forandring i dette ved at nye sognekirker ble oppført. Det fantes noen andre kirker enkelte steder, som Oslo Hospitals kirke som ble brukt av hospitalet, og Garnisonskirken på festningen, men disse var forbeholdt spesielle grupper.

Forsvar av byen

Kanonkule innstøpt i veggen på Oslo hovedpostkontor i Dronningens gate. Hvis en fiende kom seg inn i byen, som i 1712 da denne ble avfyrt, kunne festningens batterier bestryke hus og gater for å jage dem ut. Kula er flytta fra veggen på en eldre bygning på stedet.

Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Vollene rundt byen ble anlagt i 1630-åra for å kunne beskytte byen under angrep. Dette hadde vært en stor svakhet i det gamle Oslo, fordi man under beleiringer av Akershus festning kunne finne husly og forsyninger i byen. Det var antagelig en form for palisade rundt byen, men gjennom århundrer hadde fiender stort sett kommet seg uhindra inn i gatene. Den nye forsvarsplanen for byen hadde vollene som første hindring for en invaderende fiende. Neste skritt var mindre positivt for borgerne; dersom en fiende kom seg inn kunne festningens batterier bestryke byen. Det skjedde i 1712, da Karl XIIs soldater kom seg inn.

Det var tre byporter i Vollene, Store og Lille Voldport og Piperviksporten. Disse ble lukket om kvelden. Nøklene ble oppbevart hos den eldste borgermesteren, og mens portene var låst var det straffbart å gå inn eller ut av byen. I begynnelsen var det heller ikke enkelt, men allerede i 1643 var palisadene så råtne at man kunne spasere rett over, og vollmesteren ble trua med trekk i lønna dersom han ikke ordna opp. Problemet må ha vedvart, for folk fortsatte å krysse vollene om natta. I 1684 kjenner vi til at to unge jenter ble satt på vann og brød for å ha sneket seg ut etter at portene var stengt.

Vollene ble oppgitt allerede i 1686 etter en brann la omkring en tredjedel av byen i aske, og fjerne i løpet av de første tre tiårene av 1700-tallet. Byen begynte da å spre seg utover, og de nye gateløpene utenfor Kvadraturen ble anlagt ettersom det passet. Denne utvidelsen var ikke godkjent, og det var først i 1794 at byens areal ble formelt utvidet. De nærmeste forstedene utenfor vollene ble da innlemmet i Christiania.

Bybranner

Christiania ble grunnlagt som følge av en bybrann, og mye ble gjort for å hindre en ny katastrofebrann. Men med utstrakt brukt av åpen ild og dårlige slokkmuligheter når en brann først brøt ut et sted var det ikke til å unngå at byen ble ramma igjen.

Den første bybrannen etter grunnleggelsen var ikke en ulykke, men en planlagt nedbrenning. Brenningen av forstedene ble utført etter ordre fra Niels Trolle for å gjøre det vanskeligere for svenske tropper å beleire festningen. Spesielt Pipervika utgjorde en trussel, ettersom fienden der kunne finne ly tett på festningen.

Den første store brannulykken kom med bybrannen i 1686. Da lynet slo ned i domkirken, Hellig Trefoldighets kirke, spredde ilden seg raskt og omkring en tredjedel av byen ble lagt i ruiner. Brannen understreket viktigheten av murtvang, og det var først nå at forbudet mot trehus innenfor bygrensa ble håndhevet strengere, men det fantes fremdeles unntak.

Bybrannen i 1694 fikk et langt mer begrensa omfang. Et kvartal med 12-13 hus ble ødelagt. Den neste brannen, bybrannen i 1708, hadde antagelig omtrent samme omfang. Etter denne ble murtvangen igjen innskjerpa. Et av omtrådene som hang etter på dette punktet, og fremdeles hadde en del trebebyggelse, ble det neste som ble ramma. Etter bybrannen i 1713, der tolv gårder i Nedre og Øvre Vollgate brant ned, ble Christiania Borgerlige Brandkorps oppretta i 1714.

Brannkorpset hadde med sine begrensa ressurser og enkle teknologi lite å stille opp med da det i juli 1785 brøt ut brann i pakkhusene. Det brant på sjøsida i fem dager, og omkring 150 pakkhus ble flammenes rov. De økonomiske tapene i denne brannen var enorme.

Den siste store brannen i perioden før 1814 var bybrannen i 1787, da et kvartal med 17 hus ble totalskadd.

Helse

Svaneapoteket ble åpna i 1628 som Christianias første apotek. Her svanen ved Farmasihistorisk museum på Norsk Folkemuseum.

Foto: Nina Aldin Thune

Bymiljøet i Christiania var noe bedre med tanke på sanitærforholdene enn i det gamle Oslo. Men fortsatt var det ingen moderne kloakk, og folk bodde tett også i kjøpmannsdistriktet. Verre var det i forstedene, der man bodde minst like tett som i middelalderbyen.

Oslo ble ramma av to pestepidemier på 1600-tallet. Den første var i 1630. Det er uklart hvor denne pesten kom fra, men muligens kan den ha kommet fra England. Fattigvesenets protokoller fra denne perioden er bevart, og er en viktig kilde. Den særegne begravelsesordninga som ble innført av biskop Nils Glostrup viser at det må ha vært mange begravelser hver dag. I Hof kirke på Toten er det et bilde av sogneprest Thomas Laugessøn, som sies å være den siste av 1300 mennesker som døde i denne epidemien.

Pesten i 1654 var den siste i landet, og ramma både Christiania og andre steder på Østlandet. Det starta i Christiania. Der hadde man begynt å føre kirkebøker som er bevart, men dessverre er disse bare summariske for den fattige delen av befolkninga. I 1654 ble det notert 1523 begravelser i byen, mens gjennomsnittet for de foregående seks årene var 127 i året. De første tilfellene vi kjenner er to jenter fra samme hus som døde ble gravlagt 30. juli. I september og oktober var pesten på sitt verste, og kort etter midten av november slutter den brått, i hvert fall så langt kildene kan illustrere. Muligens kan det blant fattige ha dødd folk av pest også etter dette. 656 personer er navngitt, mens de øvrige 867 bare er summarisk oppført i bøkene. Dette henger sammen med om det ble betalt for begravelse eller ikke. Om de var rike eller fattige er ikke godt å si, enten hadde ikke familien penger eller det var ikke gjenlevende familie til å betale. En del av de døde ble gravlagt før pesten brøt ut, 25 personer. Enkelte døde også av andre årsaker, men det er typisk for store epidemier at andre dødsårsaker går kraftig ned. Sjansene for å overleve avhenger blant annet av god allmennhelse, og er man allerede syk eller svakelig er faren for å dø av pest desto større. Andelen som er døde av andre årsaker er derfor nokså lav, og man kan anta at det totalt er ca. 1440 pestofre i Christiania dette året.

Krist kirkegård ble oppretta som pestkirkegård dette året, og der står byens eldste bevarte offentlige monument, peststøtta.

Helsetilbudet var dårlig; hospitalene var med unntak av Oslo Hospital lagt ned etter reformasjonen, ettersom de hadde vært knytta til klostrene. Men en nyvinning kom til byen på 1600-tallet: Leger med medisinsk utdanning. Den første vi kjenner var Peder Alfssøn, som ble ansatt som filosofilære ved Oslo katedralskole i 1626. Han fikk da samtidig rett til å praktisere medisin. Fra 1668 av betalte byen godt nok for en bylege til at man slapp å kombinere det med et annet yrke. Ved siden av de utdanna legene hadde man bartskjærer og feltskjærer.

Det første apoteket i byen, Svaneapoteket, ble åpna av Baltzer Brabant i 1628. Han slet med å drive det, og måtte ha vinhandel ved siden av for å få det til å gå rundt. Først da Philip Moth tok over i 1654 begynte apoteket å gå med overskudd. Det var et vilkår for driften av apotekeren ved siden av medisiner også solgte konfekt og ferske urter til rimelig pris; til gjengjeld slapp han da skatt og andre borgerlige plikter. I 1672 fikk Svaneapoteket konkurranse da Elephant-Apotheket åpna. Fra 1689 til 1896 holdt Svaneapoteket til i Tollbugata 21.

Fattigdom

Det var en del fattigdom i byen, og mye i forstedene. På 1600-tallet var det mange fattige enker og alenemødre. Antallet uektefødte barn var høyt, og det dreide seg da ofte om en soldat og ei tjenestejente som hadde vært sammen. Soldatene slapp lett fra slikt, mens jenta måtte regne med å både få skamstraff i kirken og å miste jobben. Enker fra preste- og embetsmannsstanden hadde hjelpeordninger. Presteenkene fikk fri bolig og ved behov også tilskudd fra fattigkassa. Embetsmannsenker hadde ofte et «nådens år», der de mottok sin avdøde ektemanns lønn. Blant håndverkerne var det ikke noen offentlig ordning for enker, men laugene sørget så langt de kunne for håndverkerenkene. Verre var det for enker som ikke tilhørte en av disse gruppene; dersom de ikke klarte å få giftet seg på nytt gikk de vanskelige tider i møte.

I selve byen ønsket man å stenge fattige ute. Det man definerte som «verdig trengende» fikk lov til å tigge i byen, men dette var en nokså liten gruppe. De som falt utenfor risikerte straff for løsgjengeri dersom de tigde i byen.

Oslo Hospital tok imot noen fattige pleietrengende, da først og fremst blant borgere som tidligere hadde betalt skatt til byen. Dette var nær sagt det eneste byen stilte opp med, ved siden av ei fattigkasse som ikke dekket særlig mer enn begravelser for fattige og noen almisser.

Galleri

• 

  Kart over byen og festningen, 1648.

• 

  Håndtegnet kart over byen, 1784.

• 

  Byen og forstedene, 1811.

• 

  Garvemester Jens Peter Halléns modell av en del av det gamle Christiania.

• 

  Modell av en del av det gamle Christiania.

Kilder

• Berg, Arno. Det gamle Christiania. Utg. Dreyers forlag. Oslo. 1965. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Hellerud, Synnøve Veinan. Oslo : tusen års historie. Utg. Aschehoug. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Sprauten, Knut: «Byen flyttes» i St. Hallvard nr. 4/1998
• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.