Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. Otto Ottesen (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
Andreas Pedersens ruvende gravminne på Hamar kirkegård, «reist av arbeidere i Hamar og Hedmark». (2007)
Andreas Pedersen, ofte skrevet Andr. Pedersen (født 10. mars 1881 i Stange, død 18. januar 1923 på Hamar) var jernbanemann, seinere sekretær i Hamar kooperative selskap og Ap-politiker på Hamar. Andreas Pedersens gate er oppkalt etter han. Pedersen var sønn av stasjonsmester Iver Pedersen (1850-1912) og Martha Kristine Andersen Rynes (1856-1916). Sigurd Pedersen (1893-1968), som ble Hamar-ordfører, rådmann og stortingsrepresentant, var en yngre bror.
Som sønn av en jernbanemann gikk også Andreas Pedersen inn i NSB. I folketellinga for 1900 finner vi han som kontorbetjent ved Ringebu stasjon, der faren var stasjonsmester. I 1910 var han ansatt som stasjonsbetjent i Øyer, litt lenger sør i Gudbrandsdalen. Les mer …
Johan-Henrik Eltun Kvam (fødd 10. april 1850, død 6. november 1948) var spelemann og gardbrukar på nordre Kvam i Vang i Valdres. Kvam tok til å spela fele då han var 10-11 år. Han brukte då fela åt far sin, Trond Eltun på søre Øye. Då han var 21 år, fekk han seg ei Telemarks-fele, som han gav kr. 30 for. Han kjøpte ho av ein Oslo-mann. Ho var laga av Johan Ellefsson Steintjønndalen, Bø i Telemark. Det var ei retteleg god fele. Far hans, han Trond, fekk ho då han fór til Amerika 1876. Men då kjøpte Johan-Henrik seg att ei ny Telemarks-fele, som Knut Helland hadde laga. Johan-Henrik lærde fyrst og fremst felespel av far sin. Men han lærde og av mange bygdespelemenn, såleis av Ola Strand på Søyne, Krosshaug-sønene Lars og Andris og av Rengjistadane o.a. Les mer …
Th. Eggum dreiv pelsdyravl medan han var lærar i Skjåk. Her matar han sølvrev. Fotograf ukjent. Thorstein Eggum (fødd 18. mai 1901 i Sogndal, død 14. mars 1994 i Lier) var lærar, skulestyrar og lokalpolitikar. Lærarkarrieren delte seg nokså likt på Skjåk i Gudbrandsdalen og Lier ved Drammen. Han var varaordførar i det fyrste arbeidarstyret i Skjåk kommune. Eggum tok lærareksamen på Stord i 1922. Fyrste lærarstillinga var i Davanger, Askøy 1922-1923. Frå hausten 1923 kom han til Skjåk som folkeskulelærar i Holmork skulekrins. Der budde familien i lærarbustaden på Holmorkhaugen til 1945, da Eggum søkte og fekk lærastilling ved Øverskogen i Lier. Frå 1950 var han i Egge krins og skule i same kommunen, der han vart skulestyrar. Les mer …
Martinus Høgåsen, sosialist i bunad, representerer ein hovudstreng i språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen, nemleg kombinasjonen av norskdom og sosialisme. Frå ei arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken
Språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen tok til på eit tidleg tidspunkt jamført med andre delar av Austlandet. Som den fyrste kommunen aust for Langfjella innførte Lom landsmålet som skulemål alt i 1899. Grannebygda Skjåk kom etter ni år seinare med nokre av skulekrinsane sine, medan Østre Gausdal i den andre enden av dalen gjennomførde språkskiftet for alle sine skulekrinsar det same året 1908. Med omsyn til opplæringsmålet i folkeskulen var språkskiftet praktisk tala fullt gjennomført i distriktet før 1940.
Frå fyrst av var det norskdoms- og venstremiljø som stod i fronten for språkskiftet. Sidan vart det eit markant innslag av nynorskaktivisme også innan arbeidarrørsla i distriktet, noko som er med på å forklare den massive suksessen for målstrevet i 1930-åra. Stor skilnad i tidspunkt for språkskiftet i likearta grannebygder gjer det elles openbert at særskilde omstende og lokalt verkande aktørgrupper har hatt mykje å seie for utfallet.
Etter krigen har språkskifteprosessen vorte mykje reversert, særleg i dei sørlege bygdene. Les mer …
|