Lefsefat i Harstad - tykklefse lagt sammen to og to til venstre og bretta tynnlefse til høyre. Begge typer er smurt med smør, sukker og kanel.
er et tynt, mykt
brød. Tradisjonelt har det blitt laget hovedsakelig med
mel, men særlig på
Østlandet begynte man på
1800-tallet å blande inn
poteter. På Østlandet har derfor lefse blitt synonymt med en blanding av potet og
hvetemel, mens en type som er laget med hvetemel,
rømme og
surmelk har blitt kjent som
vestlandslefse. De foran nevnte varianter er alle såkalte tynnlefser. Både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bakte - og bakes det fortsatt tykke lefser, som gjerne heves med en blanding av kulturmelk og natron.
Grunnoppskriften på tynnlefsa varierte fra distrikt til distrikt, og på de fleste gårder var det også et spørsmål om hvilke blandingsforhold som til enhver tid passet, for eksempel om man hadde mye poteter til overs eller om man trengte å bruke opp surmelk som begynte å bli gammel. Deigene var normalt ugjæret, men det finnes også varianter som ble gjæret. Lefsene var en fin måte å forlenge holdbarheten, for ble de oppbevart riktig kunne de holde fra potethøsten til utpå neste sommer. De ble oppbevart tørre, og så fuktet med vann når de skulle brukes. I senere tid er det også vanlig å fryse lefser.
Les mer …
Sildball med kålrabi, gulrot, potet og flatbrød med smör.
Ananasbrus attått.
Foto: Olve Utne
(lokal uttale
sillbaill), òg kalla
sildeball somme plassar, er ein matrett som hovudsaklig blir bruka kring
Ytre Nordmøre og
Fosen, men som òg blir noko bruka elles i
Midt-Noreg. Hovudingrediensane i sildball er
sild (fersk sild eller
spekesild),
potet,
løk og mjøl (oftast
byggmjøl). Ingrediensane blir hakka eller ihopmolne til ein tjukk farse som så blir forma til kuler med ca 5–8 cm diameter og koka — ofte i lag med
kålrabi og
gulrøter — til dei flyt opp.
Les mer …
