 Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy) Branntakster gir forhåndsvurderinger av bygningers forsikringsverdi, framfor at takseringen gjøres etter at skaden er skjedd. I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassen med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.
I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.
Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat. Les mer …
 Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945. Foto: Norsk Folkemuseum ( bokmål; nynorsk koparslagar) eller kobbersmed (bokm.; nyn. koparsmed) var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmiðr er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.
Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.
Les mer …
Stavanger tollsted har en historie som går tilbake til middelalderen. I motsetning til de fleste bydannelser langs norskekysten handler ikke Stavangers oppkomsthistorie om handel og tollinntekter, men om opprettelsen av et bispedømme omkring 1125. Byen fikk allikevel fulle kjøpstadsrettigheter i 1425 og Stavanger hadde en oppgangstid på 1500-tallet. Det finnes bevarte tollister fra starten av 1600-tallet som forteller at byen eksporterte trelast i hovedsak til Skottland og Holland i denne perioden, mens de selv importerte korn og andre nødvendighetsvarer.
Stavanger fikk et tilbakeslag med opprettelsen av Kristiansand i 1641, da mange administrative oppgaver ble flyttet dit. Stavanger mistet sågar kjøpstadsrettighetene noen år på 1680-tallet. Byen slo seg opp på sildefikset og etterhvert hermetikkindustrien på midten og slutten av 1800-tallet. Det sies at kunsten har gode tider i dårlige tider og fra importlistene fra 1700-tallet kan vi se at det til Stavanger ble importert varer som munnharper, fioliner, fiolinstrenger, harpiks og trykte noter. Les mer …
 Holmestrand ca 1800 Foto: Ukjent Holmestrand vokste fram som utskipingsplass for tømmer i hovedsak til hollandske skippere fra midten av 1500-tallet. Stedet ble eget tollsted under Tønsberg i 1663, fikk status som ladested i 1744 og byprivilegier i 1752. Handelen foregikk fremdeles på slutten av 1700-tallet i stor grad på Holland. Omkring 1/3 av skipene som forlot byen i 1786 hadde retning Holland, 1/3 til Norge og 1/3 på andre deler av Europa. Mye av norskehandelen foregikk over fjorden til Fredrikstad.
Den viktigste eksportvaren fra Holmestrand var trelast. I 1779 ble Holmsbu overført fra Sand tollsted til Holmestrand. Les mer …
 I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler. Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.
Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til. Les mer …
Arendal fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Risør i 1723 og etter en lengre drakamp med Kristiansand. Arendal hadde lange tradisjoner som utskipingssted for trelast og handelsmøteplass for hollandske skippere og lokale bønder og handlende i hvert fall siden tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet var fremdeles trelasthandelen stor på grunn av stadig tilsig av tømmer fra det omfangsrike Arendalsvassdraget med Nidelva som hovedåre. Mange av byens skippere gikk også på fraktfart på havner på Østlandet og i utlandet. Byen hadde også en del innenlandsskippere som fraktet jernmalm fra Solberg-gruvene og andre gruver i Arendalsdistriktet til jernverk østover.
Grimstad lå under Arendal, men fikk egen tollbetjent i 1780 som følge av at Froland jernverk hadde fått losse- og lasterett for verkets produkter og for varer man trengte på verket. Det var imidlertid svært svært få skipsanløp inn og ut av Grimstad de første årene og i 1786 er det kun registrert ett inngående og to utgående skip. I 1794 var det tre inngående og fire utgående skip. Alle skipene gikk til eller fra Danmark eller andre innenlandske havner. Les mer …
| .jpg)
