Harstad Radio

Harstad Radio ble fra 1945 en av Norges kystradiostasjoner med formål å sikre skipsfarten langs kysten, men fikk og ansvaret for å bedre sambandet med Svalbard etter andre verdenskrig.

Harstad Radio ble flyttet fra det som opprinnelig var «Marinefunkstelle Harstad» til toppen av Kaarbøåsen i 1948 - i 1955 sto denne nye stasjonsbygningen ferdig etter å ha holdt til i ei brakkelignende hytte fra 1948. Brakka skimtes like til venstre og bak betonghuset. De 65 meters høye mastene var godt synlig i landskapet. Foto: Telemuseet.
Harstad Radios permanente hus på Harstadåsen som ble tatt i bruk i 1955, slik det så ut 25. oktober 2023. Foto: Gunnar E. Kristiansen.

Femårsplanen for moderniseringen av Telegrafverket var ferdig i 1939[1], og da ser vi at av et totalbudsjett på kr. 2 750 000 til radioanlegg ble det beregnet «170 000 til ny kystradiostasjon ved Harstad» som da hadde et folketall på 3 788[2] (og) «200 000 for senderutstyr til Harstad Radio for forbindelsen til Longyearbyen, Svalbard[3] ». I samme budsjett var det og avsatt 7 millioner til automatisering på 14 steder rundt omkring i Norge hvorav 240 000 til Harstad[4]. I tillegg til foranstående sa Telegrafverket at det måtte påregnes en tilleggsbevilgning over Svalbardbudsjettet på kr. 355 000, hvorav ca. «300 000 til telegrafri- og telefonanlegg. Longyearbyen, Svalbard for forbindelse til Harstad»[5]. Endelig måtte Telegrafverket være innstilt på å bekoste 100 000 til det planlagte nye anlegget av kystradiostasjonen i / ved Harstad[6].

Planen var at det skulle anlegges kystradiostasjoner i Vardø, Hammerfest og Harstad med supplerende radiotelefonstasjoner i Mehamn, Tromsø og Bodø[7].

Andre verdenskrig

Da de tyske beskyttelsestroppene ankom Norge 9. april 1940 forstår vi at det ville gå noen tid før Telegrafverket fikk bygd opp den foreslåtte kystradiostasjonen i eller ved Harstad. Men – tyskerne hadde og sine radioplaner for Harstad. Om de fulgte planen etter telegrafverkets skisser er vel mer usikkert, men ganske snart etter at de første tyske troppene ankom startet de graving og oppriggingen av mitraljøsestillinger og annet i Harstadåsen; en mitraljøsestilling var vendt mot Harstadskaret og det som seinere ble til Folkeparken og en andre vendt mot Sama/Trondenes. I tillegg ble det anlagt flere skytter-graver og -stillinger som vendte mer direkte mot Harstadbotn, Seljestad, Gullhaugen, Harstadgården, Parken og Sama. Dette var nok på den beregning å skulle forsvare det Harstad-folk snart kom til å kalle «Funkstellet i Kaarbø-åsen».

Vi vet ikke nøyaktig når tyskerne begynte oppbyggingen av radiostasjonen i Kaarbø-åsen, men da Jakob Eliassen fikk «tyskerarbeid» sommeren 1941 var det med å frakte varer og forsyninger fra Eineberget og opp på «Funkstellet». Vi kan imidlertid tenke at dette skjedde parallelt med planene om etableringen av det vi i dag kjenner som Adolf-kanonene på Trondenes fort. Det var ingen vei opp til det som langt seinere ble til Torfinns gate; kun et hestetråkk opp til gjerdet som Kaarbø-gården hadde satt opp fra Skaret og nordover til den delen av Harstadåsen som tilhørte Rønning-familien. Her var det at Kaarbø-gården plasserte hestene sine etter at dagens dont var unnagjort. – Kaarbø eide opp til toppen av åsen der de grenset mot Sama-karenes utmarksområde. Etter krigen var det ofte Steinar Pedersen (f. 1935), en av sønnene til drengen i Kaarbø-gården, som fikk jobben med å ri gammelmerra opp til grinda ved siden av det som hadde vært den tyske radiostasjonen. Her ble merra, et føll og en arbeidshest sluppet løs for natta, og hentet ned igjen morgenen etter, slik man også hadde gjort i tidligere tider.

Arbeidet til Jakob Eliassen besto i å viderebefordre forsyningene fra byen som ble losset fra lastebilene på Eineberget. Bilene kom nemlig ikke opp den bratte lia til Funkstellet. Ved «Hansinastua» på Eineberget rant en bekk forbi; der ble varene omlasta. Noe av varene måtte bæres opp de bratte kneikene. Men det meste ble lagt på slede eller vogn, og så kjørt opp med hest. Hesten og kjørekaren kjente hverandre godt fra høyberginga i Harstadgården, der Jakob pleide hjelpe til. Det var nemlig onkel Einars hest (Einar Henriksen var bror til Jakobs mor, Trine). All fyringsveden ble transportert denne veien, likeså alle andre forsyninger som fisk, kjøtt, poteter og grønnsaker. Det var særlig mye kål som ble frakta på denne måten. Fisken ble henta på Fiskehallen i byen. Det var mange tyskere stasjonert på Funkstellet. Flere av personalet var skikkelig greie karer, og mange mislikte hele krigen. Ja, sjefen sjøl, som nok var teleteknisk utdannet ga meget sterkt uttrykk for sin holdning da han inviterte Jakob inn på kontoret en sommerdag i 1942. Han skålte med Jakob og ønsket han ikke var der men heime. Det ble kjørt kontinuerlige sambandskurs på Funkstellet. Soldatene satt i «klasserom» og fikk blant annet undervisning i morsealfabetet og lignende. Jakob syntes han hadde en fin jobb. Blant annet innebar arbeidet ansvaret for å fyre under den sentrale fyrkjelen som sørget for varmt vann til alle som var stasjonert på åsen. Det måtte være fyr hele døgnet, og derfor ble vel dette arbeidet ansett å være særs viktig. «Betalinga var god, men du vet, man var jo ung – og pengene fikk føtter å gå på. Dessuten, vi var jo vant med å kunne møtes hvor som helst og prate om hva som helst. Etter juli 1940 ble det slutt på slike tilstander.» Denne situasjonen forverret seg utover, fortalte Jakob. Etter hvert som tida gikk ble det forbud mot sammenstimlinger. Tyskerne definerte en sammenstimling til tre personer og mer, derfor ble det uholdbart i lengden. Han og en del kamerater tok seg over til Sverige ut på høsten 1942.

«Funkstellet»

Foran ser vi Jakob Eliassen fortelle litt fra forholdene ved tyskernes radiostasjon, som fra 1943/44 til slutt kom til å bestå av en garasje for en Horch (tysk bil som ble brukt til forskjellig ved anlegget), tre brakker var plassert slik at de sto med gavlen mot Eineberget/byen. En fjerde brakke som huset stasjonssjefen og andre offiserer sto nærmere brinken mot Eineberget. At det sto en tysk arbeidsbil i egen garasje ved de tre brakkene kan forklares med at i 1943 kom en delegasjon tyske befalingsmenn på visitt til drosjesjåfør og småbruker Aage Rønning, som fram til de tyske styrker inntok Harstad sommeren 1940 var kasserer for Harstad Arbeidersamfund. De ville anlegge en vei over potetåkeren hans på Eineberget. Denne veien skulle så lede opp til Funkstelle, der Kaarbøgården tidligere hadde hatt et inngjerdet område for gårdens griser. Denne ordninga var grei, både for grisene og folket på gården – ved at man slapp den noe intense lukta fra et grisehus samtidig som grisene fikk rote etter røtter og annet i den ellers ubrukte jorda i området. Tyskerne ville vise Rønning hvor stor del av potetåkeren de ville «ekspropriere», og gikk inn i fjøsen hans. Her hentet de fram noen staurer til å markere med. Heldigvis la de ikke merke til den trekassen som sto i skjul bak staurene. Kassen inneholdt nemlig bøkene fra Harstad Arbeidersamfunds bibliotek, som Aage Rønning, Paul Nilsen og andre partikamerater hadde berget fra huset og fått plassert i Rønning-fjøset før de første tyskerne kom til Harstad 13. juni 1940. Tyskerne bygde veien slik at det ble mulig å ta seg fram til Marinefunkstelle Harstad med bil. (Arbeidersamfundets bibliotek ble langt seinere overlevert Sør-Troms museum).

  • Okkupasjonsmaktens «Marinefunkstelle Harstad» ble bygd opp på Kaarbø-eiendommen i (Kaarbøåsen) der sørenden av det som langt seinere ble Torfinns gate nå er. En av brakkene lå der Torfinns gate 13a seinere ble bygd, garasjen og de tre øvrige brakkene sto der Torfinns gate 16 og Torfinns gate 18 ble bygd. Etter krigen ble det som nå er Torfinns gate 15a brukt som bolig for fire familier der en eller begge ektefellene var knyttet til Harstad Radio. Der huset som nå har adresse Torfinns gate 15c står, var det anlagt en liten betongbygning som inneholdt en transformatorstasjon, og på toppen av bygget ble det tidvis mulighet for å bade i regnvann, idet det var murt en kant rundt som kunne være ca. 60 cm høy.
  • Bak stasjonssjefens brakke (seinere Torfinns gate 13a), var det bygd et skur som huset en liten pumpestasjon, som sørget for vanntilførselen til anlegget. Og ikke langt fra Torfinns gate 13a (sjefsbrakka) reiste en av de tre ca. 45 meter høye antennemastene seg. Disse mastene var konstruert i tre, som gjorde at mastenes «bein» måtte skjøtes med nokså kraftige jernbeslag, samtidig som det var anlagt stigetrinn opp til mastetoppen og antennetrådene.
  • Ved siden av - eller heller - til høyre for tyskernes garasje var grinda i gjerdet som gikk langs Harstadåsen - fra sør mot nord, og som Steinar Pedersen og andre som fulgte de tre Fjordingene opp til kvelds- og nattbeitet måtte krysse.
  • Den ene av de to andre mastene var plassert bak de tre forannevnte brakkene, omtrent der telegraffullmektig Ruth Nibe og mekanikeren Bjarne Nibe fikk bygd familieboligen i det som seinere ble til Radioveien, mens den tredje sto helt i enden av Torfinns gate - ikke langt unna der Torfinn Kaarbø seinere bygde sin bolig.

Harstad Radio

Marinefunkstelle Harstad ble overlatt Telegrafverket ganske snart etter tyskernes kapitulasjon. Sigrid Rød, mangeårig medarbeider og bestyrer av Harstad Radio har fortalt at den formelle overtakelsen skjedde 22. august 1945, mens den fysiske overtakelsen skjedde først 21. september samme år. Frithjof Bathen ble stasjonens første sjef.[8] Snart så man at telegrafbestyrer Bathen ved Harstad Radio annonserte etter to piker høsten 1945. [9].Den permanente utbygging av Harstad Radio skulle ha startet våren 1947, men kom imidlertid ikke i gang før høsten 1947[10], noe som nok skyldtes den alminnelige mangel på bygningsmaterialer. Av de budsjetterte 200 000 til kystradiostasjonene ble det i 1948 avsatt 80 000 til «fullføring av den første utbygging av Harstad Radio»[11].

I mars 1946 meldte Harstad Tidende, som hadde snakket med bestyrer Bathen, at den foreløpige sikring av ruteflyging til Nord-Norge ville bli ivaretatt av en egen radiostasjon i Harstad, sannsynligvis bemannet av Det Norske Luftfartselskap (D.N.L.) sine egne folk. Imidlertid mente han at det på sikt var planer om at også denne tjenesten skulle overføres til Harstad Radio, men foreløpig hadde stasjonen så mange oppgaver og relativt dårlig utstyr at dette ville bli vanskelig.[12] Sommeren 1947 meldte avisa Folkeviljen at man arbeidet med å finne rett lokasjon for flysikringstjenesten i Harstad. Det ble særlig pekt på Trondenes hageby. Bestyrer Danielsen var opptatt av at den foreløpige plasseringen på taket av tollstasjonen i Ekspedisjonsbygget på kaia ikke var særlig egnet. Stasjonen skulle i utgangspunktet kun være en mottaksstasjon, mens alle sendinger var ment å gå fra Harstad Radio, så snart de fikk nytt senderutstyr.[13] I august meldte Folkeviljen at landets første radarfyr skulle settes opp i Harstad, noe som ville gjøre Harstad til et av de mest moderne sikringsanlegg i verden. Det ville få en foreløpig plassering på taket av ekspedisjonsbygget, men at den etter all sannsynlighet ville bli flyttet til et mer permanent plassering på Sandsøya. Denne flyttingen planlegges gjort sammen med at flysikringstjenestens flytting til Trondeneshalvøya i Trondenes kommune, hvor man også ville få oppført et hus til stasjonen som skulle samarbeide med Harstad Radio.[14] I september hadde folk fra Harstad Radio satt opp en del master og ordnet forskjellig antennemateriell. Monteringen av Radarfyret ville starte så snart eksperten fra England kom for å lede dette viktige arbeidet.[15] Flysikringstjenesten i Harstad ble etter hvert flyttet fra Trondeneskleiva til Harstad Radios stasjon på Harstadåsen, hvor den ble værende i 10 år.[16] En historie som illustrerer noe av komikken i de første flysikringstjenesteår er den om at det skulle rapporteres om enhver landing av sjøfly til sentralen i Bodø. Det gikk rett og slett ut på å motta melding om at fly var på vei mot Harstad og ventet på lande på et gitt tidspunkt. Da gikk vakthavende telegrafist som mottok meldinga ut på trammen hvorfra han fysisk kunne se at flyet landet, før han gikk inn og sendte melding om observasjonen til rette vedkommende.[17] I desember 1947 ble det lagt ny el-kabel med større kapasitet fram til stasjonen i Kaarbø-åsen. Det var nødvendig å bedre telefonsamtalene over Harstad Radio.[18] Allerede i 1946 begynte man planleggingen av flytting av stasjonsanlegget til toppen av Harstadåsen. Tre radiomaster ble reist på toppen av Harstadåsen i 1946/1947. Disse skal ha vært omlag 40 meter høy. Men selve stasjonen ble foreløpig ikke flyttet. I regnskapet fra 1948 ser vi at det var materialmangel og skort på kvalifisert arbeidskraft som betinget at så mye som 175 000 ikke ble brukt av det samlede budsjett[19]. Det var forøvrig i 1948 at stasjonen ble flyttet til toppen av Harstadåsen, (som fortsatt er en del av Kaarbøåsen). Det ble reist tre 60 meter høye stålmaster med påmontert lys som skulle sikre luftfarten over stedet. Stasjonen var da ei brakkelignende hytte på 85 kvadratmeter som ble betjent av ni mann[20] – der Sigrid Rød (1916-2010), datter av kaptein Oluf Rød og Antonetta Simonsen Rød var en. Den nye stasjonen ville betjene trafikken fra Rørvik i sør til Svalbard i nord, dit særlig telegramtrafikken var stor; stasjonssjef Bathen opplyste at det normale var at det daglig ble formidlet 200 telegrammer dit, men at det fortsatt bare var et ønske å kunne ringe dit[21]. Stasjonsbestyrer Bathen søkte å få fortgang i telefonforbindelsene med Svalbard, men var selvsagt avhengig av bevilgninger til fornødent utstyr. I desember 1948 ventet han fortsatt[22].

På statsbudsjettet for 1949 ble det avsatt 770 000 til div utgifter ved kystradiostasjonene inklusive kjøp av hus rundt Harstad Radio[23]. Dette dreide seg om kjøp av tomtene til de husene man overtok etter frigjøringa[24].

Morsdagen 1949; 13. februar ble det foretatt prøvesending over radiotelefon til Svalbard fra Harstad. Bestyrer Bathen ved Harstad Radio sa det hadde vært vellykket og at det ville bli foretatt flere prøvesendinger, men mulighetene for hemmelige samtaler måtte man vente med til utstyret var på plass - til sommeren[25]. Denne meldinga ble kopiert i så å si alle landets aviser. Ja, i Røros-avisa Arbeidets Rett for 16. februar ble det også referert til en tre-minutters telefonsamtale som stiger Rick. Knudsen hadde med sin mor hjemme på Røros. Da sambandet ble åpnet med retning fra Svalbard 1. april[26], var også dette ei melding som gikk ut i alle avisene.

Fra 1. januar 1950 ville Telegrafverket forlange sertifikat fra de som hadde installert radiotelefoni i fiske- og fangstfartøyene, dette var bakgrunnen for kursvirksomheten ved Harstad Radio som meddelte Nordlys at det hadde meldt seg 12 deltakere til kurset som skulle starte ved Harstad folkeskole 25. april 1949. Fra høsten ville også Tromsø Radio tilby slike kurs[27]. I heftet med Stortingsforhandlinger fra 1958 ser vi følgende om tjenesteboliger ved Harstad Radio: «I 1949 overtok Telegrafverket for kr. 68 050 fra Direktoratet for fiendtlig eiendom diverse hus og brakker i Harstadåsen, Kårbøgården gnr. 59 br. nr. 1 (festet grunn), oppført av okkupasjonsstyrkene. Telegrafverket har ingen regulær leieavtale med grunneieren og kjøpet av husene er ikke tinglyst. Det står nå igjen 4 hus: 1) hovedbygning som kan betraktes som permanent på 145 kvm. av tre i 2 etasjer med 2 leiligheter, 2) kontorhus med 1 leilighet, 3) boligbrakke med 2 leiligheter, 4) maskinhus. De to sistnevnte hus må betraktes som ikke permanente og vil sannsynligvis bli avhendet. Et 5. hus «Bungalowen» ble i 1955 solgt for takstpris kr. 8 700»[28].

1. april 1949 ble det over Harstad Radio åpnet provisorisk radiotelefonsamband med Svalbard. I 1950 ble utbygginga av Harstad Radio for kysttjeneste og samband med Svalbard foreløpig avslutta. Da sto senderutstyret i trebrakka i påvente av at det skulle bygges nytt murhus til senderstasjonen[29]. I 1951 fikk telesambandet mellom Harstad Radio og Longyearbyen forvrengningsutstyr[30]. Det ble også påpekt som nødvendig å få fortgang i oppføringen av ny stasjonsbygning for Harstad Radio[31]. I Telegrafverkets drifts- og kapitalbudsjett for terminen 1952-1953 fortelles det at Harstad Radios forholdsvis store og viktige senderanlegg fortsatt er plassert i «(…) et lite provisorisk hus av brakketype. En ny stasjonsbygning må bygges snarest mulig. En fører opp kr. 100 000 som førsteløyving til utstyr og installasjoner.» Departementet hadde intet å bemerke til saken, slik den ble framsatt av Telegrafverket[32].

I 1953 gikk man over til fjernskriverdrift i sambandet mellom Harstad og Svalbard[33]. Til ny senderstasjon ved Harstad Radio var i 1953 gitt en førstebevilgning på 100 000 kroner, men til fullføring av arbeidet trengtes ytterlige 190 000 som ble ført opp til bevilgning i drifts- og kapitalbudsjettet[34].

I 1954 ble det kjøpt og montert en ny kortbølgesender på 2,5 kw. med tre kanaler til Harstad Radio for å kunne ekspedere telegram og telefontrafikken på radiosambandet med Svalbard Radio. Det ble og bestilt en tilsvarende til Svalbard Radio[35]. Byggingen av ny stasjon ble forutsatt startet opp høsten 1953 til en kostnad av 260 000, derfor ble det gjort en tilleggsbevilgning på 70 000 kroner [36]. Statsbudsjettet for 1955 inneholdt ingen sak av vesentlig interesse for Radio Harstad. De store investeringer var nå unnagjort – da med et lite unntak for tjenestene mot Svalbard som fortsatt sto for relativt store kostnader.

 
Harstad Radio etter 1955. "Nybygget" på Harstadåsen ble ferdigstilt og innviet i 1955. Til høyre for sender- og mottagerhuset ses ei av kystradiostasjonens 65 m. høye master. Årstall for fotografering er ukjent, men etter som garasjebygget ikke er fanget inn her, må det være tatt i tidsrommet 1955-1962. Foto: Sør-Troms Museum.

I 1955 sto det 90 kvadratmeter nye stasjonshuset i betong som var planlagt av sivilingeniør Ole Alm og bygd av entreprenørfirmaet ingeniør Kr. Strøm for Harstad Radio ferdig på toppen av Harstadåsen. Det var og skaffet sidebåndsvelger og mottaker for telefonitjenesten rettet mot radiosambandet med Svalbard. Likevel ser man av Telegrafverkets budsjettframlegg at man ikke var helt ferdig med anlegget øverst på Kaarbø-åsen. I 1957 ser det imidlertid ut til å ha vært fullført.

I 1958 ble det utført en del forberedende arbeid for retningsantenner til reservesamband Harstad – Oslo under en linjeugreie i Nord-Norge[37]. Dette ble fullført i 1959.

I 1964 ble det gjort en førstebevilgning til nytt sender- og mottakerutstyr ved Harstad Radio, for å forbedre det dårlige sambandet til Svalbard[38]. Dette ble ytterligere forsterket ved at man var inne i en periode med dårlige sambandsforhold – både for radio og telegramtrafikken[39].

I 1968 ble tre tomter og en boligbrakke samt noe teknisk utstyr ved Harstad Radio solgt[40]. Samme år ble det gjort forberedelser til å flytte Harstad Radios funksjoner med og mot Svalbard til Ski/Jeløy: Antenneanleggene på Svalbard ble overhalt og forandret[41].

Per utgangen av 1974 var det kun to selvstendige kystradiostasjoner igjen i Norge: Harstad Radio og Rogaland Radio[42].

Mangesidig bistand

Kystradiostasjonene var altså primært opprettet for å sikre sjøtrafikken langs kysten. Telegrafstyret besluttet i møte 9. november 1948 å gi gratis legeråd for skip i sjøen som fra Harstad Radio ble besvart av Harstad og Troms fylkes sykehus[43]. Fra 1. juli 1952 ble særlige viktige meldinger som tidligere var sendt i tilknytning til riksprogrammets nyhetssendinger nå sendt ut over kystradiostasjonene. Harstad Radio fikk da ansvar for strekningen Tennholmen fyr til Andenes fyr[44].

Da to tyske trålere som hadde anropt Harstad Radio kom innom Harstad i november 1948 var det såpass nært opptil andre verdenskrig at avisa Folkeviljen brukte mye sverte på å forklare at også tyske trålere har adgang til norsk havn for viktige reparasjoner. Ekkoloddet var skadet på et av fartøyene og to mann var skadet på det andre[45]. Noe seinere savnet man signal fra isbryteren «Åsenfjord» som man visste var på vei til Harstad fra Svalbard, når så tollkammeret bekreftet at den ikke var ankommet til avtalt tid – og at Harstad Radio ikke hadde hørt fra det siden Bjørnøya radio, ble man bekymret etter som skipet også hadde tatt med en del passasjerer og post fra Svalbard. 24. november hadde Isfjord Radio hatt kontakt med skipet som da meldte at de hadde problemer med en radiosender[46]. Avisa Nordlys meldte 27. november at skipet hadde hatt kort kontakt med Harstad Radio, og som med 40 besetningsmedlemmer, en del passasjerer inkludert en skadet gruvearbeider snart var ventet inn til Tromsø. Alt vel.[47]

I januar/februar 1949 ble det planlagt kurs i radiotelefoni for fiskere i regi av Harstad flysikringsstasjon[48]. Bestyrer Danielsen ved flysikringstjenesten hadde alliert seg med fullmektig Ellefsen ved Harstad Radio som lærer[49]. Annonseringa startet i Folkeviljen 22. januar 1949 og ble repetert i Harstad Tidende og Lofotposten.

På etterjulsvinteren 1952 ble det avviklet et kurs i radiotelefoni for soldatene på Bardufoss, men de måtte til Harstad for å avlegge sine sertifikatprøver – ved Harstad Radio[50]. I november 1956 ble det arrangert et radiotelefonikurs for soldater ved det som den gang ble benevnt Harstad Festning. Av de 30 som meldte seg på fullførte 24 med svært gode resultater, noe bestyrer Bathen ved Harstad Radio bekreftet i kraft av å være sensor[51].

 
Sigrid Rød, en legende innen telegrafverket i Harstad. Hennes siste stilling ble som avdelingssjef for Harstad Radio, hvor hun markerte seg som en trivelig medarbeider og godt likt sjef. Foto utlånt av Harstad soroptimistklubb.

Tromsø og Harstad Radio fikk i tidsrommet 22. september til 23. oktober 1967 ansvaret for å varsle om oppskyting av raketter fra Andøya rakettskytefelt innenfor fareområdet Vesterålen - Sør-Troms[52].

 
Harstad Radio flyttet sine kystradio-sendere/mottakere fra Harstadåsen til Televerkets bygg i Hans Egedes gate 6 i sentrum av Harstad i 1976/1977. Fra venstre: Olav Kyrre Olsen, Mathias Bjerrang og Bodil Hanssen fotografert i 1979 av avisa Nordlys sin Harstad-avdeling. Foto utlånt av Sør-Troms museum.

Harstad Radio var også engasjert i flere redningsaksjoner på de strekninger stasjonen var satt til å overvåke. En av de i seinere tid, mest omtalte var den omkring «Utvik Senior» i 1978. Selve hendelsesforløpet til denne ulykka er utførlig beskrevet i Stortingsmelding nr. 33 2004-2005[53].

Flytting

Forberedelsene var i gang fra midt på 1970-tallet, og da Televerksbygget i Hans Egedes gate 6 sto ferdig etter investeringer på rundt 8 millioner, var også Harstad Radio klar til å flytte inn. I januar 1977 var hele operasjonen sluttført, med den lille reservasjonen at de fire store radiomastene fortsatt ble stående oppe på Harstadåsen – faktisk til i 2008. Nå ble anlegget på Harstadåsen fjernstyrt fra Televerksbygget i sentrum. Organisatorisk betød dette at man nå, fra 1. april 1976 var underlagt Harstad Teleområde, mot tidligere Telenor Nord. Dessuten ville Harstad Radio som før fjernstyre VHF-stasjoner på Andenes, Stokmarknes, i Narvik og på Kistefjell ved Finnsnes, samt mellombølgeanlegg på Andenes og Stokmarknes. Det mest moderne utstyr var nå på plass i ekspedisjonslokalene i Hans Egedes gate 6. Neste skritt var å la Tromsø Radio bli fjernstyrt fra Harstad og Hammerfest.

Harstad Radio var engasjert i flere redningsaksjoner på de strekninger stasjonen var satt til å overvåke. En av de i seinere tid mest omtalte var den omkring «Utvik Senior» i 1978. Selve hendelsesforløpet til denne ulykka er utførlig beskrevet i Stortingsmelding nr. 33 2004-2005.

 
Arnljot Norwich engasjerte seg for sikkerheten langs kysten.

Det går mot slutten for kystradiostasjonene

22. oktober 1980 reiste representanten Arnljot Norwich (Høyre-Troms) et grunngitt spørsmål vedrørende nedleggelsen av Tromsø Radio. Saken var at Tromsø Radio nå ble fjernstyrt fra Harstad Radio. Norwich, som var Harstad-borger fant dette uforsvarlig – både med hensyn til beredskap og alminnelig sikkerhet til sjøs – især med henblikk på den forestående oljeboringsaktivitet nord for 62 grader Nord, men ganske især for fiskerne som overhodet ikke var blitt forespurt om saken. Statsråd Ronald Bye besvarte spørsmålene men ga ingen garantier for bevaring av televerkets tidligere strukturer[54]. I Stortingsbehandlingene fra 1981/82 får man bekreftet Tromsø Radios nedleggelse[55].

 
Jan Elvheim, tok flere ganger til orde for fiskernes sikkerhet.

I 1988 ser vi at Stortinget hadde vedtatt å legge ned og automatisere Harstad Radio. Dette ble det bråk rundt og i Stortingets spørretime 8. februar 1989 stilte representanten Magnus Stangeland spørsmål til samferdselsminister William Engseth omkring forliset til «Polarbas» der det nettopp var Harstad Radio som hadde fanget opp nødmeldingene fra fartøyet. Dette forklarer Engseth med at Polarbas hadde oppkalt akkurat Harstad Radio, og videre utover i ordskiftet viser han til at det har vært store og følelsesladde debatter omkring saken – uten å ville gå inn for å omgjøre vedtaket som i sin tid ble fattet[56]. Men Stangeland med flere ville det annerledes: På vegne av Senterpartiets stortingsgruppe ble det den 13. april 1989 satt fram «Forslag fra stortingsrepresentantane Peter Angelsen og Magnus Stange land om at Ålesund, Harstad og Hammerfest kystradiostasjoner fortsatt skal opprettholdes betjent og med lyttevakt m. v.». Imidlertid ble det gjort vedtak i Stortinget den 11. mai 1989 om ikke å ta opp forslaget til behandling[57].

I Stortingets spørretime 15. november 1989 stilte representanten Jan Elvheim (Ap-Troms) følgende spørsmål til samferdselsministeren: «I forbindelse med automatiseringen av kystradiotjenesten var det en forutsetning at overflødig personell ved Harstad Radio skulle tilbys annet arbeid i Televerket. Hva vil samferdselsministeren gjøre for at denne forutsetning skal bli fulgt opp?» Statsråd Lars Gunnar Lie besvarte med blant annet å vise til at det per dato var to av de 12 berørte som allerede hadde fått arbeid i andre statlige etater. Så ville man fortsette med å se hvilke muligheter det var for de øvrige. Televerket hadde dessuten gitt tilbud om videreutdanning. Elvheim påpekte at «de ansatte ved Harstad Radio, lever nå i en situasjon der de ikke vet noe om sin fremtid». I tilleggsspørsmålet ba han statsråden om snarest mulig å gi betjentene beskjed om når de på Harstad så vel som Hammerfest Radio og Ålesund Radio kunne forvente å være sikret nytt arbeid. I sitt tilsvar gjentok Lie at Televerket ville «stå ved og oppfylle den føresetnaden som låg i vedtaket». Jan Elvheim viste da til et skriv utgått fra Harstad teleområde med kopi til Teledirektoratet der det blant annet sto at «Harstad teleområde må forberede seg på en rekke oppsigelser blant de ansatte ved Harstad Radio. Ut fra det samferdselsministeren har sagt i dag, går jeg ut fra at det vil gå beskjed tilbake om at dette utsagnet ikke har livets rett»[58].

Ugjenkallelig slutt

Fra 1. september 1990 ble Harstad Radio fjernstyrt fra Bodø Radio. Dette var i henhold til den effektiviseringsplan som Televerket vedtok i desember 1987 og som Stortinget behandlet og sluttet seg til i desember 1988[59].

7. desember 1992 interpellerte Jan Elvheim til justisministeren vedrørende sikkerheten for fiskeflåten i nordlige havområder:

«I den senere tid har det vist seg at sikkerheten for fiskere i de nordlige havområder ikke er tilstrekkelig på alle områder. Redningstjenesten har ikke fungert slik som ønskelig. Hvilke tiltak vil regjeringen sette i verk for å forbedre denne situasjonen?» Her pekte han i sin begrunnelse på at kystradiostasjonene igjen måtte bli bemannet – tross den økte fjernstyring i seinere tid. Saken fikk stor åtgaum fra flere av stortingsrepresentantene, noe en ser av stortingsreferatene. Justisminister Grethe Faremo var av den formening at redningstjenesten var god – og det kom heller ikke her til noen reversering av de vedtak man hadde gjort i 1988[60].

Høsten 1990 ble Armand Johnsen satt til å overvåke alle kanalene ved Harstad Radio. Bodø Radio skulle overta alle gjenværende funksjoner som Harstad Radio da hadde. En etter en ble kanalene i Harstad så å si stedt til hvile, etter hvert som Johnsen stengte og overførte dem. Da den siste kanalen var overført falt det i Armand Johnsens lodd å slukke lyset på Harstad Radio.

Ansatte ved Harstad Radio

1960/61
  • Bathen, Frithjof telegrafbestyrer.
  • Carlsen, Thor telegraffullmektig.
  • Myklebust, Asbjørn radiotelegrafist.
  • Nibe, Bjarne mekaniker.
  • Nibe, Henry tekniker.
  • Nibe, Ruth telegraffullmektig.
  • Roberg, Ingrid Johanne telegrafekspeditør.
  • Roberg, Leif Kristian telegrafekspeditør.
  • Toften, Helge Nordahl telegrafbestyrer.[61]
1966
  • Bathen, Kolbjørn
  • Larssen, Reidar
  • Larssen, Valborg
  • Myklebust, Asbjørn
  • Nibe, Bjarne
  • Nibe, Henry
  • Nibe, Ruth
  • Wattne, Einar
  • Wattne, Solveig [62]

Referanser

  1. Telegrafverkets historie 1855-1966, side 562.
  2. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1939 Vol. 88 Nr. 1b, side 23
  3. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1939 Vol. 88 Nr. 1b, side 8
  4. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1939 Vol. 88 Nr. 1b, side 5
  5. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1939 Vol. 88 Nr. 1b, side 9
  6. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1939 Vol. 88 Nr. 1b, side 17
  7. «Harstad Radio 1945 - 1985» i Harstad Tidende 24. august 1985. (intervju med Sigrid Rød)
  8. «Harstad Radio 1945 - 1985» i Harstad Tidende 24. august 1985.
  9. Annonse i avisa Nordlys 10. oktober 1945: «Plass ledig for to flinke piker ved Harstad Radio.»
  10. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1948 Vol. 92 Nr. 1b, side 4
  11. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1948 Vol. 92 Nr. 1b, side 15
  12. «Foreløpig får flyrutenes sikringstjeneste egen stasjon i Harstad». i Harstad Tidende 27. mars 1946.
  13. «Flyrutens sikringsstasjon skal bare ha mottagerapparater» i Folkeviljen 12. juni 1947.
  14. «Radarfyret i Harstad ferdig om kort tid» i Folkeviljen 23. august 1947.
  15. «Radarfyret i Harstad» i Harstad Tidende 8. september 1947.
  16. «Harstad Radio 1945-1985» i Harstad Tidende 24. august 1985.
  17. Samtale med Armand Johnsen 12. november 2023.
  18. "Ny kabel til Harstad radio" i Harstad Tidende 18. desember 1947.
  19. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1948 Vol. 92 Nr. 1a, side 327.
  20. «Den nye radiostasjonen i Harstad tatt i bruk» i Harstad Tidende 20. august 1948.
  21. «Den nye radiostasjonen i Harstad tatt i bruk» i Harstad Tidende 20. august 1948.
  22. «Harstad Radio har mye å bestille» i Nordlands Framtid 1. desember 1948.
  23. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1949 Vol. 93 Nr. 1b, side 29.
  24. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1950 Vol. 94 Nr. 1b, side 4
  25. «Prøvesending mellom Harstad og Svalbard i går» i Harstad Tidende 14. februar 1949.
  26. Fremtiden 1. april 1949.
  27. «Sertifikat for radiotelefoni fra nyttår» i Nordlys 27. april 1949.
  28. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1958 Vol. 102 Nr. 2b, side 419.
  29. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1950 Vol. 94 Nr. 1b, side 5
  30. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1951 Vol. 95 Nr. 1b, side 5.
  31. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1951 Vol. 95 Nr. 1b, side 22.
  32. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1952 Vol. 96 Nr. 1b, side 728.
  33. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1953 Vol. 97 Nr. 1b, side 5.
  34. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1953 Vol. 97 Nr. 1b, side 34-35.
  35. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1954 Vol. 98 Nr. 1b, side 4 og 5.
  36. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1954 Vol. 98 Nr. 1b, side 22 og 23.
  37. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1958 Vol. 102 Nr. 1b, side 4.
  38. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1964/65 Vol. 109 Nr. 1, side 13.
  39. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1965/66 Vol. 110 Nr. 1, side 6.
  40. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1968/69 Vol. 113 Nr. 1, side 19
  41. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1968/69 Vol. 113 Nr. 1, side 5.
  42. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1975/76 Vol. 120 Nr. 1b, side 9.
  43. Etterretninger for sjøfarende: 1948 Vol. 79 Nr. 22, side 385.
  44. Etterretninger for sjøfarende: 1952 Vol. 83 Nr. 15, side 253-254.
  45. «To tyske trålere innom Harstad i går» i Folkeviljen 23. november 1948.
  46. «Er det tilstøtt Åsenfjord noe?» i Harstad Tidende 26. november 1948.
  47. «Ingen fare for «Aasenfjord» i Nordlys 27. november 1948.
  48. Flysikringstjenesten i Harstad var på Trondeneskleiva. Se Nord-Norges næringsliv, produksjon og handel i samarbeide med det øvrige land, Oslo 1954 – side 377.
  49. «Kurs i radiotelefoni for fiskere i Harstad» i Harstad Tidende 14. januar 1949.
  50. Mannskapsavisa nr. 4, 25. februar 1952, side 7.
  51. «21 av 24 fikk Sg i radiotelefoni» i Mannskapsavisa nr. 25 19. november 1956.
  52. Etterretninger for sjøfarende: 1967 Vol. 98 Nr. 1-24 side 353.
  53. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 2004/2005 Vol. 149 Nr. 3d.
  54. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1980/81 Vol. 125 Nr. 7a side 328 og 329.
  55. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1982/83 Vol. 127 Nr. 3b, side 85
  56. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1988/89 Vol. 133 Nr. 7b side 2555 og 2556.
  57. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1988/89 Vol. 133 Nr. 5, side 104.
  58. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1989/90 Vol. 134 Nr. 7a, side 358 og 359.
  59. Etterretninger for sjøfarende: 1990 Vol. 121 Nr. 13, side 374.
  60. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1992/93 Vol. 137 Nr. 7b sidene 1966-1979.
  61. Adressebok for Troms fylke 1960/61, S.M. Bryde, Oslo 12. Aktietrykkeriet i Trondhjem, Trondheim.
  62. Adressebok for Troms fylke 1966, S.M. Brydes forlag, Oslo 1.

Kilder

  • Samtaler med Steinar Pedersen (født 1935), pensjonert elektriker med kjennskap til Harstadåsen og Televerkets forskjellige anlegg på Svalbard.
  • Samtaler med tidligere betjenter ved Harstad Radio; Pål O. Andreassen, Oddny Bendigtsen og Armand Johnsen.
  • Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale komiteer mm. Trykt ved flere boktrykkerier 1958.
  • Nasjonalbibliotekets digitale arkiv av bøker, aviser, tidsskrifter og bilder.