Josefine Marie Johansen (født Olsen, 1. august 1862 i Glemmen, død 20. april 1949 samme sted) ble valgt inn i Fredrikstad bystyre i 1901. Hun representerte Avholdspartiet, og ble valgt inn som suppleant i to perioder. Sammen med Ingertha Johnsen, også hun fra Avholdspartiet, og Natalia Bing og Cissy Mathiesen fra Høyre var hun en av de første kvinnene som ble valgt inn i Fredrikstad bystyre. Josefine ble født av foreldre Ole Kjøstolfsen og Grethe Larsdatter. Ved folketellingen i 1865 hadde Ole og Grethe tre barn, og familien var bosatt på Trosvikberget i Glemmen. Josefines far var tomtearbeider. Josefine var gift med Klemet Johansen (født 10. desember 1863 i Høland, død 27. juli 1921 i Fredrikstad). Sammen fikk de ti barn, født mellom 1886 og 1905: Inga, Harald, Marie, Jenny, Gundborg, Kristian, Sverre, Frithjof, Johan og Aslaug. Klemet Johansen var aktiv i Totalistenes fellesutvalg i Fredrikstad. Dette var en fellesorganisasjon som samlet de ulike avholdsforeningene i byen, stiftet 29/3 1895.
Avholdspartiet fikk inn ti representanter ved valget i 1901. Både Klemet og Josefine Johansen var blant disse. Les mer …
 Johan Scharffenberg fotografert i 1959. Foto: Atelier Rude/Oslo Museum Johan Scharffenberg (født 23. november 1869 i Moss, død 1. februar 1965 i Oslo) var lege og samfunnsdebattant. Som lege virket han hovedsakelig innen psykiatrien og som fengselslege. Han hadde sterke samfunnsmedisinske interesser, og gjorde seg bemerket som bredt engasjert foredragsholder og skribent, ofte omstridt, gjennom flere tiår.Johan Scharffenberg var sønn av krigskommissær og oberstløytnant Hedevard Scharffenberg (1819-1893) og Caroline Fredrikke Dietrichson (1825-1876). Han var en yngre bror av legen Herman Scharffenberg (1848-1930) og var søstersønn av prest og postmester Johannes Wilhelm Christian Dietrichson (1815-1883). Scharffenberg forble ugift.
Slekten kom på farssiden fra Tyskland, via Danmark til Norge på 1700-tallet. I tillegg til faren var også farfaren og oldefaren offiserer. Les mer …
Paul Sigurd Benum født 8. oktober 1873 på Benan nedre i det som da var Beitstad herred og som fra 1964 ble sammenslått med Kvam, Stod, Egge, Sparbu og Steinkjer til Steinkjer kommune. Død 2. desember 1964 i Verdal kommune. Da han ikke hadde odelsrett, måtte han ut i verden, og dro til Sparbu via Steinkjer, Oslo og Harran hvor han i flere år arbeidet ved jernbanen. Men jordveien dro ham flere år seinere til Verdal hvor han bygget seg gard på Minsås.
20 år gammel startet han på underoffiserskolen i Trondheim, som varte til 1895, og i 1902 tok han telegrafistutdannelse i Oslo. Mens han gikk underoffisersskolen tok han også del i redningsarbeidet etter Verdalsraset i 1893.
Fra 1899 hadde Paul ulike stillinger ved jernbaneanleggene, på og langs Hell-Sunnanbanen og enda seinere fra Sunnan stasjon langs Nordlandsbanen. Det var under anleggsarbeid i Skogn at han kom til å bo sammen med Kristoffer Oppdahl. I 1904 finner vi ham som førstebetjent på Verdal stasjon, og omkring unionsoppløsninga i 1905 var han grensevakt i Verdal. Fra Verdal førte jernbanekarrièren ham til Steinkjer stasjon der han starta som telegrafist og seinere ble kontorist. Dette var i jernbanens «svennstid», og da Nordlandsbanen ble videreført fra Sunnan i 1926 ble han avdelingsingeniør Bachs assistent med bosted Harran i Grong kommune. I 1927 kom familien til Sparbu der stasjonsmesterstillingen var blitt ledig. Her fikk han en slags start på sin store yrkesdrøm, som var å bli bonde: Ei ombygd jernbanevogn tjente da som fjøs ikke langt unna Sparbu stasjon. Les mer …
 Malermester Lauritz Andreas Hansen Foto: Ukjent (født 28. august 1852, død 27. april 1926) ble malermester i Trondheim i 1874. Han opparbeidet sin forretning til en av byens største innen sitt fagområde. I 1889 meldte han seg inn i Trondhjems totalavholdsforening, hvor han forble medlem i 37 år, til sin død. Han ble også en av byens industrigründere - og var i flere år medlem av bystyre og formannskap.
Som mester opparbeidet Lauritz Hansen en god forretning. Det ser man blant annet av hvordan interiøret i stuen så ut.
I 1898 ble firmaet Trondhjem Preserving Co. grunnlagt, med blant andre Hansen som en av stifterne.
Han var også med på å få igang Trondhjems dampvaskeri på Lade i 1901.
I 1899 ble Cicilienborg, gnr. 94, bnr. 4 lagt ut for salg. Malermester Lauritz Hansen, var da en av liebhaberne sammen med slakter Fr. Bohne, konsul H. I. Hansen, kjøpmann Iver Stav og overrettssakfører Henrik Løcke. I 1904 ble Iver Stavs andel overtatt av de øvrige medeierne, og i 1916 ble eiendommen omgjort til et aksjeselskap. Store deler av denne eiendommen ble utstykket til boligtomter. Gården med bygninger ble overtatt av Norges Statsbaner som anla sine verksteder her. Kildene forteller ellers at Hansen hadde en finger med i det meste som betydde noe i datidens Trondheim.
Les mer …
 Brugata 22 sett fra Lilletorget, Vaterland, omkring 1890-1900. , populært kalt Brogården, var en bygård i Oslo. Tomta var på 1700- og deler av 1800-tallet adressert til Storgaden 45. Huset ble bygd ca år 1800, og selv om det var nummerert som del av Brugata, var det orientert mot Lilletorvet. Fra og med 1880 vekslet bygningen mellom å huse skjenkesteder, restauranter og avholdskafeer. Etter at huset ble revet i 1971 som del av det avsluttende leddet i saneringsplanen for Vaterland, er det ikke kommet noen ny bygning på tomta, som idag består av en grønn gresslette. Les mer …
Sven Oftedal (født 3. juni 1905 i Stavanger, død 23. juni 1948 i Oslo) var lege og politiker ( Ap). Han var sønn av redaktøren og politikeren Lars Oftedal (1877-1932) og Alice Oftedal, og sønnesønn av presten, predikanten og redaktøren Lars Oftedal (1838-1900). I åra fram mot annen verdenskrig markerte Oftedal seg som med klare og tydelige anti-fascistiske meninger. Han ble leder av den lokale Spania-komiteen i Stavanger og var formann i Stavanger-avdelingen av Norsk Folkehjelp. Under krigen ble Oftedal arrestert i april 1941. Han satt først i Stavanger kretsfengsel, siden ble han overflyttet til Grini fangeleir. Oftedal ble løslatt i mars 1942, men fengslet igjen i oktober samme år. Etter et kort opphold på Grini, ble han sendt til Sachsenhausen.
Både under fengselsoppholdet på Grini og i Sachsenhausen gjorde han en stor sosial og medisinsk innsats for sine medfanger.
Etter okkupasjonen ble Sven Oftedal sosialminister i Einar Gerhardsens første regjering og
Allerede våren 1946 sørget han for å stenge Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya da assosiasjonene fra hans eget opphold i Sachsenhausen ble for sterke og det tvilsomme juridiske grunnlaget for interneringen ble for svake. Han fortsatte i stillingen under Gerhardsens andre. Les mer …
| 
