Deportasjonen av jødene

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Minnesteiner for Holocaust-ofre nedfelt i fortauet utenfor Iduns gate 2 i Oslo. Her bodde seks jøder som alle ble deportert og drept.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Jødedeportasjonsmonumentet av Anthony Gormley står ved Vippetangkaia i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Deportasjonen av jødene var en del av den tyske planen om å utrydde jødene under andre verdenskrig. 773 jøder ble sendt fra Norge til konsentrasjonsleirene. Bare 34 av dem overlevde krigen[1]. Et større antall, i overkant av 1000, klarte å flykte og unngikk dermed massemordet.

Innledende tiltak

I 1940 bodde det omkring 2200 jøder i Norge. Kort tid etter invasjonen begynte de å merke trakassering, yrkesforbud og hærverk mot sin eiendom. Politi og andre myndigheter begynte også raskt å komme med forskjellige foranstaltninger som varslet en vanskelig tilværelse for jødene. Den 10. mai 1940 ble radioapparater inndratt, lenge før det samme skjedde med andre borgere. Den første runden med arrestasjoner kom sommeren 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen. Da ble en rekke mannlige jøder født i Russland (herunder de baltiske landene) pågrepet. Mange av dem ble løslatt etter nokså kort tid, men en del ble sittende lenger, og ble til slutt sendt i konsentrasjonsleir den deportasjonene begynte.

I oktober 1941 tok sjefen for det tyske sikkerhetspoliti i Norge, Heinrich Fehlis initiativ til stempling av legitimasjonspapirene til de norske jødene med en rød J, og 20. januar 1942 kunngjorde norske aviser pålegg om dette gjennom Kunngjøringen om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder innen 1. mars samme år. Det ble fulgt opp med en diskret, men omfattende registrering av jødisk eiendom. Omtrent samtidig gikk det ut et pålegg til alle jøder over 15 år som oppholdt seg i Norge om innen 7. mars å fylle ut et spørreskjema, «Spørreskjema for jøder i Norge» fra Nasjonal Samlings statistiske kontor og levere dette inn på sin nærmeste politistasjon. Det var tydelig for embetsverket at det lå skumle hensikter bak denne registreringen, men det var få som unnlot å gjennomføre kartleggingen.

Arrestasjoner

Kart over anleggene i Auschwitz i 1944. De deporterte norske jødene ble sendt til Birkenau og ble tatt av godsvognene og sortert på «Judenrampe» som ligger der hvor sidesporet til Birkenau tar av.

Den 25. oktober 1942 kom det ordre fra Berlin om at alle mannlige jøder i Norge skulle arresteres. De fleste av disse ble internert i Berg interneringsleir utenfor Tønsberg. Det var på dette tidspunkt rundt 1800 jøder i Norge. Dette ble utført av Statspolitiet og av ordinært politi og lensmenn. Dagen etter kom Quisling-regjeringen med en lov om inndragning av jødenes formuer, og den 17. november kom en lov om meldeplikt for jøder.

Omtrent samtidig, det er uklart akkurat når, kom det en fjernskivermelding fra Reichssicherheitshauptamt i Berlin til Sipo i Norge om at jødespørsmålet i Norge skulle «undersøkes og løses i overensstemmelse med den norske regjerings ønske». SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner meddelte da Karl A. Marthinsen, sjefen for Statspolitiet tirsdag 24. november kl 20:00 at «alle jøder» med «J» i legitimasjonspapirene, samt deres familier skulle «evakueres», herunder også innlagte på sykehus. Det ble ikke direkte uttalt arrestasjon av barn, noe det norske politiet hadde ingen erfaring med, men det lå implisitt. Hele aksjonen måtte være avsluttet innen 26. november kl 15:00, da det var skaffet skipstransport med avgang fra Oslo havn til dette tidspunktet.

Samtidig var den en rekke antisemittiske artikler i norske aviser, særlig med henvisning til Martin Luthers antisemittiske utfall som ble sitert i stor utstrekning.

Arrestasjonene ble organisert av politiinspektør Knut Rød i Statspolitiet, og i Oslo og Aker gjennomført av mannskaper fra Statspolitiet, i tillegg hadde Rød rekvirert 60 tjenestemenn fra kriminalpolitiet i Oslo, rundt 100 fra beredskapsavdelingen, 60 menn fra hirden og 30 fra Germanske SS Norge, det var utelukkende norske mannskaper. I tillegg til disse 300 operative mannskapene ble det også rekvirert 100 drosjer. Styrken ble delt inn i 100 patuljer á tre mann og en drosje til disposisjon. De internerte på Berg skulle samtidig fraktes til Oslo havn og skipes ut sammen med de som skulle arresteres i Oslo og Aker, og 62 som var internerte på Bredtvedt. Rød skulle også sørge for arrestasjon av familier på Sørlandet og Vestlandet, om mulig også Bergen og Trondheim, og sørge for transport og opphold for disse i Oslo til de kunne skipes ut. De jødene som ble arrestert og brakt til Oslo 24. og 25. november ble anbrakt i gymnastikksalen i Gardekasernen i Slemdalsveien 5 på Majorstuen.

Deportasjonene begynte så den 26. november, da en stor gruppe ble sendt med D/S «Donau», under brutalitet og hjerteskjærende scener. Men det var enkelte som allerede var deportert for eksempel ble Moritz Rabinowitz sendt til Tyskland med «Monte Rosa» allerede den 22. mai 1941, og Mirjam Kristiansen ble sendt med «Donau» i november samme år.

Årsaken til at okkupasjonsmakten overlot arrestasjonene til Statspolitiet og lokalt politi var at de ønsket minst mulig oppstyr omkring det som hendte. De mente, og hadde sikkert rett i, at jødene ville bli mindre skremt dersom det var nordmenn som hentet dem. Innen politiet var det mange som hadde antisemittiske holdninger, og i tillegg var det klart for politiet at dersom de skulle unngå en fullstendig nazifisering måtte de gjennomføre de ordrer som kom.

Mer enn tusen jøder ble ikke tatt av myndighetene. De fleste flyktet til Sverige eller Storbritannia, hvor de ble tatt imot som flyktninger. Et titalls personer klarte også å holde seg i skjul i Norge gjennom hele krigen. Mens det som nevnt over var mange polititjenestemenn som utførte ordre, må det også ha vært et ikke ubetydelig antall som gav advarsler og lot jødiske familier slippe unna. Motstandsbevegelsen og grenselosene gjorde også en stor jobb med å hjelpe jøder på flukt.

På flere steder i Oslo, Trondheim og Larvik er det lagt ned snublestener, små minneplater i messing, i fortauet utenfor ofrenes hjem.

Transporter

Før oktober 1942 ble 17 jøder sendt fra Norge med forskjellige skip. Etter jødeaksjonen høsten 1942 gikk følgende transporter:

Etter februar 1943 var der igjen bare enkeltpersoner som ble sendt med forskjellige skip, totalt tolv personer fra norske havner og tre norske jøder som ble sendt fra Amsterdam til Thersienstadt.

En oversikt over de som ble transportert ligger i artikkelen jødiske holocaustofre.

Galleri

Fotnoter

  1. Det er ikke sikkert det er mulig å få en fullstendig oversikt over hvem som ble deportert, hvem som ble drept, hvem som flyktet og hvem som overlevde. Tallene 773 og 34 er hentet fra Bjarte Brulands Holocaust i Norge (2017) og fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, 2011.

Litteratur