Deportasjonen av jødene

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Minnesteiner for Holocaust-ofre nedfelt i fortauet utenfor Iduns gate 2 i Oslo. Her bodde seks jøder som alle ble deportert og drept.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Jødedeportasjonsmonumentet av Anthony Gormley står ved Vippetangkaia i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Deportasjonen av jødene var en del av den tyske planen om å utrydde jødene under andre verdenskrig. 773 jøder ble sendt fra Norge til konsentrasjonsleirene. Bare 34 av dem overlevde krigen[1]. Et større antall, i overkant av 1000, klarte å flykte og unngikk dermed massemordet.

I 1940 bodde det omkring 2200 jøder i Norge. Kort tid etter invasjonen begynte de å merke trakassering, yrkesforbud og hærverk mot sin eiendom. Politi og andre myndigheter begynte også raskt å komme med forskjellige foranstaltninger som varslet en vanskelig tilværelse for jødene. Den 10. mai 1940 ble radioapparater inndratt, lenge før det samme skjedde med andre borgere. Den første runden med arrestasjoner kom sommeren 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen. Da ble en rekke mannlige jøder født i Russland (herunder de baltiske landene) pågrepet. Mange av dem ble løslatt etter nokså kort tid, men en del ble sittende lenger, og ble til slutt sendt i konsentrasjonsleir den deportasjonene begynte. I oktober 1941 begynte man å kalle inn jøder til politistasjoner og lensmannskontorer for å stemle en stor, rød J i passene deres. Det ble også utført en diskret men omfattende registrering av jødisk eiendom. Det gikk også ut et spørreskjema, «Jøder i Norge», fra det tyske Sipo til alle politistasjoner. Det var tydelig for embetsverket at det lå skumle hensikter bak denne registreringen, men det var få som unnlot å gjennomføre kartleggingen.

Den 25. oktober 1942 kom det ordre fra Berlin om at alle mannlige jøder i Norge skulle arresteres. Det var på dette tidspunkt rundt 1800 jøder i Norge. Dette ble utført av Statspolitiet og av ordinært politi og lensmenn. Dagen etter kom Quisling-regjeringen med en lov om inndragning av jødenes formuer, og den 17. november kom en lov om meldeplikt for jøder. Den 24. november kom så ordren om å arrestere også kvinner og barn. Deportasjonene som følge av denne ordren begynte så den 26. november, da en stor gruppe ble sendt med D/S «Donau». Men det var enkelte som allerede var deportert for eksempel ble Moritz Rabinowitz sendt til Tyskland med «Monte Rosa» allerede den 22. mai 1941, og Mirjam Kristiansen ble sendt med «Donau» i november samme år.

Årsaken til at okkupasjonsmakten overlot arrestasjonene til Statspolitiet og lokalt politi var at de ønsket minst mulig oppstyr omkring det som hendte. De mente, og hadde sikkert rett i, at jødene ville bli mindre skremt dersom det var nordmenn som hentet dem. Innen politiet var det mange som hadde antisemittiske holdninger, og i tillegg var det klart for politiet at dersom de skulle unngå en fullstendig nazifisering måtte de gjennomføre de ordrer som kom.

Mer enn tusen jøder ble ikke tatt av myndighetene. De fleste flyktet til Sverige eller Storbritannia, hvor de ble tatt imot som flyktninger. Et titalls personer klarte også å holde seg i skjul i Norge gjennom hele krigen. Mens det som nevnt over var mange polititjenestemenn som utførte ordre, må det også ha vært et ikke ubetydelig antall som gav advarsler og lot jødiske familier slippe unna. Motstandsbevegelsen og grenselosene gjorde også en stor jobb med å hjelpe jøder på flukt.

På flere steder i Oslo, Trondheim og Larvik er det lagt ned snublestener, små minneplater i messing, i fortauet utenfor ofrenes hjem.

Transporter

Før oktober 1942 ble 17 jøder sendt fra Norge med forskjellige skip. Etter jødeaksjonen høsten 1942 gikk følgende transporter:

Etter februar 1943 var der igjen bare enkeltpersoner som ble sendt med forskjellige skip, totalt tolv personer fra norske havner og tre norske jøder som ble sendt fra Amsterdam til Thersienstadt.

Galleri

Fotnoter

  1. Det er ikke sikkert det er mulig å få en fullstendig oversikt over hvem som ble deportert, hvem som ble drept, hvem som flyktet og hvem som overlevde. Tallene 773 og 34 er hentet fra Bjarte Brulands Holocaust i Norge (2017) og fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, 2011.

Litteratur