Fant-Karl (også skrevet « Karl-Fant», « Ka'l-Fant») var en norsk romani/reisende musiker. Han regnes som en sentral formidler av valsemusikken som ble populær fra slutten av 1700-tallet. Det er mest sannsynlig at dette var Karl Johansen Rosenberg som levde ca.1775-ca.1855.
Det fortelles at bygdespellmenn var begeistret for hans spill, og at «Fant-Karl» var læremester til storspellmann « Fel-Jakup» Jakob Olsen (Jakup Lom) (1821-1876) fra Skjåk i Gudbrandsdalen. Karl spilte sin tids «gammelmusikk», men han hadde med seg det siste nytt der han reiste, og dansglade ungdommen i avsides bygder strømte til når han og familien kom – det ble dans og moro! Slik ble han en slags katalysator av moderne impulser. I dag betraktes valsen som den eldste blant norske runddanser ( gammeldans). Mange eldre valseslåtter i tradisjonene i Gudbrandsdalen, Trøndelag, Møre og Romsdal, Valdres og Østerdalen har historier eller navn som knytter dem til «Fant-Karl». Det finnes også en halling og flere springleiker som knyttes til han. Les mer …
 Grammofonplater produsert i Sagdalen Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.
Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo.
Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her. Les mer …
 Rockheim i oktober 2016 Foto: Siri Iversen ligger i Brattørkaia 14 i Trondheim.
Åpningen av Rockheim var opprinnelig satt til sommeren 2009, men så kom diverse frustrerende forsinkelser i byggeprosessen. Datoene ble endret først til høsten 2009, så til 8. mai 2010, deretter til 4. april 2010, og så turte man ikke å sette en eksakt dato. Men torsdag 5. august 2010 kunne de endelig åpne dørene til det store signalbygget på Brattøra for publikum. De trommet bokstavelig talt sammen til storstilt åpningsarrangement. Anmelderne var også begeistret, og Rockheim-sjefen Arvid Esperø var fornøyd med den store dagen.
Rockheim skal samle inn, ta vare på og videreformidle norsk populærmusikk fra 1950-tallet og fram til i dag. Rockheim skal danne grunnlag for opplevelser og fortellinger som gir økt innsikt i musikk, mennesker, kultur og samfunnet rundt oss. Bak museumskulissene foregår det både arkivering, forskning og forvaltning av norsk musikkhistorisk materiale. Les mer …
Eit klavikord er eit tangentinstrument med strenger der tonen blir danna av stiftar som slår mot strengen og ligg mot strengen til ein slepper tangenten att, i motsetning til piano, der hammaren slår mot strengen og dett tilbake att med ein gong.
Ordet kavikord kommer frå latin clavis («tast») og gresk chorde («streng»).
Det finst tre hovudtypar av klavikord: bunde klavikord, der strengene er dempa på eine sida og kvar streng har to eller fleire stiftar med ulike tonehøgder; ubunde klavikord, der strengene er dempa på eine sida og kvar streng har éin stift og ei tonehøgd; og cembal d'amour, som er eit ubunde klavikord der strengene er udempa på begge sider og stiften slår an strengen midt på slik at begge sidene kling med same tonehøgd. Klavikordet, som på 1700-talet i Skandinavia ofte rett og slett vart kalla claveer, var mest populært i Skandinavia, tyskspråklige land og på Den iberiske halvøya. I Noreg var klavikordet populært frå tidlig på 1600-talet og utover til nokre tiår innpå 1800-talet. Les mer …
Ringve musikkmuseum i Trondheim er nasjonalt museum for musikkinstrumenter. I samlinga på mer enn 2000 instrumenter er det rundt 700 klassiske europeiske instrumenter, og ellers europeiske og utenom-europeiske tradisjonelle instrumenter. Museet har også omkring 25 000 notetrykk, lydarkiv med pianolaruller, polyfonplater, fonografruller og forskjellige slags fonogrammer. Det bygger på grunnleggeren Victoria Bachkes private samlinger, og ble åpna for publikum i 1952.
Museet er lokalisert på gården Ringve i Trondheim, som var Peter Wessel Tordenskiolds barndomshjem. Det er derfor også en samling knytta til sjøhelten der. Rundt bygningene er det en botanisk hage på 130 dekar, som drives av NTNU. Les mer …
 Magnhild og Erik Almhjell på bryllaupsdagen sin i 1948. fyller Erik Almhjell 65 år. Han er fødd og oppvaksen på garden Almhjell i Sundalen. Mor hans var frå Torske og av ei sers musikalsk ætt. Berre 4 år gamall dreiv han og øvde seg på trekkspel, det var tungt so han laut ha det ståande på ein krakk. Då han var 13 år tok han til med fela. Broren Ola, som og ei tid var svær spelemann, lærte han gripa, og sjølv lærte han seg notar. Ungdomslaget på Aalvundeid tok seg ein tur over fjellet til Sundalen og kom ned ved Almhjell, då spela 13 åringen ein slått åt dei. Han har all si tid drive med hart produktivt arbeid, gardsarbeid, skogsarbeid, vegarbeid og anna. Det er berre i fristunderne han kan dyrke musikken. Ein må bli forundra når ein ser dei harde arbeidsfingrane glida leikande lett over felestreng[-] og tralla fram dei mjuke fine tonar. Les mer … | .jpg)
