Hans Arnt Hartvig Paulsen (1832–1914)
Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler.
Bakgrunn
Familie
Han var sønn av rittmester Bastian Paulsen (1799–1866) og Susanne Rambs (1806–1860). Mora var datter av kjøpmann Hartvig Tambs og Susanne Kjørboe i Fredrikshald. Kokebokforfatter Maren Elisabeth Bang (1797–1884) var farens søster, og altså hans tante.
Hans foreldre hadde en solid borgerlig bakgrunn, hvor farens familie stammet fra storgården Skansgarden og også med forbindelser til nabostorgården Skinnarbøl i Vinger og Jørgen Young var hans fetter, og moren fra embetsmenn og handelsborgerskapet i Smaalenene.
Oppvekst
Arnt med sine tre søstre og en bror vokste opp i velstand i Tomtegata 2 som den gang lå mer landlig til i forhold til den senere nedslitte bydelen.
Faren kjøpte i 1835 ⅘ av Vestre Kolstad gård i Frogn og hele Østre Kolstad året etter, og dette ble familien feriested. Han ble forfremmet og ble brigaderegnskapsfører i 1838 og kjøpte deretter flere eiendommer, blant annet et teglverk, tre hus i Drøbak, et brennevinsbrenneri og flere mindre båter og fiskeutstyr.
Alt gikk tapt da faren høsten 1842 ble anklaget for underslag og suspendert fra stillingen. Han trenerte saken etter beste evne, men ble til slutt dømt i 1846, en sosial katastrofe og fall for familien. Endelig dom ble stadfestet av Høyesterett 4. juli 1848, realisering av verdiene gjorde at faren kunne betale tilbake beløpet fullt ut, og unngikk slik gjeldsfengsel. Men den sosiale utestengningen av faren og hans familie var fullstendig og varte livet ut. Bastian Paulsen var en periode tiltrukket av thranitterbevegelsen og var en periode i 1853-1854 redaktør av deres blad Arbeider-Foreningernes Blad, men han kom fort på kant med folk.
Arnt hadde da siden 1839 gått på Christiania Borgerskole som da lå i Kongens gate 22 i en bygård fra 1825, planen var at han deretter skulle går på latinskole og universitetet, eller kanskje Krigsskolen, som sin far. Men disse planene falt i grus, og han måtte i stedet selv tjene penger til livets opphold.
Ekteskap
I 1865 ble han gift med Adolfine Fredrikke Timm (1845–1935), datter av seilmaker Wilhelm Timm og eier av Timms Reperbane, og som Arnt hadde kjent siden hun var ganske liten, da familien Timm holdt til i Tomtegata 26 i den andre enden av gata og han ble som ung venner med den 20 år eldre Wilhelm Timm.
I folketellingen for dette året bosatte det nygifte paret seg i nabogården til svigerfamilien hans, Tomtegata 28, ved enen av gata mot Akerselva.
De fikk ti barn, hvorav bare seks vokste opp. Av de barna som ikke vokste opp, døde to i sykdom og to i ulykker. Eldste sønnen Arnt Bastian Paulsen (1875–1951) drev farens deler virksomhet videre, spesielt Nerdrumbruket før han gikk over i militær karriere og ble rittmester, som sin farfar.
Virke
Etter farens fallitt, dro 14 år gamle og nykonfirmerte Arnt til England, praktisk talt uten noen penger. Han bodde i ti måneder i London hos morens yngre bror Cornelius Helgenius Tambs. Han lærte seg her engelsk og en rekke andre ferdigheter han skulle få bruk for.
Sjømann
I januar 1847 fikk han sin første hyre på den norske skuta «Preciosa». Overgangen fra hjemmet i Christiania til ruffen og livet som førstereisgutt på «Preciosa», med tilhørende arbedsoppgaver og plassering helt nederst på rangstigen var enorm og tydeligjorde familiens sosiale fall meget sterk for 14 åringen.
Etter hvert seilte han også på danske og engelske skuter, blant annet til Vestindia. Men med pågangsmot, hardt arbeid, flid, nøysomhet og sparsommelighet gjorde at han klarte å bygge seg opp litt kapital som han brukte til å kjøpe parter i skutene han seilte på.
Skipsoffiser
Han kom hjem i 1849, muligens i tide til å kunne være tilstede på sin 10 år gamle bror Georg Christian Winthers begravelse. Han skal da være svært forandret, han skal ha vært så alvorlig og barsk at de knapt kjente ham igjen. Han tok det følgende året utdanning med eksamen i 1850 som skipsoffiser ved den såkalte Navgationsskolen, opprettet i 1845 i Christiania, i de samme lokalene hvor han hadde gått på Borgerskolen.
Året etter reiste han ut som styrmann. Han innledet da en tjueårlig karriere som styrmann og skipsfører som brakte ham jorda rundt. Fra 1859, 27 år gammel, ble han skipsfører på egen skute, briggen «Thilda» som han satte inn i Nordsjøfarten.
Reder
Som skipsreder konsenterte han seg om trafikken over Nordsjøen og sikret seg etter hvert helt eller delvis eierskap i et stort antall seilskip som seilte til Newcastle upon Tyne i nordøst-England hvor særlig «props» som var etterspurt, store kraftige trebjelker som ble brukt til å støtte opp gangene i kullgruvene.
Han fikk da kallenavnet «Propse-Pålsen», men han skjønte at det er meningsløst å la skutene gå med ballast tilbake når de lå i dette gruveområdet. Han tok da og med kull fra gruvene i området tilbake til Christiania. Det var gjennom denne ordningen at han for alvor la grunnlaget for en stadig voksende formue.
Når fjorden inn til byen lå islagt om vinteren og skipsflåten måtte ligge i vinteropplag, fikk han mer tid til å ta seg av familien, særlig moren og søstrene. Han pleide også kontakten med sin gamle venn, seilmaker og reperbaneeier Wilhelm Timm.
Kullhandel
Utfordringen for Paulsen var at det ikke var noe mottaksapparat eller salgsapparat for det kullet han fraktet til byen. Dette måtte selges direkte fra skutene mens de lå ved havn, og dette var dødtid for skipsfartsvirksomheten og kostet havneavgift og hyre for mannskapet. Mye av dette direktesalget fra skutene sto han for selv, rappkjeftet som han var og dette var noen han trivdes med. Det beste var selvfølgelig når en storkunde kjøpte hele lasten, som Norges Statsbaner eller Christiania Gasværk som også senere ble faste, store kunder.
I denne utadrettede virksomheten, direkte mot byens befolkning blir han lagt merke til, både gjennom hans kjappe og skarpe kommentarer og at han aldri gjøre forskjell på folk.
I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje.
Utdypende artikkel: Paulsenkaia
I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860.
Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig.
Den økede lager- og kaikapasiteten gjorde at han kunne øke varesortimentet til alt innen trelast og bygningsmaterialer, jern, stein og sement. Importen av kull og jern hadde en eksplosiv økning resten av 1800-tallet og Paulsen sikret seg sin andel av dette, fra 1890-åra overtok dampskip som befraktningsmiddel. Han ble en av byens rikeste menn med en årlig inntekt i 1880-åra på kr 42 000 og formue på kr 360 000, i en tid hvor en tjenestekar kunne tjene rundt kr 200 i året og 100 kilo poteter kostet rundt fem kroner på torget.
Det er en henvisning til ham og virksomheten her i Vilhelm Dybwad vise «Akerselva» fra 1908. Denne henvisningen er bare til initialene H.A.H., men dette trengte ingen nærmere forklaring for den tids publikum.
For kommunen skulle det bli et problem at de hadde solgt ut disse verdifulle områdene ved Akerselvas utløp til private og gitt fra seg muligheten til at det kommunale havnevesenet kunne ha hatt kontroll på hele havnelinja fra Filipstad til Ekeberg. Under trussel om ekspropriasjon ble Paulsen tvungt til å selge dette livsverket til kommunen i 1904, noe han var bitter for resten av livet og han på karakteristisk måte omdøpte kommunens formannskap som fattet vedtak i saken til «Formandskrapet».
Han fikk imidlertid anledning til å leie tilbake anlegget sitt en periode, før virksomheten hans leide det tidligere anlegget til Anders Olai Haneborg ved Sørengkaia, innerst i Bjørvika. Dette holdt til her fram til fire år etter hans død, da hans kullforretning i 1918 gikk inn i Forenede Kulimportører sammmen med firmaene A. Jacobsen & Co, Alfred Johansen og P. & O. Holter. Dette firmaet holdt til på Sørengkaia fram til 1991.
Nerdrumbruket
Utdypende artikkel: Nerdrumbruket (Fet)
I 1884 kjøpte han Nerdrumstrandens Dampsaug i Fet ved Øyeren. Dette sikret ham kontroll med råvaretilgangen til sin innbringende trelasteksport.
Det var etter at han overtok at dette virkelig ekspanderte. Bruket brant i 1896, og Paulsen lot det bygge opp igjen, denne gangen både med sag og høvleri, og det fikk navnet Nerdrumstrandens Dampsaug & Høvleri.
_NEW.jpg)
Det nye bruket var svært moderne sammenliknet med andre sagbruk på Romerike. Kjerraten ble ny og mer effektiv, en ny kantsag og tre nye saggrinder ble installert og maskinene gikk raskere enn tidligere. Modernisering og forenkling førte til høyere arbeidstempo ved bruket. Arbeidslokalene ble som før med enkle bordvegger og store og nødvendige åpninger for å kunne transportere tømmer inn og trelast ut. Noen form for oppvarming fantes ikke, og det ble derfor en kald arbeidsplass.
I tillegg lot Paulsen bygge en arbeiderbolig, Nerdrumstrandens Arbeiderbolig, med 16 leiligheter, og det ble lettere for arbeidere å få seg husrom.
Han kjøpte samtidig i 1884 gården Nordre Nerdrum som ble et landsted for seg og familien, og som hovedkontor for sagbruket.
Gårdeier
Paulsen kom seg helskinnet gjennom Kristianiakrakket i 1899 og var blant de siste som fikk betalt sitt utestående hos firmaet Chr. Christophersen & Co. som gikk konkurs og som da utløste krakket.
Han kom snarere styrket ut av krakket, da han var leverandør og kreditor til mange av de eiendomsspekulantene som gikk konkurs. Han kunne da som kreditor sikre seg å overta billig mange halvferdige eller nyoppførte bygårder. Da krisen etter hvert gikk over, økte disse mye i verdi.
På det meste besto eiendomsporteføljen hans av rundt 20 eiendommer i Kristiania og Aker, i 1912 eide han de eiendommene som er oppført i skattematrikkelen for dette året.
| Adresse (dagens) | Byggeår | Verdi skattematrikkel 1912 | Bilde |
|---|---|---|---|
| Dronningens gate 16 | 1829 | 100 000 | |
| Stensgata 1 | 1891 | 
| |
| Bjerregaards gate 70 | 1898/1899 | 80 000 | 
|
| Hollendergata 2 | 1899 | 181 000 | 
|
| Hollendergata 4 | 1899 | 60 000 | 
|
| Hollendergata 6 | 1895 | 110 000 | 
|
| Maridalsveien 43 | 1890-åra | 67 000 | |
| Sarpsborggata 5 (ledig tomt) |
3 000 | ||
| Tordenskiolds plass 4 | 1888-1899 | 140 000 | 
|
| Økernveien 8 | 50 000 | ||
| Øvre Vollgate 3 | 68 000 | ||
| Nedre Skøyen vei 18 | 1903 | 136 300 | 
|
Tilsammen hadde eiendommene i skattematrikkelen for 1912 en skattetakst på kr 995 300, noe som i ren kroneverdi som tilsvarer rundt 68 millioner i 2023.
Han eide og utviklet Paulsenkaia fra 1875 og fram til 1904, da han ble tvunget til å selge anlegget til kommunen for kr 700 000, (2023: rundt 62 millioner) et eventyrlig beløp i sin samtid. Selv mente han seg plyndret.
Byoriginal
Hans folkelige stil, røffe språk med til dels østkantpreg og mangel på borgerlig etikette gjorde at han ble oppfattet som grov og ubehøvlet i de kretser som var opptatt av «pene manerer». Han var slagferdig, ofte grovkornet, men også godhjertet. Hans stil og direkte tale gjorde at han ble opphav til et stort antall «Køla-Pålsen»-anekdoter, og en del av disse fikk sin form av Theodor Løvstad i vittighetsbladet Vikingen.
Som en av byens rikeste menn var han en person man ikke kunne unngå, men han kunne også være fryktet for hva han kunne komme til å si.
I anekdotene rundt ham har han rollen som en hoffnarr som sier sannhetsord og setter folk og ting på plass og kanskje utfordrer fordommer på en uangripelig måte og som kan framprovosere selverkjennelser hos dem han agerer overfor. Han latterliggjør typiske personer i sin samtid, men disse er ikke navngitte, det være seg snobbete rikfolk og tertefine damer, eller representanter for myndigheter eller presteskap.
Et element kan være at han selv, sammen med sin familie, nådeløst ble stengt ute av det samme miljøet som følge av farens fall, og at han slik sett kan ha hatt et ønske om å distansere seg og ironisere over miljøet som ekskluderte dem, men som nå trengte ham og pengene hans mer enn hva han trengte dem.
Mange av historiene rundt ham er neppe sanne, og noen av dem er tidsmessig plassert etter hans død. Hans renomme har levd videre, slik at det har kommet historier og hvordan han lurte tyskerne under krigen, tretti år etter sin død, og hvordan han oppførte seg på sin første T-banetur! I disse historiene kan navnet ha blitt forvansket til «Køla-Påsan», hvor det henviser mer til en karakter, enn en faktisk, historisk person. Noen av disse senere vandrehistoriene om ham har blitt til dels sterkt obskøne og bære mer preg av eriotiske fantasier, hvor «Køla-Pålsen» blir tildelt en helterolle som den store og oppfinnsomme forføreren. Noen av disse vandrehistoriene kan ha utgangspunkt i den svenske forfatteren Albert Engströms karakterer Bobban og Kolingen som er oversatt og tilpasset norske forhold.
Ettermæle
| Saken var, at hadde man bare en eneste Gang talt med H.A.H. Paulsen, saa kunde man ogsaa fortælle en Hstorie. | ||
| – Fra nekrologen i Morgenposten 6. november 1914 | ||
Navnet Paulsenkaia lever videre, også Pålsebakken på Nerdrum i Fet. Et mer kuriøst minne er på Ellesmere Island i arktisk Canada, hvor Mount Køla-Paalsen ble opppkalt etter ham da han var med på i finansiere Otto Sverdrups «Fram»-ekspedisjon til Nordvest-Grønland og øyene nord for Canada i åra 1898–1902.
Køla-Pålsens gatetun ble i 2019 oppkalt etter ham, det er en diagonal gate i boligområdet Munch brygge mellom Tomtekaia, (Østre Akerselvkai) og Paulsenkaia.
Han døde mens han var i privat pleie på Ljan, han er registert på Solvang ved Ljan stasjon. Han er gravlagt på et familiegravsted på den vestre delen av Vår Frelsers gravlund.
Kilder
- «H. A. H. Paulsen» i Store norske leksikon
- «H. A. H. Paulsen» i Norsk biografisk leksikon
- Oppføring hos Gravplassetaten
- Fristad, Hans Andreas: Køla-Pålsen. Utg. Gyldendal. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hans Arnt Hartvig Paulsen i Historisk befolkningsregister