Ronald Fangen
Ronald August Fangen (født 29. april 1895 i Kragerø, død 22. mai 1946 i Bærum) var forfatter, kritiker, journalist og redaktør. Han var sentral i kulturdebatten under og etter første verdenskrig, og ble også engasjert i kampen mot nazisme i tida som fulgte.
Slekt og familie
Han var sønn av ingeniør Stener August Fangen (1858–1933) og Alice Maud Lister (1864–1931).
I 1915 ble han gift med Solveig Brandt-Nielsen (1889–1977), som var datter av sokneprest Sigvard Martin Nielsen og Bolette Wilhelmine Werner. Paret fikk tre barn: Alive (1916–1937), Gurly (f. 1917) og Kitty Margaret (f. 1920.
Liv og virke
Sine første fem år tilbrakte han i fødebyen Kragerø. Så ble foreldrene skilt, og han bodde de nete åra dels hos slektninger i Bergen og dels hos mora på Finse. Alice Maud Lister, som var britiskfødt, drev Finse Fjellstue.
Ronald Fangen var mye syk som barn, og dette førte ti at han måtte gi opp å ta middelskoleeksamen på Hambros skole. Dette var et stort nederlag for ham. Omtrent på samme tid, våren 1912 tok hans bror Stener Fangen sitt eget liv etter å ha blitt beskyldt for skolefusk, og dette gikk også svært hardt inn på Ronald Fangen. Muligens ble det å skrive et utløp for følelsene, for han begynte å skrive om litteratur i bergensavisene. Da han som syttenåring reiste til sin eldste bror Christian Fangen i Argentina sendte han artikler til Verdens Gang, der han ble ansatt som journalist i 1913. Dette førte ham inn i senbohemenes krets, der han møtte personer som Carl Nærup, Nils Kjær og Helge Krog.
Da han var 13–14 år gammel begynte han å skrive dikt. Debuten kom allikevel med en roman, De svake fra 1915. Samme år ble han gift med Solveig Brandt-Nielsen. Hans neste romaner var Slægt følger slægt, En roman og Krise. Da hans samlede verker ble utgitt i 1948–1949 ble ikke disse tatt med. Noe av årsaken er at de bryter med det klassiske romanidealet, men vel så viktig kan det ha vært at de inneholdt den første åpne drøftinga av homofile i norsk litteratur. I dag sees de som tidligere modernistiske verk, med en klar innflytelse fra Nietzsche.
I 1923, året da Verdens Gang ble nedlagt, ble han redaktør i tidsskriftet Vor Verden som var et politisk talerør for Vort Land. Dette var ment som en motvekt til Mot Dag. Henrik Groth ble hans redaksjonssekretær. Tidsskriftet hadde en kulturkonservativ profil. Han skrev også i avisa Tidens Tegn, som kjøpte opp Verdens Gang. På samme tid begynte Fangen å skrive skuespill, med utgivelsene Syndefald, Den frie Søn og Den forjættede dag. Alle tre ble oppført i samtida, og de fikk god mottakelse. I 1928 ble Fangen formann i Forfatterforeningen, et verv han hadde til 1932. En årsak til at han ble valgt var ¨han kombinasjon av å være konservativ og samtidig svært åpen.
Romanen Nogen unge mennesker kom i 1929, og her kommer et motiv som ble viktig for Fangen, nemlig forholdet mellom en svak og en sterk person. I neste roman, Erik, brukte han også dette motivet i en omdattende skildring av jobbetida. Hans hovedpersoner ble ikke bare skildra som personer, men som representasjoner av samtida. Dette er tydelig i Erik, der det uekte ved personen svarer til det uekte som Fangen opplevde i tida. Motivet sterk/svak person går også igjen i romanen Duel, som også inneholder et selvbiografisk element da den skildrer brorens selvmord. I En kvinnes vei finner man spor etter mora. Fangen tok så opp tysk politikk i tida da nazistene kom til makta i Mannen som elsket rettferdigheten, der han brukte historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle situasjonen.
I løpet av 1920-åra bodde Fangen en rekke steder. Han var en tid på Hvalstad i Asker, i det som ble kjent som Kunstnerdalen. Han bodde også en tid i Son. I 1937 kjøpte han Dusgård i Ringsaker.
Da Oxfordbevegelsen kom til Norge høsten 1934 slutta Fangen seg raskt til den, og var et ivrig medlem i et par år. Han skrev En kristen verdensrevolusjon og skuespillet Som det kunde ha gått. Med sistnevnte fikk han brakt Oxfordbevegelsen inn på Nationaltheatrets scene. Selv om han tok med seg den kristen overbevisninga gjennom resten av livet, kjølna forholdet til bevegelsen etter et par år.
I de to romanene På bar bunn og Allerede nu kritiserte han borgerskapet. På samme tid tok han i Kristendommen og vår tid et oppgjør med samtidas ideologier, som kommunisme, nazisme, nasjonalisme og humanisme. Han fortsatte også å kritisere forholdene i Tyskland, noe han særlig tok fatt i i essaysamlinga Dagen og veien.
I 1939 begynte han på en romanserie om borgerskapets kise i 1880- og 1890-åra. Alexander Kielland var tydelig et forbilde, og i enda sterkere grad var han påvirka av Thomas Mann. Den første av bøkene, Kvernen som maler langsomt, er en inngående skildring av borgerskapet, med sterke innslag fra oppvekstbyen Bergen. Bare to bøker kom ut; Presten ble utgitt posthumt.
Etter utbruddet av andre verdenskrig ble Fangen nokså raskt arrestert. Arrestasjonen skjedde da han skulle møtte sin forlegger, Harald Grieg. Fangen fikk beskjed av tyskerne om å møte opp på Stortinget, uten nærmere forklaring. På det tidspunkt hadde de ikke begynt å arrestere forfattere – Fangen var den første – så han møtte opp og ble tatt. Han satt på Møllergata 19 fra oktober 1940 til januar 1941. På grunn av sykdom ble han da overført til Ullevål sykehus, der han, alvorlig syk, var over bevoktning fram til juni 1941. Både Åsmund Sveen og Knut Hamsun ba om at skulle løslates, men det var Victor Mogens som lyktes å få ham løslatt 24. juni 1941. I boka I nazistens fengsel, utgitt posthumt først i 1975, skrev han om fangenskapet. Han brukte også erfaringene i En lysets engel fra 1945, der hovedpersonene er to søskenbarn som faller på hver sin side i krigen.
Da krigen var over hadde Fangen svært dårig helse, men han var allikevel aktiv. Gjenreisinga opptok ham sterkt, og da spesielt den moralske siden ved den. I essayet Om troskap introduserte han begrepet «kristne grunnverdier», som han mente måtte ligge til grunn for gjenoppbygginga av samfunnet. Han skrev i Vårt Land, som nylig var grunnlagt, og han var aktiv i Kristelig Folkeparti.
Den 22. mai 1946 skulle han fly fra Fornebu til Stockholm. Flyet, som tilfeldigvis hadde vært Josef Terbovens privatfly under krigen og som var overtatt av Det Norske Luftfartselskap, fikk motorstopp rett etter avgang, og styrta i Halden terrasse på Snarøya. Ronald Fangen var en av de tretten omkomne i det som ble kjent som Snarøya-ulykka. Bare én som var ombord overlevde.
Fangen er gravlagt på Ringsaker kirkegård. Hans venn Henrik Greve Hille, som var biskop av Hamar, forretta i begravelsen – og døde selv i løpet av samme måned.
Litteratur og kilder
- Ronald Fangen i Historisk befolkningsregister.
- Ronald Fangen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Sørbø, Jan Inge: Ronald Fangen i Norsk biografisk leksikon.
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket