Mens mange fyrstasjoner langs kysten kunne være isolert i lange perioder på grunn av dårlig vær og mye sjøgang, ligger landinga til Asenvågsøya fyrstasjon ( Bjugn kommune, Sør-Trøndelag) i en av kystens best skjermete naturhavner. Vågsøya, som fyret ligger på, har navn etter vågen som skjærer seg inn i lendet, med øya Asen som levegg mot sør. Rundt vågen står fortøyingspåler og merker tett – et minne om at vågen var godt søkt i seilskutetida, mens en ventet på bør eller bedre vær. Det er usikkert når en begynte å anvende jernbolter og ringer til fortøyninger her i landet, men sikre spor har vi iallfall tilbake til 1500-tallet. Da sørget danskekongen Fredrik 2. for at det kom bolter på Flekkerøya ved Kristiansand, som var en av de mest besøkte og internasjonale havnene i Sør-Norge. Slik kunne kongen sikre seg inntekter fra handelsfartøyene. Les mer …
Ein fyring (med kort y), òg kalla firing, er ein båt med fire par årar. Namnet blir særlig bruka om geitbåtar og åfjordsbåtar. I samband med årfjordsbåter blir namnet (stor)fyreng òg bruka om båter med fem par årar i nyare tid. Fyringen var den minste havbåten og i likheit med femringen vart han tradisjonelt gjerne bruka som linebåt. Han kunne òg fungere som føringsbåt ved behov. Innover på 1900-talet vart åfjordsfyringane ofte bruka til fiskeoppkjøp og salting på Hitra og Frøya. Åfjordsfyringar kunne òg ha løfting, eller avtakbar «hytte». Dei mindre fyringane hadde løftingen midtskips, og så var det rom til sjøbørnar frammi og atti. Storfyringane hadde gjerne løftingen atti. Les mer …
Aslakbåten, som regnes som en rogalandsbåt, er oppkalt etter Aslak Notvik (1845–1931), som først utviklet båttypen. Aslakbåten er utviklet med basis i tradisjonelle båttyper, er klinkbygd og særpreges av en rett forstavn og at baugen skjærer seg godt gjennom sjøen. Aslak bygde både store og små båter og det ble bygget både ro-, seil og motorbåter. Seilbåtene hadde kjølrand og tre bord på hver side. De senere seilbåtene var langkjølte og spisse bak og var rigget med bermudarigg og lensebarduner. Seilbåtene var kjent for å være gode seilere og ble brukt til kappseilas fram til 2. verdenskrig. Les mer …
 Slettnes fyrstasjon, fotografert omkring 1941. , Gamvik kommune i Finnmark, ligger tre kilometer nord for fiskeværet Gamvik. Det er dermed verdens nordligste fastlandsfyr. Fra toppen av tårnet er det god utsikt over havet og naturen i det omkringliggende naturreservatet. Fyret ble satt i drift 15. september 1905. I 1922 fikk fyret tåkelur som gav et støt i en sirene hvert 30 sekund. Under andre verdenskrig var det tyske marineoffiserer som kontrollerte tenning av fyret. Det skjedde kun mens tyske konvoier passerte. Fyret ble sprengt av de tyske styrkene under tilbaketrekningen høsten 1944. Allerede i 1945 ble det satt opp en provisorisk gasslanterne i toppen av restene av tårnet. I perioden 1945-48 ble det reist nye boliger, maskinhus, naust, kai, og fyrtårn. Stasjonen ble i sin helhet tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Les mer …
Kystlaget Salta er lokallag av Forbundet KYSTEN og ble stiftet i 1989. Kystlaget holder til i Bodø i Salten i Nordland og har ved slutten av 2015 ca. 240 medlemmer. De arbeider med å ta vare på gamle båter og andre deler av kystkulturen i Salten. En viktig del av virksomheten er å bruke båtene for oppleve «på kroppen» hvordan livet langs kysten har vært i tidligere tider.
Kystlaget Salta har stor aktivitet som strekker seg fra å ta vare på ulike typer båter, restaurere hus og brygger og drive kafe og båtturer.
Salta gir ut eget medlemsblad som de kaller Ausekaret. Bladet kommer ut 2-3 ganger i året. Les mer …
 Gulebuda i Rugsund. Foto: Gert Meyer (stiftet i 1993) er et lokallag av Forbundet KYSTEN, og dets virksomhet spenner fra det ytterste skjær til den inste fjordarmen. Kysten går så langt inn som en laks kan fare, og kystlaget er opptatt av at kystkulturen i fjorden er like viktig for kystlaget som ute ved kysten. Les mer … | 
.gif)
