Smakebiter fra artikler
Kristine Bonnevie ca. 1910.
Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondheim, død 30. august 1948 i Oslo) var zoolog. I 1912 ble hun den første kvinnelige professor i Norge.Bonnevie tok doktorgraden i zoologi i 1906 på avhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos østergreni», som tok utgangspunkt i kjønnscelledannelse hos en parasittisk snegleart. Hun var den femte norske kvinne med doktorgrad, og den andre med doktorgrad tatt i Norge. Agnes Mathilde Wergeland, Elizabeth "Betsy" Stephansen, og Emily Arnesen tok alle sine doktorgrader i Zürich i Sveits mellom 1890 og 1903, mens tyskfilologen Clara Holst disputerte i Kristiania 10. desember 1903. Ingen av disse ble professorer i Norge (men Agnes Mathilde Wergeland ble professor i historie ved Universitetet i Wyoming i USA i 1902).
Utnevnelsen av Kristine Bonnevie til professor fant sted 4. juli 1912, og ble omtalt i positive ordelag i Aftenpostens aftennummer samme dag (utdrag):
| Dr. Bonnevie er ikke alene i besiddelse af omfattende videnskabelige kundskaber, men hun har en sjelden evne til at meddele andre af sin egen rige kundskabsfylde. Hun forstaar at inspirere sine elever og indgyde dem samme varme interesse for studierne, som fylder henne selv. Og hendes forelesninger, som er holdt i en klar og anskuelig form, giver stadig studenterne impulser til videre arbeide. Frøken Bonnevies udnævnelse til professor vil derfor blive hilset med glæde inden videnskabelige kredse.
|
|
|
Les mer…
John Mauritz Ragnvald Aasen (født 22. oktober 1893 i Måsøy, død 6. august 1970) var lege.
Som ung skal han ha vært medlem av «sosialistpartiet» og seinere av Arbeiderpartiet. Han var med på å stifte Værøy Arbeiderparti i 1930 og var medlem av Sosialistiske legers forening. Han uttalte om politikk:
| Fra gymnasiedagene av har jeg vært sosialist, og denne min overbevisning er yderligere blitt bestyrket i årenes løp. I sosialismens seier ser jeg den eneste vei ut av det kaos, som ikke minst nu for tiden hersker i det kapitalistiske samfund. Jeg forlanger at ethvert friskt individ skal utføre effektivt arbeide, men vil også at enhver skal få betaling for det arbeide han utfører. Likeledes tilstrekkelig ferie, så enhver kan få anledning til å se sig om i vårt vakre land. Derfor: Best mulige kommunikasjonsmidler og moderate priser. [...] Med glede har jeg i de senere år vært vidne til Arbeiderpartienes fremgang i De nordiske land, og håper snart å kunne opleve et arbeiderstyrt Norge med flertall i stortinget. Som en av de største reformer ser jeg Alderstrygdens gjennemførelse.
|
| – 1938.
|
Aasen ble distriktslege i Værøy i 1922, i Laudal i 1934 og Brønnøy i 1937. Han hadde også mer kortvarige posteringer på Vensmoen sanatorium, Rikshospitalet, Landeskogen sanatorium og Trondheim sentralsykehus. Om tida i Trondheim fortalte han i 1944:
| Den 9. april 1940 var jeg læge ved Trondheim sykehus i utdannelsesøyemed. Jeg ble forferdet over de uttalelser jeg der hørte overfor tyskerne og ikke minst overfor Nasjonal Samling. Etter den 'fred' som ble påtvunget Tyskland i 1918, hadde min sympati vært helt ut på tyskernes side. Jeg hadde ikke tidligere satt meg inn i Nasjonal Samlings program, men fant at det var den eneste redning for Norge, hvorfor jeg anså det som min plikt å gå inn i partiet og etter beste evne arbeide for NS og et lykkelig Norge.
|
|
|
Les mer… 
Runkalender i Nordiska Museets samling.
(
pitesamisk rijbmo,
lulesamisk rijmmo,
nordsamisk riibma), også kalt
skivekalender, er en betegnelse på en type
primstav som har vært brukt i samiske områder. De samiske kalenderne likner andre typer evighetskalendre i den forstand at dagene er avmerket med streker eller
runer, og høytider og merkedager med ulike symboler. Men den samiske typen er ikke formet som staver eller brett, men er mindre og sammensatt av flere langsmale skiver festet sammen på langsidene som en bok. De fleste er laget av horn, ben eller bjørk. Hver skive har vanligvis én måned per side, slik at en med seks til sju skiver får en 12- eller 13-månederskalender. Da Ingalill og John Granlund gjorde den første overgripende studien av det de kalte "lapska kalendrar" i 1973, fant de fram til tjuesju evighetskalendre fra svensk område som kunne klassifiseres som samiske. Av disse var sju strekkalendre, tolv runekalendre uten
gyllentall, og tre av kalenderne var firkantede runestaver
[1]. På norsk side har Audun Dybdahl undersøkt en samisk skivekalender som i dag befinner seg i NTNU Vitenskapsmuseet (T132). Den har 13 utskårne sider, hver med fire uker á syv dager - i samisk tidsregning har gjerne året 13 måneder. Det er mye vi har få kilder til og ikke kan vite om den praktiske bruken av evighetskalenderne. Men det finnes enkelte kilder som peker på at runekalenderen var i aktiv bruk for å holde orden på både kirkelige høytider og det nomadiske livets flyttinger.
Les mer…
Aanen Paus var Bullsgårdens første eier. Bygningen er en del endra etter brann i 1830.
(født 1727 i
Kviteseid) var trelasthandler og kjøpmann i
Fredrikstad. Opprinnelig borger fra
Christiania hvor han drev med trelasthandel. I den forbindelse kom han til Fredrikstad. Han giftet seg med en datter av den rike kjøpmannen og vinhandleren
Lorentz Koch og tok
borgerskap i Fredrikstad i 1767.
Les mer…
portrett av Ole Olsen
Foto: Narve Skarpmoen
Ole Olsen (født Ole Guneriussen 29. januar 1894[2], død 1924) var født på Skarnes i Sør-Odal kommune i Hedmark, som sønn av Emma Pedersdatter Djupdalen fra Skarnes og Gunnerius Olsen Disiårbogen fra Disenå. Han hadde tilnavnet Vesle-Ola.
I folketellinga 1900 finner vi ham på Mobekk i Sør-Odal med foreldrene og fire søsken.
Ole Olsen representerte Kristiania Skøiteklub, senere Kristiania Idrettsforening.
Han tok sølv i EM på skøyter (allround) i 1922, og vant NM på skøyter (allround) 1921 og 1923. Han tok bronse i NM i 1920, og kom på 4. plass i VM i 1922, 5. plass i EM i 1923 og 5. plass i VM i 1923.
Ole Olsen døde av tuberkulose like før de første olympiske vinterleker i 1924, et mesterskap han skulle ha deltatt i.
Olsen er gravlagt på
Nordre gravlund i Oslo. Gravminnet, i form av en bauta med portrettrelieff i bronse, har påskriften «Reist av Norges idrettsmenn». Det ble avduket høsten 1924.
Les mer…
Komponist Ole Olsen i uniform, 1909.
Ole Olsen (født 7. april 1850 i Hammerfest, død 11. april 1927) vokste opp i Hammerfest. Han var sønn av snekker og kjøpmann Iver Olsen (1813–79), som også var organist i byen, og Olava Magdalene Brun (1830–1851). Han gikk på skole i Tromsø før han 15 år gammel kom til Trondheim. Her gikk han først i urmakerlære, men han skulle bli en av sin tids store komponister med utdannelse fra Leipzig, og karrière som militærmusiker.
I 1870 dro han til Leipzig for å studere musikk, hvor han var i fire år før han bosatte seg hovedstadsområdet. I 1879 giftet han seg med Marie født Hals (1855 – 1941), datter av pianofabrikant Karl Hals (1822–98), og flyttet så igjen til Tyskland i en fireårsperiode.
Ved hjemkomsten i 1883 ble han militærmusiker, og i 1899 ble han Norges første armémusikkinspektør med faglig ansvar for de militære musikkorpsene. I denne perioden samlet han gamle norske melodier som han brukte til militærmarsjer. Han løftet også fram Gammel Jegermarsj ved at han skrev nytt arrangement for den, og den inngikk fra 1888 i det seremonielle liv på Slottet.
Blant hans verker kan nevnes «Solefaldssang» fra eventyrkomedien
Svein Uræd med tekst av
Nordahl Rolfsen, samt bestillingsverk til Holbergfesten 1884, Hammerfest byjubileum 1889 (kantater) og Trondheims 900-årsjubileum 1897 (oratorium).
Les mer…
