 Runkalender i Nordiska Museets samling. ( pitesamisk rijbmo, lulesamisk rijmmo, nordsamisk riibma), også kalt skivekalender, er en betegnelse på en type primstav som har vært brukt i samiske områder. De samiske kalenderne likner andre typer evighetskalendre i den forstand at dagene er avmerket med streker eller runer, og høytider og merkedager med ulike symboler. Men den samiske typen er ikke formet som staver eller brett, men er mindre og sammensatt av flere langsmale skiver festet sammen på langsidene som en bok. De fleste er laget av horn, ben eller bjørk. Hver skive har vanligvis én måned per side, slik at en med seks til sju skiver får en 12- eller 13-månederskalender. Da Ingalill og John Granlund gjorde den første overgripende studien av det de kalte "lapska kalendrar" i 1973, fant de fram til tjuesju evighetskalendre fra svensk område som kunne klassifiseres som samiske. Av disse var sju strekkalendre, tolv runekalendre uten gyllentall, og tre av kalenderne var firkantede runestaver [1]. På norsk side har Audun Dybdahl undersøkt en samisk skivekalender som i dag befinner seg i NTNU Vitenskapsmuseet (T132). Den har 13 utskårne sider, hver med fire uker á syv dager - i samisk tidsregning har gjerne året 13 måneder. Det er mye vi har få kilder til og ikke kan vite om den praktiske bruken av evighetskalenderne. Men det finnes enkelte kilder som peker på at runekalenderen var i aktiv bruk for å holde orden på både kirkelige høytider og det nomadiske livets flyttinger. Les mer …
 Joralf Gjerstad fotografert i 1980-åra. Foto: Fra krambu til varehus: En handelsforenings liv og lagnad 1878-1989 , kjent som Snåsakaill'n eller Snåsamannen (født 11. april 1926 i Snåsa, død 18. juni 2021 samme sted) hadde ry for å være synsk og for å ha helbredende evner. Han var også gjennom mange år en aktiv lokalhistorisk forfatter. Gjerstad var blant annet klokker i Snåsa kirke og melkekontrollør for meierene. Les mer …
 Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger er omgitt av høye murer og stengt med en låst port. På Storhaug i Stavanger finnes det en gravplass av en ganske spesiell karakter, omgitt av høye murer og stengt med en låst smijernsport - det siste hvilestedet for mer enn 250 kvekere. Gravplassen ble etablert i 1854 og er unik - ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. At den finnes nettopp i Stavanger, har sin årsak i at byen var det største nedslagsfeltet for kvekerdommen her i landet.
I dag er det få kvekere igjen, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Slik var det ikke på slutten av 1600-tallet, da kvekerbevegelsen oppsto i England og bredte seg raskt fra land til land - ja, i den grad at en egen stat i USA ble fullstendig preget av bevegelsen, kvekerstaten Pennsylvania som ble opprettet i 1681. Les mer …
 Olav Engelbrektssons segl. Olav Engelbrektson (født ca. 1480, død 7. februar 1538) var erkebiskop av Nidaros fra 1523 til 1537. I kraft av denne posisjonen var han også leder av Norges riksråd. Han ble avsatt ved reformasjonen, og måtte gå i eksil. Man mener at Olav ble født i Trondenes i dagens Harstad kommune, antagelig i en lavadelig slekt. Han ble i 1503 immatrikulert ved Universitetet i Rostock i Tyskland. Han var da allerede presteviet. Etter å tatt baccalaureuseksamen i 1505 og fullført sin magistergrad i 1507 arbeidet han i byen noen år. Det ser så ut til at han en tid var tilknyttet Universitetet i Leuven, før han så ble forstander for det norske studentkollegiet i Rostock, kalt St. Olavs regens. Under oppholdet der ble han kjent med blant annet de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus; førstnevnte var den siste katolske erkebiskopen i Sverige.
I 1514 eller tidlig i 1515 kom han tilbake til Norge. Det ser ut til at han først ble kannik i Oslo, men allerede den 10. mai 1515 ble han kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekanus ved domkapitelet av pave Leo X. Han ble også official, eller rettsvikar, det vil si erkebiskopens ombudsmann i kirkerettslige saker. Olav ble også utnevnt til økonom og regnskapsfører i erkebispedømmet, og han satt i redaksjonen for Missale Nidrosiense sammen med kantoren Peter Sigurdsson. Les mer …
 Mange borgere og bønder ønsket Christian II tilbake på tronen. var en dansk konflikt som brøt ut etter Frederik Is død i 1533. Fordi Norge og Danmark var i personalunion fikk den stor betydning for Norge, hvor det ble et interregnum fram til 1536/ 1537. Feiden la grunnen for gjennomføringen av reformasjonen i Danmark og Norge, og for at Norge gikk fra å være et selvstendig land til å bli et dansk lydrike.
Frederik I hadde kommet til makten etter å ha avsatt sin nevø Christian II i 1523. Han hadde i 1532 fått sperret Chrsitian II inne på Sønderborg slott, og den avsatte kongen skulle komme til å tilbringe resten av sitt liv i fangenskap. Men Frederik hadde ikke sittet lenge nok på tronen til at hans krav hadde blitt allment akseptert. Han hadde hele tiden hatt stor støtte blant adelen, men blant borgere og bønder var det mange som ønsket Christian II tilbake. Les mer … | 
