lokalhistoriewiki.no

Det frivillige stiftsmøte i Bodø 1923

Stiftsmøte for Haalogaland bispedømme i 1923 ble initiert med en målsetting om å få gjennomdrøftet Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922, som så å si hadde vært i bevegelse fra 1889. Veien fram hadde vært lang og spekket med dramatikk. Nasjonsbyggere, konservative og revolusjonære kom tidvis både i et fruktbart og idemessig samvirke, men prosessen var nok mest preget av kampen om samfunnsmakten og den idemessige utforming av grunnskolen. Da normalplanen var vedtatt ble det debatt – en debatt som i stor grad ble styrt av kirkas folk. Det som ble hovedsaken nå var planens forslag om å senke timetallet i kristendomsfaget.

Biskop Johan Nicolai Støren ledet stiftsmøtet i Bodø våren 1923.
Foto: Ukjent

Liberale skoledirektører laget planen

Det var skoledirektørene som reiste kravet om en ny normalplan for landsfolkeskolen. De så undervisningsplanen som viktig. Man ønsket seg en større ensartethet og et høyere kunnskapsnivå. Tanken om enhetsskolen var en sterk pådriver. Det førte til at departementet ba skoledirektørene om å ta denne saka opp på sitt høstmøte i 1911. Arbeidet kom likevel ikke i gang før i 1913. Da behandla skoledirektørene saken i to møter. Slik startet det. Den profilerte skolehistorikeren Hans Jørgen Dokka har skrevet mye og godt om den striden som ledet fram mot den anbefalte skoleplanen som Stortinget vedtok for landsfolkeskolen. Da den var trykt, distribuert og skulle settes ut i livet, var dette en god anledning til å få i gang debatt. Slike debatter og møter ble den gang gjerne styrt av kirka og dens folk. 12. februar 1923 hadde Venstre-avisa Haalogaland i Harstad en kunngjøring om et slikt møte som skulle finne sted i Bodø fra 13. til 16. april – «om Gud vil» – i regi av «Frivillig kirkelig stiftsmøte for Haalogaland bispedømme». Avisa fokuserte sterkt på hovedsaken, som den anså å være «Kristendomsundervisningen i vore skoler» sammen med «Den kirkelige situasjon, vore arbeidsmaal og fremgangslinjer», men nevnte også at «Forslag til forandring i egteskapslovgivningen» ville bli behandlet.

Kristendomsundervisning i grunnskolen

Den vedtatte normalplanen anbefalte å senke rammetimetallet for kristendomsundervisningen til 3-4 timer i uka i forhold til gjeldende plan. Flere mente at dette i verste fall ville føre til at landsens ungdom ville få langt mindre undervisning i faget, etter som byskolene hadde undervisning i inntil 40 uker hvert år. Landsfolkeskolene kunne nemlig ha bare 20 ukers undervisning per år. Derved ble landsfolkeskolene tilgodesett med bare 60 – 80 timer religion i året, mens byskolebarna fikk 120 timer.

Sosialistisk engasjement i Trondenes prosti

 
Prost Hans Wilhelm D. Smith (Skannet fra Trondenes bygdebok).

Innen Arbeiderpartiet i Sør-Troms var det bolsjevikene som dominerte. De fant det «for galt at folk skulle få sine opplysninger om skoleplaner og lignende fra indremisjonsfolk». Derfor besluttet de å møte opp i det tillyste valgmøtet etter høymessen i Trondenes kirke for å stille seg til disposisjon som utsendinger til stiftsmøtet. Prostiet skulle velge fem delegater i middelalderkirka på Trondenes.

For å øve størst mulig innflytelse ble det laget valglister med betrodde partimedlemmer. Væpnet med disse møtte de så til høymesse i kirka. Da prosten, Hans Wilhelm Dop Smith, var ferdig med dagens tekst, kom han ruslende nedover midtgangen, med en papirpose og en blyantstump i neven. «Ja, så skulle vi ha valgt noen utsendinger til dette kirkemøtet da», sa han.

En av Indremisjonens ledere, skolestyrer Nils Bjørhovde, reiste seg: «Jeg foreslår prosten jeg». Prosten så langt på ham over brillene og sa: «Hvis jeg vil reise, så er jeg nu selvskreven jeg da, men ettersom den ene tjeneste er en annen verdt så foreslår jeg Dem», sa prosten til Bjørhovde. Da forlangte redaktør Simensen ordet: Han fant det unødvendig med en persondebatt, for: «De som er i kirken er så godt kjent blant menigheten at de vet hvem de vil stemme på, så jeg foreslår at vi går til skriftlig votering uten videre debatt». Prosten fant at dette måtte man bøye seg for. Det ble uro blant misjonsfolkene. De hadde nok verken drøftet kandidatspørsmålet eller hvilken plass kandidatene skulle ha på lista. Når de heller ikke hadde blyant og papir, ble det alminnelig forvirring. Kommunistene benyttet uroen til å dele ut sine sedler, og folk som verken hadde papir eller blyant, fant ut at sedlene kunne brukes. Mange ville nok hjem til middag og brukte kanskje av den grunn sedlene, mens andre brukte de av andre bekvemmelighetshensyn. Ved opptellingen fikk disse flest stemmer: redaktør i Folkeviljen og formann i Harstad Arbeiderparti Sigurd Simensen, formann i Trondenes kretsparti Aage Rønning, arbeidsformann Engebret Sølsnes som også var en kjent fagforeningsmann, lærer Claus Bergersen og klokker Anders Kristiansen.

Tre kommunistiske delegater til kirkemøtet i Bodø

Medieinteressen var stor i Venstres Haalogaland, Arbeiderpartiets Folkeviljen og Høyres Harstad Tidende skrev engasjert om saken.

Harstad Tidende stilte spørsmål ved at kommunister var blitt satt til å lese stemmesedlene og kontrollere sogneprestens telling i selveste Trondenes kirke, samtidig som det ble anført «Skal nu vore menighetsmøter og kirkelige valg ogsaa ledes fra Moskva?». Avisene slo opp valgresultatet som den rene sensasjon. Det ble skrevet om forsøk på å skape en kommunistisk celle i statskirken.

 
Bispesetet utarbeidet standard rabattbevis til delegatene som reiste sjøverts til Bodø.

Før avreise fikk delegatene tilsendt rabattkuponger fra biskopens kontor, som godtgjorde at de skulle ha 50 % rabatt på reiser med hurtigrute eller ilgodsruter til og fra møtet i Bodø. Eng. Sølsnes fikk forfall, og i hans sted reiste varamannen, Benjamin Olsen fra Berg i Trondenes herred, som var formann i Harstad Kommunistiske Ungdomsforbund.

Om bord i hurtigruta ble Biskopen kontaktet og forklart at den kommunistiske delegasjonen kun ville delta i sakene om normalplanen og skilsmisselovgivningen. Han ble gjort oppmerksom på at en ikke kunne få snakket ut om et emne på 10 minutter, slik dagsorden var satt opp. Dette forsto biskop Johan Nicolai Støren, som lovte 20 minutters taletid.

Arbeiderparti-avisa Nordlands Fremtid i Bodø var av en noe mer positiv oppfatning av de kommunistiske delegatene. ”Framtida” fastslo at de deputerte kommunister nok ville sørge for å fremme Arbeiderpartiets prinsipielle syn på religionsundervisningen i folkeskolen. Bilde:Sjåfør Aage Rønning ca 1925.jpg

  • Redaktør Sigurd Simensen ledet den kommunistiske delegasjon til stiftsmøtet i Bodø. (Foto fra Dagens Nyheter 1928.

  • Vognmann Aage Rønning ble også valgt på den kommunistiske liste ved høymessen i Trondenes kirke

  • Lærer og klokker Anders Kristiansen ble selvsagt valgt som utsending til Stiftsmøtet i Bodø.

  • Claus Bergersen var blant de ikke-kommunistiske delegerte til møtet i Bodø som ble valgt av og blant Trondenes menighet.

Stort møte med engasjerte innlegg

232 delegater var møtt fram til møtets åpning, dessuten var flere ventet, litt forsinket. Harstad Tidende visste å fortelle at allerede ved 232 var dette 43 flere enn på forrige stiftsmøte, og hele 78 flere enn det nest foregående møte.

Sogneprest i Tromsdalen, Harald Ophus Devold var en av de første på talerstolen. Han mer enn antydet at kommunistene fra Harstad var kommet til Bodø for å skape en kommunistisk celle i statskirken og at en måtte følge nøye med i hva de foretok seg. Så gikk Devold over til programmet, hvor han holdt hovedinnlegget over temaet «Den kirkelige situation, vore arbeidsmaal og fremgangslinjer.» Her tok han utgangspunkt i verdenskrigen hvor han blant annet uttalte at den var en ytre kamp om verdensherredømmet, men samtidig en klassekamp, der imperialismen brukte klassekampen til sine formål som så ledet til dens egen begravelse: Tidens krav om sosial likhet, som gikk som et ras over verden – fra Moskva til Hammerfest. De voldelige førere ble likevel slått, ikke av makt, men av ånd, hevdet Devold.

På basis av denne innledningen ble det så å si der og da dannet en allianse mellom prost Devold og redaktør Simensen. Om det var journalisten eller politikeren som her viste sitt talent skal være usagt, men seinere finner vi at det innlegget Devold holdt ble trykt i Harstad-avisa Folkeviljen.

Kristenkommunisme?

 
Skolebestyrer Nils Bjørhovde ble en av biskopens menn på Stiftsmøtet i Bodø 1923.(Foto: Sør-Troms Museum)

Skolesjef ved Harstad folkeskole, Nils Bjørhovde var neste hovedinnleder. Han brukte to timer på å forklare den positive betydningen som Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme hadde hatt for hans utvikling som kristen og menneske.

I den påfølgende debatt bemerket Simensen at å undervise på et så dogmatisk grunnlag kunne lede til at barna forkastet hele kristendommen. Hvis derimot religionens historie ble lagt til grunn, der alle religioner ble tatt med etter den størrelse og betydning de hadde, ville barna få et grunnlag å danne sin livsanskuelse på, og de ville ha noe fast å holde seg til. Slik ville kristendommen, på grunn av sin større etiske verdi, komme til å innta førsteplassen, mente han.

Innlegget vakte stor oppsikt. Flere nordnorske aviser la fram saken slik at kommunismen hadde plass for alle religiøse oppfatninger. Folkeviljen ga også sitt besyv med, og siterte nok sin redaktør bedre enn mange andre aviser. Blant annet at han krydret innlegget med: «En forhaandsdom om os (kommunister) som kristne, er forhastet, og skal den brukes som maal for møtets kristelige fordragelighet, er den litet flatterende». Det var likevel avslutningen på innlegget som gjorde størst inntrykk på forsamlingen: Der viste han til at den største kjærlighetsgjerning som verden noen gang har sett, ble ledet av fritenkeren Nansen i dennes innsats for de hungersrammede i Sovjet-Russland. Til slutt underbygget han analysen med en oppfordring om å stemme for normalplanen, uavhengig av hvem som forsvarte den.

Både prosten i Vågan Kristen Skjeseth, og prost Devold gikk på talerstolen og ba Simensen om unnskyldning for de utfall som i stridens hete var falt mot ham. Skjeseth understreket at «vi skal elske vår neste» og betonte at akkurat det skulle man klare med den nye planen. Prost Devold var ikke snauere enn at han tilsto å ha blitt overrasket av Simensens innlegg, samtidig som han framhevet at man nå var i ferd med å få ei lærebok bygd på religionshistorie som det så absolutt var behov for. Alliansen var dermed et faktum.

Sigurd Simensens forslag til vedtak om å godta normalplanens undervisningsplan for kristendomskunnskap «uten å motsette seg en økning av timetallet etter anmodning fra departementet», falt mot 29 stemmer. Formuleringen «etter anmodning fra departementet», viste tilbake på at i planarbeidet hadde Kirke og undervisningsdepartementet sagt at «hvis et skolestyre vil øke timetallet for kristendomskunnskap, må timene i 2. avdeling tas fra norsk».

Debatt

Etter Simensen kom kirkesanger Horsberg fra Ibestad som påstod at kommunistene ville utrydde religionen. Han mante til å fastholde kravet om minst en times religionsundervisning per dag. Den mer liberale skoledirektør Hagemann ga på vegne av skolemyndighetene en redegjørelse av normalplanen hvor han understreket at det dogmatiske ikke hører hjemme i barneundervisningen og at det slett ikke var timetallet det berodde på, men ånden og miljøet. Å bli kvitt katekismen som lærebok ville være en «uhyre vinning». Til slutt understreket han at det var barnas kjærlighetsliv man ville utvikle.

Biskop Støren sa etter dette at det var særs viktig å beholde en grundig kristendomskunnskap i skolen. Det gjaldt å få en samlet framstilling av hva kristendom er, mente bispen.

Simensens resolusjonsforslag fikk det høyeste stemmetall normalplanen hadde fått ved noe menighetsmøte. Skoledirektør i Nordland og Troms, Tøger Hagemann kom på kveldsbesøk til Harstad-kommunistenes hotell og takket Simensen for innsatsen, og før denne æresbevisning hadde en gruppe yngre prester uttrykt stor glede over at de kunne gi sin egentlige mening til kjenne gjennom Simensens forslag.

I de påfølgende pressereferater og debatter omkring møtet var det rimeligvis en del aviser som ga til kjenne at de syntes at «Kommunistrepresentanten Simensen hadde fått for fritt spillerom». Ja, det var til og med de som mente at på et møte i Nord-Norge burde det kun være menn av nordnorsk herkomst som skulle uttale seg! Da tenkte man muligvis lenger enn til Simensen som var født i Buskerud. Prost Devold som ble oppfattet som en liberal forkynner var nemlig fra Ålesund. Sistnevnte hadde blant annet uttalt seg både mot legmannsvirksomheten og indremisjonen, og han mente at vekkelser var en uting.

Avisa Nordlandsnytt på Melbu som var organ for det nye sosialdemokratiske parti var meget fornøyd med at møtet behandlet «så viktige saker som den kirkelige situation og de kirkelige enhetsbestræbelser, vor daapspraksis m.v.». Høyre-avisa Harstad Tidende hadde også fokus på de genuint religiøse forhold; biskop Størens åpning etterfulgt av trosbekjennelsen fikk en nær hel spaltehøyde. Men i forhold til skismaet som oppsto mellom Devold og emissær Rydningen fikk referenten ikke med seg annet enn at Rydningen uttalte seg mot kirkelige reformer. Skolebestyrer Bjørhovdes innledning om Kristendomsundervisningen i skolen var ellers detaljert referert, med vekt på det horrible i å senke timetallet i kristendomsundervisningen. Redaktør Simensens forsvar av normalplanen fikk et par linjer før møtets vedtak i saken ble presentert. Seinere refererte Harstad Tidende mer fra Det kirkelige stiftsmøte. Da var det igjen høykirkelige saker som var i fokus, men nå fikk man vite at «ungdomsprest pastor Peder Ragnvald Berg Rolnes (Ibestad) hadde uttalt at «kommunistrepresentanten Simensen var urettferdig behandlet». Dette må ha vært en total misoppfatning, etter som Rolnes var en av de som argumenterte sterkest mot Simensens under konferansen.

Alliansen mellom kommunistredaktøren og prost Devold manifesterte seg ved at innlegget som Devold holdt på Stiftsmøtet ble trykt i Folkeviljen. Det startet mandag 7. mai og fortsatte så 9., 14., 18., 24. og ble avsluttet mandag 28. mai 1923. Slik kan man gå ut fra at redaktøren brukte Devold som forsvar mot kreftene som så ham som en utsending fra «en annen verden».

  • Harald Ophus Devold var prost i Tromsøysund menighet da han møtte på stiftsmøtet i Bodø 1923.

  • Kristen Skjeseth, som ble "berømt" for sin innsats som feltprest under felttoget i Nord-Norge, var sogneprest i Vågan da han møtte i Bodø 1923.

  • Tøger Hagemann, skoledirektør i Nordland og Troms var en av de ivrigste debattanter på stiftsmøtet i 1923. Han fikk god støtte fra den kommunistiske delegasjonen fra Harstad.

  • Ungdomspresten i Ibestad, Peder Berg Rolness var en av de markante debattanter på kirkemøteet i Bodø

Lokal skolepolitikk

Det er påtagelig hvor ofte skolespørsmålet relatert til religionsundervisningen kom opp i arbeideravisa Folkeviljen. Slik hadde det vært i en lengre periode nå, ja helt fra da redaktør Simensen tiltrådte i januar 1922, etter skismaet i Hammerfest der han var redaktør av Vest-Finmarken Socialdemokrat, og hvor han ledet de fagorganiserte og politisk aktive i det som seinere er gått inn i historien som «Revolusjonen i Hammerfest». Men etter stiftsmøtet fikk skolesaker enda større aktualitet. Rett ofte fikk leserne seg forelagt lederartikler som mante foreldre, foresatte og samfunnsengasjerte medmennesker til å ha oppmerksomheten festet mot skolen. Like etter at Devolds siste artikkel fra Bodø-møtet hadde stått på trykk kom en ny leder der redaktøren viste til at i Sverige skulle nå religionsundervisningen være to timer i uka på hvert klassetrinn. Der hadde de gått bort fra den «dogmatiske undervisning» og endret den til historisk religionsundervisning. Katekismen med forklaringer var avskaffet som lærebok, nå skulle den kunne brukes som historisk dokumentasjon på reformasjonen – på linje med annen kirkehistorisk litteratur.

Argumentasjonene Simensen la for dagen i Bodø, og de han kolporterte på lederplass i Folkeviljen, på agitatoriske folkemøter enten de var i regi av Arbeiderpartiet eller Harstad Arbeidersamfund, var til forveksling lik de som Andreas Hanssen hadde presentert i sin brosjyre Arbeiderpartiet og Religionsundervisningen. Mye tyder altså på at redaktør Simensen hadde studert Hanssens brosjyre godt før han dro til Bodø. Blant annet brukes begrep som «dogmatisk undervisning» og «religionsundervisningen i fare» sammen med henvisninger til den svenske erkebiskop.

Normalplanen i praksis

Mange kommuner innførte normalplanen omtrent som den var, andre brukte den som norm for ei mer sjølstendig planutforming. I Nord-Norge meldte for eksempel avisa Folkeviljen den 23. april 1923 at Ibestad skolestyre hadde satt ned en komité på sju medlemmer som skulle utarbeide ny undervisningsplan på basis av den nye normalplanen. Den 7. mai 1923 hadde avisa ei ny skolemelding: Redaktør Simensen som og var formann i Harstad Arbeiderparti hadde holdt et foredrag på Fauskevåg skole der møtet fattet en resolusjon til Trondenes skolestyre om å innføre den nye normalplanen i skolene i Trondenes herred – uten endring av planens religionsundervisningsanbefalinger. Normalplanen for landsfolkeskolen av 1922 satte som mål at elevene skulle utvikle stemme og øre og lære å synge sanger og salmer «riktig, rent og vakkert». Kan dette ha vært et av de punkt der kirka og arbeiderbevegelsen møttes? Ut fra den felles interesse som Andreas Hanssen kalte «å møtes – om end fra motsatte kanter – i kamp for en reform». Salmer skulle altså ikke bare læres, men også framføres rent og vakkert. Innenfor den bevisste del av arbeiderklassen var dette også om å gjøre, som ledd i den reint allmenne dannelsesprosess rett mange av bevegelsens talsmenn sto i bresjen for.

Mye tyder på at Hanssen «kunne mer enn sitt Fadervår». I tidsrommet 1924–1927 var han «reisende taler» for I. O. G. T. Til Sør-Troms kom han i oktober 1924. Det da nylig etablerte NKP-organ i Harstad, Dagens Nyheter meldte i den forbindelse at «[N]aar nu stortingsmand Andreas Hansen onsdag aften kl halv 7 skal holde foredrag om den avholdspolitiske situationen i Metodistkirken, saa er han en saa dygtig foredragsholder at alle bør gaa og høre ham. Vi henleder ogsaa Kvæfjordingernes opmerksomhet paa hans foredrag dersteds”.

Kilder

  • Arbeidernes leksikon bind I, II, III; IV, V og VI. Oslo 1933-36
  • Dokka, Hans-Jørgen: Fra allmueskole til folkeskole, Oslo 1967
  • Eftestøl, O. A.: Kristendomsundervisningen i landsfolkeskolen etter den nye normalplanen, Kristiania 1923
  • Eriksen, Alfred (red): Norges kirke og presteskap ved 900-årsjubileet, Oslo 1930
  • Forarbeid til Normalplan for grunnskolen, Innstilling I fra Normalplanutvalget av 1967, Oslo 1970
  • Hansen, Arvid G.: Skolen, kirken og dogmerne, Kristiania (u.å.) 1915
  • Hansen, Arvid G.: Skole og kristendom, Kristiania 1918
  • Hanssen, Andreas: Arbeiderpartiet og Religionsundervisningen, Kristiania 1918
  • Mediås, Odd Asbjørn: Skoledirektørembetet i Norge 1860-1992, Oslo 1996
  • Kokkvoll, Arne: Av og for det arbeidende folk, Oslo 1981
  • Kristiansen, Gunnar E.: Sigurd Simensen Kommunist og pressemann. Masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø, våren 2006
  • Kristensen, Arnolf: Rød mai, da verdensrevolusjonen banket på i Hammerfest, Oslo 1977
  • Midtsundstad, Arvid: Bakgrunn og forarbeid til normalplanen for landsfolkeskolen av 1922. Utarbeidelse av planen og den betydning planen fikk. Hovedoppgave i pedagogikk, Universitetet i Oslo 1974
  • Normalplan for landsfolkeskolen, Utarbeidet av skoledirektørene og representanter for lærerstanden. Utgitt av Kirke og undervisningsdepartementet, Kristiania 1922
  • Simensen, Sigurd: I stille og storm, upubliserte memoarer i Edv. Bulls arkiv ved NTNU 1963
  • Telhaug, Alfred Oftedal og Odd Asbjørn Mediås: Grunnskolen som nasjonsbygger. Fra statspietisme til nyliberalisme. Oslo 2003

Aviser

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Det_frivillige_stiftsmøte_i_Bodø_1923&oldid=2391114»