| Om Nyere minoriteter
|
 Ariana dagligvare i Norbygata i Oslo, en av mange butikker som har tilknytning til de nyere minoriteter. Foto: Ida Tolgensbakk (2009) Nyere minoriteter er en samlebetegnelse på minoriteter som har oppstått Norge i nyere tid, i motsetning til urfolk og nasjonale minoriteter som har en lang historie i landet. Det tenkes særlig på etniske og nasjonale minoriteter, som har kommet gjennom til gjennom migrasjon. De nyere minoritetenes historie strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, men det er særlig i etterkrigstida og etter at oljeeventyret begynte at Norge ble et attraktivt land å flytte til. De som kommer til landet kan deles opp i mange slags grupper, fra arbeidsinnvandrere som søker bedre materielle vilkår til flyktninger som trenger vern fra krig eller forfølgelse.
Det største gruppa er svenskene, og slik har det vært lenge. Deres historie som minoritet i Norge strekker seg forsåvidt svært langt tilbake i grenseområdene, men som en mer etablert minoritet trekker vi gjerne trådene tilbake til begynnelsen av 1900-tallet da det kom mange arbeidsinnvandrere. En stor andel av dem jobba på jernbaneanlegg eller som steinhoggere, men også andre yrker var representert. I senere år har vi fått begrepet partysvenske, unge arbeidsinnvandrere fra Sverige som ofte har søkt jobber i utelivsbransjen eller handelsnæringa.
Det er også andre grupper som har røtter langt tilbake. Allerede i 1860-åra kom en del polakker til Norge, etter at et opprør mot russerne ble slått ned. Flere av dem gjorde seg bemerka, for i ei gruppe som holdt sammen var det flere fotografer. Navn som Ludwik Szacinski De Ravicz og Adam Felix Polaczek var fremmede og rare, men de ble kjent som noen av tidas fremste fotografer i Norge. Disse første polske innvandrerne var gjerne katolikker, som deltok i et opprør mot de ortodokse russerne. Noen år senere kom en annen gruppe fra Polen og andre land i regionen, nemlig jødiske flyktninger. I senere år har det så kommet en ny gruppe, arbeidsinnvandrere som gjennom EU og EØS har fått anledning til å reise til Norge for å jobbe. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Tradisjonell krydderkvern utstilt under Thai pongal på Idrettshøgskolen i Oslo. Foto: Marianne Wiig (2023) (tamil: அம்மிக்கல்), ofte forkortet til ammi (tamil: அம்மி), er et tradisjonelt kjøkkenredskap og et av de mest betydningsfulle symbolene i den tamilske kulturarven. Det dreier seg om en krydderkvern, som består av en flat stein med rektangulær form og en rullestein, khulavi, som begge er laget av den svært robust steintypen granitt. De to delene av redskapet er designet for å arbeide sammen helt perfekt. Prosessen med å male ingredienser på ammi ved hjelp av khulavi (tamil: குழவி) kalles "Ammikall araiththal". Les mer …
 Piddu dampet i sylinder. Foto: Amirtha Judy Philip, 2022. eller pittu (tamilsk: பிட்டு), også kalt puddu eller puttu (tamilsk: புட்டு) er et populært frokost- og lunsjmåltid i Sør-India og på Sri Lanka. Den typen piddu som lages i sylinderform heter; "குழல்புட்டு/குழாய்ப்புட்டு", som direkte oversatt betyr "rør-piddu". Den har fått det navnet grunnet måten den lages på. For å lage retten brukes det et redskap som heter "பிட்டுக் குழல்" (direkte oversatt "piddurør"). Les mer …
 Arangetram for indisk klassisk dans. ( அரங்கேற்றம் på tamil) er betegnelsen på scenedebuten til en student etter flere års trening i indisk klassisk dans og musikk. Ordet er satt sammen av arangam, som betyr scene, og etram, som betyr å bestige, altså å stige opp på en scene. Eleven kan etter sin arangetram gå videre og videreformidle kunstformen til andre ambisiøse elever. Les mer …
Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Oslo har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo. Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle « den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet. Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Les mer …
 Tekstilbutikken «Asian Cloth House» i Tøyengata 13 i Oslo. Foto: Olve Utne, 2009. Ordet migrasjon kommer av det latinske migratio, som betyr ‘flytting’ eller ‘vandring’. På norsk betyr ordet vanligvis ‘flytting over landegrenser’ og er et ord som dekker både emigrasjon (altså utvandring) og immigrasjon (innvandring) Migrasjon i Norge har dreid seg om høyst ulike fenomener. Kolonisering av fremmede territorier i vikingtiden, ekspertmigrasjon i middelalderen, embetsmannsstatens elitemigrasjon, arbeidsinnvandring i den moderne industrialiserte periode - og flukt i dag. Nomadisk befolkning som samer og romfolks flytting over landegrenser - innad i Norden eller tvers over Europa, må kanskje også i enkelte tilfeller inngå i begrepet. Les mer … |
|
|
| Kategorier for Nyere minoriteter
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)