Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani

Om Urfolk og nasjonale minoriteter
Urfolket og majoriteten møtes.
Foto: Olve Utne (2011)

Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...

 
Smakebiter
Kvener ror fiske i Finnmark ca. 1892.
Kvenfolkets flagg
Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt. Navnet kven er gammalt. Første gang vi vet at det ble brukt, var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Området øst for Bottenvika besto i mellomalderen av ulike stammer, finnene (suomalaiset) i området rundt Åbo, tavastlendingene (hämäläiset, dette etnonymet har samme opphav som same) vest for finnene, karelerene (karjalaiset) øst for dem att. Nord for tavastlendingene og karelerene bodde savolakserene (savolaiset), det var savolaksere som emigrerte til Finnskogen i Värmland og Hedmark på 1600-tallet. Nord for savolakserene bodde kainuulaiset i Kainuu (svensk "Kajanaland"). På samme måten som svenskene i vest lot finner stå som namn for alle desse stammene, brukte nordmenn i nord (som t.d. Ottar) navnet kvener på samme måte.   Les mer …

Røykomn på Gyl i Tingvoll kommuneNordmøre.
Foto: Wilhelm Lund
Ein røykomn nynorsk eller ein røykovn (bokmål) er ein open, mura eldstad utan skorstein. Røykavtrekket frå ein røykomn er same holet som ein fyrer i, og røyken går rett ut i rommet og opp ljoren. Det at rommet blir svært røykfylt under sjølve fyringa er den største ulempa med røykomnane. Når omnen først har vorte varm, så held han godt på varmen utover dagen, i motsetnad til kåpomnar og lysomnar med skorstein, der ein lyt fyre jamt for å halde på temperaturen. I skogfattige bygder og i bygder der det meste av solid treverk gjekk til handel under hollendartida var brenselseffektiviteten svært viktig. Røykomnar var tidlegare vanlege på Vestlandet og vidare nordover til Nordmøre så vel som blant skogfinnar.   Les mer …

Kart over Sverige med kommunane innanfor Förvaltningsområdet för samiska språket innteikna i gult.
Förvaltningsområdet för samiska språket i Sverige er ei gruppe av kommunar der samiske språkbrukarar har rett til å bruke språket sitt i visse samanhengar. Dette inkluderer førskule, eldreomsorg og kontakt med kommune og stat. Det finst derimot ikkje nokon rett til samisk som førstespråk og opplæringsspråk i grunnskulen i Sverige. Förvaltningsområdet för samiska språket inkluderer alle svenske kommunar som grensar til Noreg mellom Trysil i Hedmark og Storfjord i Troms. I tillegg er innlandskommunane Östersund, Dorotea, Lycksele, Malå og Arvidsjaur så vel som kystkommunen Umeå inkludert.   Les mer …

Foto: Olve Utne
(2009)
Verdas urfolksdag blir markert den 9. august. Dagen vart innstifta av FN i 1994 som ein lekk i å fremje internasjonalt samarbeid om urfolksspørsmål. Dagen er ei årleg markering av urfolks kultur i sine mangfaldige ovringar jorda rundt, og skal også tene til å fokusere på dei problema urfolk står andsynes mange stader i form av diskriminering, ekskludering, fattigdom, og somme stader direkte valdeleg undertrykking. Ein reknar med at det i dag er om lag 370 millionar menneske som tilhøyrer urfolk, spreidd over 90 ulike land. Urfolk er folkegrupper som har levd i eit område føre det vart kolonisert eller gjort om til ein stat, og som ikkje identifiserer seg med den statsberande kulturen i landet. I Noreg har samane status som urfolk.   Les mer …

Minnesmerket står i ein park rett ved Kirkelandet kyrkje.
Foto: Chris Nyborg
(2017)
Minnesmerket over kristiansundsjødane som omkom under holocaust vart avduka søndag 29. juni 2003. Bronsestatuen på sokkel av fjøresteinar frå Klubba er laga av bildehoggar Tore Bjørn Skjølsvik. Minnesmerket er finansiert ved privat innsamling, gåver og støtte frå Kristiansund kommune. Føre andre verdskrigen var KristiansundNordmøre blant dei byane i Noreg som hadde størst andel jødiske innbyggjarar. Med Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge 9. april 1940 vart det slutt på det stort sett trygge livet for kristiansundsjødane — først med tysk terrorbombing av Kristiansund, og seinare med antijødiske lovar, og hausten 1942 med arrestasjonar og deportasjon av alle jødar nazistane greidde å finne.   Les mer …

Første tekstside fra den originale grunnloven av 17. mai 1814

Jødeparagrafen var en bestemmelse i Grunnloven av 1814 som forbød jøders, jesuitters og «munkeordener» til riket. Bestemmelsen var nedfelt i Grunnlovens andre paragraf, og ble stående i sin helhet til 1851 — om enn med en noe endret tolkning fra Høyesterett i november 1844. Den siste delen av paragrafen, forbudet mot jesuitter, ble ikke opphevet før i 1956. Paragrafen lød:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Når det står at jøder «ere fremdeles udelukkede» viser dette til bestemmelsen i Christian Vs Norske Lov av 1687 om at jøder måtte ha kongelig leidebrev for å oppholde seg i Norge. I den nye bestemmelsen var det ingen åpning for bruk av leidebrev, og jøder som kom til Norge risikerte arrestasjon og deportasjon. I noen tilfeller ble de også bøtelagt.   Les mer …
 
Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter
 
Andre artikler