 Runkalender i Nordiska Museets samling. ( pitesamisk rijbmo, lulesamisk rijmmo, nordsamisk riibma), også kalt skivekalender, er en betegnelse på en type primstav som har vært brukt i samiske områder. De samiske kalenderne likner andre typer evighetskalendre i den forstand at dagene er avmerket med streker eller runer, og høytider og merkedager med ulike symboler. Men den samiske typen er ikke formet som staver eller brett, men er mindre og sammensatt av flere langsmale skiver festet sammen på langsidene som en bok. De fleste er laget av horn, ben eller bjørk. Hver skive har vanligvis én måned per side, slik at en med seks til sju skiver får en 12- eller 13-månederskalender. Da Ingalill og John Granlund gjorde den første overgripende studien av det de kalte "lapska kalendrar" i 1973, fant de fram til tjuesju evighetskalendre fra svensk område som kunne klassifiseres som samiske. Av disse var sju strekkalendre, tolv runekalendre uten gyllentall, og tre av kalenderne var firkantede runestaver [1]. På norsk side har Audun Dybdahl undersøkt en samisk skivekalender som i dag befinner seg i NTNU Vitenskapsmuseet (T132). Den har 13 utskårne sider, hver med fire uker á syv dager - i samisk tidsregning har gjerne året 13 måneder. Det er mye vi har få kilder til og ikke kan vite om den praktiske bruken av evighetskalenderne. Men det finnes enkelte kilder som peker på at runekalenderen var i aktiv bruk for å holde orden på både kirkelige høytider og det nomadiske livets flyttinger. Les mer …
 De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et dekar jord til. lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag. Les mer …
 Fra manuskriptet Kvænsk Stilebog, Ms. fol. 4310 i Nasjonalbibliotekets samlinger. Kvensk (bokmål/nynorsk) eller kvænsk (eldre nynorsk), kvensk kainun kieli, er eit fellesnamn for austersjøfinske dialektar i Nord-Noreg som er mest nærskyldt med meänkieli (tornedalsfinsk), men òg relativt nærskyldt med standard finsk. Blant morsmålstalarane finst det både dei som føretrekkjer å sjå på kvensk som eit eige språk og dei som føretrekkjer å sjå på språket sitt som ein variant av standard finsk.
Kvensk er godkjent som eige språk av Stortinget etter vedtak den 26. april 2005. Som skriftspråk er kvensk normert av Kvensk språkting (etablert 2008). Kvensk har offisiell status som skriftspråk i Porsanger kommune (Porsangin komuuni, Porsanki). Det er óg eitt av dei nasjonale minoritetsspråka i Noreg, verna etter den europeiske minoritetsspråkpakta. Det finst enno ikkje noko eige forvaltningsområde for kvensk språk Les mer …
Alta-saken, også ofte omtalt som Alta-konflikten eller Alta-aksjonen[2], var en langvarig konflikt omkring planene for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. De første planene ble lagt fram i 1968, og i 1973 ble den førte protestorganisasjonen, Altautvalget, danna. Protestene handla både om samiske rettigheter og miljøvern. Fra samisk side dreide det seg både om retten til landet, fordi bygda Masi (Máze) skulle demmes ned, og reindrifta som ville bli sterkt påvirka av kraftutbygging. Andre organisasjoner, og etter hvert Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, sto sammen i kampen mot utbygging, som etter hvert eskalerte til sivil ulydighet i et omfang som ikke hadde vært sett siden andre verdenskrig. På den andre sida sto regjeringa, energimyndigheter og Finnmark fylkesting. Les mer …
| 
