Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani

Om Urfolk og nasjonale minoriteter
Urfolket og majoriteten møtes.
Foto: Olve Utne (2011)

Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...

 
Smakebiter
Rodi er eit språk som tradisjonelt har vore bruka av den undergruppa av romanifolket som tradisjonelt er basert langs kysten av Noreg (småvandriar, fantar) og som ofte reiser hovudsakleg lokalt. Rodi viser færre fellestrekk med romanés enn det austlandske og vestsvenske rommani gjer, men viser til attergjeld meir slektskap med jenisch — som da òg har vore føreslege som det språklege opphavet åt rodi. Strukturelt ligg rodi nærmare norsk enn rommani gjer, men rodi skil seg likevel ut som eit eige språk i større grad enn fallet er med språkforma månsing. Av trekk som understreker rolla rodi har spela som løynspråk kan nemnast at talorda frå éin til ti gjerne har vore bytte ut med samiske former. I praksis utgjer språka rodi og rommani eit dialektkontinuum; Eilert Sundt si oppsummering av «Skøiersproget» (rodi) tek slik utgangspunkt i dei ordformene som er mest ulike rommani, mens Gjest Baardsen si skildring av «Skøiersproget» ligg svært tett opp til rommani med unntak av pronomena og ein del andre ord.   Les mer …

Nils Bakke ca. 1915-1920.
Nils Bakke (fødd 10. januar 1887, død 11. august 1969) var ein felespelar av romanifolket og ein av dei viktigaste tradisjonsberarane av folkemusikken på Nordmøre kring midten av 1900-talet. Nils Gulbrand Forselius Fredriksen Bakke vart fødd på Oppdal i Sør-Trøndelag den 10. januar 1887 av Anne Kathrine Gulbrandsdatter (Rosenberg) (Nordli 1847- Lesja 1906) og Kristian Fredrik Benjaminsen Forselius (Elverum 1859-Kristiansund 1935). Nils var god ven med Erik Almhjell og Magnhild Havdal Almhjell og spela mykje saman med Erik og med Hallvard Ørsal. Utanom musikken arbeidde Nils Bakke blant anna på Løkken verk og ved Gideon Motorfabrikk i Molde. I sine seinare år budde Nils på Innlandet i Kristiansund. Nils Bakke døydde der den 11. august 1969.   Les mer …

Annie Louise Benkow (1895–1942).
Foto: Ukjent, fra Våre falne.
Annie Louise Benkow f. Florence (f. 30. januar 1895 i Skottland, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var forretningsdrivende i Bærum. Hun var gift med fotografen Ivan Isak Benkow (1885–1955), og var mor til politiker og fotograf Jo Benkow.

Hun ble født i Skottland av jødiske foreldre som hadde emigrert fra Litauen. Familien kom til Norge i 1899, da hun var fire år gammel. I 1913 ble hun gift for første gang med Abraham Oster, og bosatte seg i Moss. Hennes første ektemann døde i 1917, og i 1920 finner vi henne som enke med dattera Rebekka Cecilie og to søstre. Hun åpna en tobakks- og sjokoladebutikk der for å forsørge seg. I 1922 møtte hun Ivan Benkow, som hadde flykta fra Russland i 1905 på grunn av pogromer der. Han var enkemann, og de ble gift i 1923. De bosatte seg først i Trondheim. Der finner vi dem i Dronningens gate 38. De hadde da to barn - et hver fra de tidligere ekteskapene. Yngstemann Josef Elias – seinere kjent som Jo – ble født i Trondheim i 1924.

I 1930 flytta de til Stabekk, og Ivan Benkow etablerte studio i Stabekkhuset ved jernbanestasjonen. Annie Louise Benkow omtales som forretningsdrivende i Våre falne, og dette viser trolig til at hun var partner i fotoforretningen.   Les mer …

«Sami soga laula» blei først trykt på forsida av Sagai Muittalægje i 1906.
«Same soga laula» (moderne nordsamisk: «Sámi soga lávlla») er eit dikt forfatta av Isak Saba og først utgjeve i Sagai Muittalægje den 1. april 1906. Diktet vart tonesett av Arne Sørum og vedteke som samisk nasjonalsong i 1986. «Same soga laula» er omsett til dei fleste samiske språka.   Les mer …

Samisk arkiv / Sámi arkiiva (nordsamisk) er en del av Arkivverket. Arkivet holder til i Diehtosiida i Kautokeino, og har ansvar for offentlige og private arkiv med betydning for samisk historie, kultur og samfunn. Her finner man blant annet arkivene fra Sametinget, Samisk høyskole, Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter og Kautokeino kommune. Arkivet er samlokalisert med Samisk høyskoles bibliotek. Bakgrunnen for opprettelsen av arkivet var at man hadde sett et behov for en egen arkivinstitusjon som spesiell kompetanse innen samisk språk og kultur. Prosjektet Samiske arkiver ble oppretta i 1988, og i 1995 ble arkivet oppretta som en stiftelse. Det ble i 2005 underlagt Riksantikvaren, og siden 2007 har arkivet vært en del av Arkivverket.   Les mer …

Minnesmerket står i ein park rett ved Kirkelandet kyrkje.
Foto: Chris Nyborg
(2017)
Minnesmerket over kristiansundsjødane som omkom under holocaust vart avduka søndag 29. juni 2003. Bronsestatuen på sokkel av fjøresteinar frå Klubba er laga av bildehoggar Tore Bjørn Skjølsvik. Minnesmerket er finansiert ved privat innsamling, gåver og støtte frå Kristiansund kommune. Føre andre verdskrigen var KristiansundNordmøre blant dei byane i Noreg som hadde størst andel jødiske innbyggjarar. Med Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge 9. april 1940 vart det slutt på det stort sett trygge livet for kristiansundsjødane — først med tysk terrorbombing av Kristiansund, og seinare med antijødiske lovar, og hausten 1942 med arrestasjonar og deportasjon av alle jødar nazistane greidde å finne.   Les mer …
 
Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter
 
Andre artikler