Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani Om Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolket og majoriteten møtes. Foto: Olve Utne (2011) Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...   Smakebiter Den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark startet på 1700-tallet. De første kvenene bosatte seg i Alta, Kautokeino og Porsagner. Innvandringen fortsatte utover på 1800-tallet, da mange kvener fant arbeid ved Kåfjord kobberverk. Da verket ble nedlagt i 1878, avtok den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark.Innvandring av kvener til Vest-Finnmark fortsatte i det 18. århundrets siste halvdel. I 1796 var det ankommet 14 kvenske bondefamilier til Alta. Fiskeriet gjorde at de fikk arbeid og var i stand til å forsørge familiene. I mai 1779 ble fem kvenske familier pålagt å flytte fra Alta. En av de fem hadde hustru og barn i Lyngen, og var innvandret over Skibotn. Syv andre kvener, hvorav 3 med familie, lovet å reise tilbake til Sverige til høsten. Det kan ikke ses om disse 12 kvenfamiliene hørte til de 14 familiene som blir nevnt i 1796. Kåfjord kirke.   Les mer … Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) Åsta Holth (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar. Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne.   Les mer … Det samiske flagget, utforma av kunstneren Astrid Båhl. Flagget vedtatt av Nordisk sameråd i 1986. Den samiske nasjonaldagen (Sámi álbmotbeaivi nordsamisk), Sámij álmmukbiejvve (lulesamisk), Sämij älbmukbäjjve (pitesamisk) eller Saemie åålmegebiejjie (sørsamisk), offisielt omsett som den samiske nasjonaldagen men òg omtala som samefolket sin dag og samefolkdagen, fell på den 6. februar og markerer årsdagen for det første samlande møtet for fleire ulike samiske organisasjonar i Metodistkyrkja i Trondheim tysdagen den 6. februar 1917. Elsa Laula Renberg stod for både idéen og gjennomføringa, og møtet samla over 100 kvinner og menn frå sør- til nordsamiske miljø i såvel Noreg som Sverige.På den 15. samiske konferansen i Helsingfors i 1992 vedtok Samerådet at dagen skulle markerast som “sámi álbmobeaivi” for alle samar — i Norge, Sverige, Finland og Russland. Den første offisielle feiringa fann stad laurdagen den 6. februar 1993.   Les mer … «Søefin fra Tanafjord. Kone fra Laxefjord». (Johannes Flintoe) Nordsamar er fellesnamnet for dei samane som tradisjonelt snakkar ein av dei nordsamiske dialektane — finnmarkssamisk, sjøsamisk og tornesamisk. Av desse er det finnmarkssamisk som utgjer hovuddialekten og normeringsutgangspunktet. Nordsamane høyrer heime i Noreg frå nordlige delar av Ballangen kommune og nordover, i Sverige frå nordlige delar av Gällivare kommune og nordover, i det meste av det samiske området i Finland, og tradisjonelt òg langs den ytre kystlina eit lite stykke austover Kolahalvøya i Russland. I sørvest grensar det nordsamiske kulturområdet til lulesamar, i nordaust til enaresamar og skoltesamar, og lengst i aust til kildinsamar.   Les mer … Salmebok på umesamisk, det eldste samiske litteraturspråket. Samiske språk er den språkgruppa innanfor uralske språk som blir snakka av samar. Dei samiske språka viser nærmast slektskap med østersjøfinske språk, som blant anna inkluderer finsk/kvænsk, men slektskapet er ikkje nærmare enn at vi ikkje greier å skilje eit hypotetisk proto-samisk/finsk ut frå det generelle uralske rekonstruerte protospråket. Dei samiske språka kan inndelast i tre hovudgrupper: austsamiske språk, sentralsamiske språk og sørsamiske språk. I Noreg har sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk morsmålstalarar og offisiell status på kommunalt og fylkeskommunalt nivå innanfor Det samiske forvaltningsområdet. Pitesamisk har òg somme morsmålstalarar i Norge, og revitaliseringsarbeid er i gang. Skoltesamisk og umesamisk er lokalt utdøydd som morsmål i Norge, men revitalisering er aktuelt. I Sverige har sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk morsmålstalarar. Förvaltningsområdet för samiska språket, som dekkjer 19 kommunar per 2014, sikrar samiske tilbod i førskulen og eldreomsorgen, og i tillegg har ein rett til å bruke sitt samiske språk i møte med forvaltninga. Det finst likevel ikkje tilbod om grunnskuleutdanning med samisk som opplæringsspråk i Sverige. I Finland har nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk morsmålstalarar.   Les mer … Saemien Sijte. Foto: Olve Utne (2011) Saemien Sijte - sørsamisk museum og kultursenter i Snåsa er et sørsamisk spesialmuseum med samlinger som dekker distriktene fra Femunden til Saltfjellet, inkludert sørsamisk kultur i snevrere forstand så vel som tidligere umesamisk kultur. Organisasjonen Saemien Sijte ble etablert som en kulturforening i 1964, og hadde i startfasen som hovedmål å realisere planen om et samisk kulturhus med en samling av bruksting, samiske bygninger/husvær og andre ting av kulturell og historisk interesse som kunne gi et bilde av sørsamisk liv og historie. Byggeprosessen tok lang tid, men dagens lokaler ble endelig ferdigstilt i 1979 og offisielt innviet den 3. november 1980. Det viste seg snart at plassbehovet i praksis var større enn det bygningen kunne romme, bl.a. på grunn av behov for flere faglige ansatte. I statsbudsjettet for 2019 er det etter mange års arbeid satt av midler til nybygg. Museet driver systematiske registreringer av faste kulturminner og innsamling av foto. Katalogen over gjenstandene er ordnet kronologisk. Materialet fra registreringen av faste kulturminner er behandlet elektronisk, og en kan søke ut opplysninger på flere stikkord. Kopier av materialet er tilgjengelig. Museet har fotosamling som består av ca. 1200 bilder tatt fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Motivene omfatter sørsamisk kultur, reindrift, landskap og portretter, og gjelder det sørsamiske området fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør og tilsvarende områder på svensk side. Materialet er systematisk ordnet. Filmene kan lånes ut.   Les mer …		Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolk og nasjonale minoriteter Jødisk historie og kultur Kvensk historie og kultur Romanifolkets historie og kultur Romsk historie og kultur Samisk historie og kultur Skogfinsk historie og kultur   Andre artikler Jødisk kulturfestival Trondheim Robert Levin Max Tau Solveig Florence (1904–1942) Julius Hess Berthold Grünfeld Sefardiske jøder Klezmer Kathe Rita Lasnik Leon Bodd Leopold London (1907–1971) Tutte Lemkow Kvääninuoret - Kvenungdommen Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto Reisende i Buskerud - kulturminner Minnesmerket over norske romer som ble drept under andre verdenskrig Verdas urfolksdag Saemien Sijte Förvaltningsområdet för samiska språket Samiske språk Ellen Aslaksdatter Skum (1827–1895) Samisk høgskole Mellomvegen bo- og rehabiliteringssenter Vibeke Larsen (f. 1971) Samisk Kunstnerråd Carl Axel Gottlund (1796–1875) Finnskogprisen Sven R. Gjems (f. 1938) Trysil Finnskog Reisende folk