 Fallabygningen en gang før 1922. er ei loftstue i Skrukkelia i Hurdal på Romerike. Den ble bygd på 1700-tallet på Vestre Falla, og skal etter tradisjonen være satt opp av skogfinner som innvandret til bygda på 1600-tallet. Stua ble flyttet til nytt tun i 1812, og ble i 1971 flyttet ned til Skabland, der Mathiesen Eidsvold Værk (MEV) har ei lita samling av eldre bygninger. Første etasje har akershusisk grunnplan, noe som var svært vanlig på Østlandet på 1700-tallet: Den har inngangsdør midt på langveggen, der man kommer rett inn i stua, som var oppholdsrom for familien, med gråsteinspeis i hjørnet rett framfor inngangen. Til venstre går det ei dør inn til kammerset. Ettersom Fallabygningen er ei loftstue, har den overetasje med svalgang langs hele langveggen, med inngang til hvert rom. Ifølge Erling K. Lundberg var det soveplasser i overetasjen, som lå godt inntil den varme gråsteinspipa, samt at det var ei luke som slapp opp varm luft fra stuerommet nedenfor. Stigen opp til overetasjen kunne dessuten trekkes opp når man skulle sove. Les mer …
 De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et dekar jord til. lå i Eide kommune på Nordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag. Les mer …
 Svarvestolen. Foto: Anne Gallefos Wollertsen/Eiker Arkiv Svarvestolen (433 meter over havet) er en nedlagt gard i Finnemarka i Modum kommune, som i dag brukes som turisthytte.
Den ble bygget opp av Peder Olsen (født i Värmland i 1625), eller Peder Svarver som han ble kalt, fra 1648. Han livnærte seg ved blant annet å svarve eller dreie husgeråd i tre som han solgte til naboer og bygdefolk. Peder var barnebarn av finner som utvandra fra Finland til Sverige i siste halvdel av 1500-tallet, og Peder vandra altså videre til de store skogene mellom Drammenselva og Lierdalen. Nordvest for Glitre fant han en plass som lå lunt til for nordadraget, hadde brukbart jordsmonn og med en liten bekk like ved. Peder dyrket rug, en spesiell sort som var hardfør og ga opp til 25-30 fold. I bekken hadde Peder en bekkekvern hvor han malte kornet. I 1667 hadde Svarvestolen utvidet jordveien, og hadde da en besetning på tre kuer og to ungfe. Les mer …
 Bugøynes ved Vestersandfjæra. Foto: Magnus Berg (1996) ( finsk/ kvensk: Pykeijä, Nordsamisk: Buođggák) er et fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark, som ligger innenfor Bugøya på sørsiden av Varangerfjorden. Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet. Finsk er et språk som brukes daglig, derfor har fiskeværet fått kallenavnet Pikku-Suomi på finsk ( norsk: Lille-Finland). Hovednæringene i Bugøynes er fiske, turisme, kongekrabbefangst og eksport, og i dag bor det ca. 200 mennesker her. I 1760-årene har det bodd samer i Bugøynes. Etter grensedelingen med Sverige i 1751 ble Bugøynes regnet til Norge og ikke til fellesdistriktene som de øvrige deler av kommunen. Den spredte faste bosetting av samer og nordmenn skapte ikke noen tett bebyggelse slik den sterke innvandringen fra Finland gjorde i 1850-60 årene. Les mer …
| 
