Forside:Samisk historie og kultur

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
Samer • finner/kvener • romanifolk • rom • jøder
sørsamer • umesamer • pitesamer • lulesamer • nordsamer • austsamer
språk • byggeskikk • rein • mat • religion/livssyn

Om Samisk historie og kultur
Det samiske flagget

Samer (nordsam.: sámit, sápmelaččat; lules.: sáme, sábmelattja; pitesam. sámeh; sørsam.: saemieh; tidl. norske betegnelser lapper eller finner) er ei folkegruppe med status som urfolk. Grupper, som består av en rekke undergrupper, har sitt historiske tilhold i det nordlige Skandinavia og det nordvestlige Russland. Det er anslått at det finnes mellom 50 000 og 80 000 samer. Den største samiske befolkninga finnes i Norge, med rundt 40 000 mennesker. Samisk samarbeid over landegrensene har blitt stadig sterkere gjennom 1900-tallet og i vårt århundre. Den 6. februar er siden 1992 Samefolkets dag, og denne feires som nasjonaldag. «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba og trykt i Anders Larsens avis Sagai Muittalægje i 1906 har siden 1986 vært den samiske nasjonalsangen. Samme år ble det samiske flagget innført. Hovedfargene er blått og rødt, som er de mest brukte fargene i samedraktene. Ringen i flagget symboliserer samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Buesame
Foto: Ukjent
Norsk Samisk Langbuelag ble stiftet 2008 i Karasjok. Stifterene var Even Bjørsmo og Truls Erik Dahl. Formålet var å bevare en lang kulturarv som var i ferd med å gå i glemme. Samiske ord for "bluntpil" ble fortått og gjenfunnet. Det ble avholdt to buebyggerkurs for samefolket, et i Karasjok og et på Snåsa.   Les mer …

Elsa Laula (trulig ca. 1900).
Elsa Laula Renberg (f. 29. november 1877 i Vilhelmina eller Susendalen, d. 22. juli 1931 i Brønnøy) var ein sørsamisk politisk aktivist. Ho er særlig kjent som forfattaren til skriftet Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena (1901) og som hovudarrangør av det aller første samiske landsmøtet, som vart heldt i Trondheim den 6.9. februar 1917. Elsa Kristina Larsdotter Laula vart fødd den 29. november 1877Gardfjäll ved grensa mellom Vilhelmina kommun og Storumans kommun av mora Kristina Josefina Larsdotter (1847–1912) og faren Lars Thomasson Laula (1846–1899, frå Susendalen i Hattfjelldal). Ho voks opp i Suofo (Såafoe) ved Dikanäs i Vilhelmina kommun. Av Folkräkningen 1890 går det fram at Elsa Stina hadde ein eldre bror (Tomas Leonard, f. 1874) og fire yngre søsken (Jonas Petter Ture (f. 1880), Maria Katarina (f. 1882), Klemet Eugénius (f. 1886) og Kristofer Damanius (f. 1887)). Som heimstad er oppgjeve Lappska allmogen. I 1891 fikk ho ein bror til, Mattias Larsson Laula. Mattias og faren drukna i 1899. Elsa begynte på jordmorutdaninga ved Södra barnbördshuset i Stockholm, men fullførte av ukjente grunnar aldri den utdaninga. Derimot vart ho kjent for foredraga sine i Stockholm.   Les mer …

Mons Aslaksen Somby (født 13. februar 1825 i Katokeino, død 14. oktober 1854 i Alta) var en av de sentrale personene i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852. For dette ble han dømt til døden og henretta sammen med Aslak Jacobsen Hætta. Han var sønn av Aslak Olsen Somby og Inger Monsdatter Siri, og var gift med Inger Johannesdatter Hætta. Familien drev med reindrift, og Mons Somby begynte tidlig med dette selv. I forkant for opprøret hadde det gått en religiøs vekkelse over Sápmi. Den starta i Tornedalen, der sogneprest Lars Levi Læstadius i Karesuando siden hans religiøse opplevelse i 1844 holdt folkelige, pietistiske prekener. Han angrep særlig brennevinshandlerne, som ble rike mens samene led under økende alkoholmisbruk. Både blant kvener og samer fikk denne bevegelsen feste.   Les mer …

Foto: Olve Utne
(2009)
Verdas urfolksdag blir markert den 9. august. Dagen vart innstifta av FN i 1994 som ein lekk i å fremje internasjonalt samarbeid om urfolksspørsmål. Dagen er er ei årleg markering av urfolks kultur i sine mangfaldige ovringar jorda rundt, og skal også tene til å fokusere på dei problema urfolk står andsynes mange stader i form av diskriminering, ekskludering, fattigdom, og somme stader direkte valdeleg undertrykking. Ein reknar med at det i dag er om lag 370 millionar menneske som tilhøyrer urfolk, spreidd over 90 ulike land. Urfolk er folkegrupper som har levd i eit område føre det vart kolonisert eller gjort om til ein stat, og som ikkje identifiserer seg med den statsberande kulturen i landet. I Noreg har samane status som urfolk.   Les mer …

Svensk Lappland med nyare tids utstrekning av Pite lappmark vist i lys oransje.
Pite lappmark er ei historisk såkalla lappmark kring Pite älv i Lappland i Norrbottens län i Sverige. I vår tid omfattar Pite lappmark dei noverande kommunane Arjeplog, Arvidsjaur og Malå. Arjeplog så vel som nordlege og vestlege delar av Arvidsjaur er pitesamisk område, medan resten av Arvidsjaur og Malå språkleg og kulturelt hører til det umesamiske området. Først på 1600-talet omfatta Pite Lappmark dei historiske samebyane Luokta (òg skrive Lockteå o.a.), Arvidsjaur, Semisjaur og Laisbyn. Den sistnemnte byen strekte seg ned langs fjellkjeda heile vegen til Frostviken i Jämtland, som viser at Pite lappmark altså tidlegare hadde ei betydeleg større utstrekning enn i seinare tid. Luokta tyder ‘vika’, men kva for ei vik som gav byen namnet sitt er ukjent. Arvidsjaur er oppkalla etter ein sjø med same namnet, medan Semisjaur kjem av sjøen Sebnejaure sørom Uddjaur. Laisbyn kan ha fått namnet sitt anten etter Laisälven, sjøen Stor-Laisan i Arjeplog eller kanskje den litle sjøen Laisan ved Tärna kyrkje i noverande Lycksele lappmark.   Les mer …

Kjørereinar er normalt gjelda. Her ser vi kanefart med rein ved det tidligare Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim ein gong kring 1905.
Reingjelding eller reinkastrering blir utført på hannreinar, gjerne i treårsalderen, som skal trenast opp til kjørerein, og dessutan ofte òg andre hannreinar som skal vera med på å skapa ro i større reinflokkar. Tradisjonelt har reingjelding vorte utført ved at ein bit over testiklane med for- og hjørnetenner til sædstrengene sprikk med eit hørbart knepp, og deretter mosar sund testiklane mellom fingrane. To fordeler med denne metoden er at skinnet ikkje blir punktert, noko som minskar infeksjonsfaren; og at testikkelvevet til ein viss grad er intakt, slik at ein minimal testosteronproduksjon framleis kan finne stad. Reinen viser gjerne teikn til å vera uvel i to–tre dagar etter inngrepet. Frå andre halvdelen av 1900-talet har denne metoden vorte ulovlig, og i dag går gjeldinga normalt for seg med burdizzo-tong, som knusar vevet i sædstrengen.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Generelt:

Sør- og umesamisk:

Pite- og lulesamisk:

Nordsamisk:

Østsamisk:

 
Kategorier for Samisk historie og kultur
 
Andre artikler
 
Siste endringer for Samisk historie og kultur

Flere endringer ...