Forside:Samisk historie og kultur

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER
samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani • jødisk
sørsamisk • umesamisk • pitesamisk • lulesamisk • nordsamisk • austsamisk
språk • byggeskikk • rein • mat • religion/livssyn

Om Samisk historie og kultur
Det samiske flagget

Samer (nordsamisk: sámit, sápmelaččat; lulesamisk: sáme, sábmelattja; pitesamisk sáme (og eldre sámeh); sørsamisk: saemieh; tidl. norske betegnelser lapper eller finner) er ei folkegruppe med status som urfolk. Grupper, som består av en rekke undergrupper, har sitt historiske tilhold i det nordlige Skandinavia og det nordvestlige Russland. Det er anslått at det finnes mellom 50 000 og 80 000 samer. Den største samiske befolkninga finnes i Norge, med rundt 40 000 mennesker. Samisk samarbeid over landegrensene har blitt stadig sterkere gjennom 1900-tallet og i vårt århundre. Den 6. februar er siden 1992 Samefolkets dag, og denne feires som nasjonaldag. «Sámi soga lávlla», skrevet av Isak Saba og trykt i Anders Larsens avis Sagai Muittalægje i 1906 har siden 1986 vært den samiske nasjonalsangen. Samme år ble det samiske flagget innført. Hovedfargene er blått og rødt, som er de mest brukte fargene i samedraktene. Ringen i flagget symboliserer samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.   Les mer ...

 
Smakebiter
Alta-saken, også ofte omtalt som Alta-konflikten eller Alta-aksjonen[1], var en langvarig konflikt omkring planene for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. De første planene ble lagt fram i 1968, og i 1973 ble den førte protestorganisasjonen, Altautvalget, danna. Protestene handla både om samiske rettigheter og miljøvern. Fra samisk side dreide det seg både om retten til landet, fordi bygda Masi (Máze) skulle demmes ned, og reindrifta som ville bli sterkt påvirka av kraftutbygging. Andre organisasjoner, og etter hvert Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, sto sammen i kampen mot utbygging, som etter hvert eskalerte til sivil ulydighet i et omfang som ikke hadde vært sett siden andre verdenskrig. På den andre sida sto regjeringa, energimyndigheter og Finnmark fylkesting.   Les mer …

Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien. Kulturminner
Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde.
Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder).   Les mer …

Peder Clauſſøn (Friis):

«Beſkriffuelſe. Om Siøfinnerne i beſynderlighed.»


  Siøfinnerne boe altid ved Fiorde / der ſom Furreſkouff oc Granneskouff nock ere / paa det de kunde hafue Brænde- / Ved oc Tømmer til at bygge Skib aff / oc boe de udi ſmaa Huſe oc Hytter / huilcke halff parten ere i Jorden / dog ſomme hafue ſkiøne Huus oc Stufuer / oc naar de hafue udhugget Skoufuene paa et ſted / ſaa drage de fra deris Hus / oc til en anden Fiord / ſom ſkouff er / oc boe der / oc gifue til Kongen en liden rettighed om Aaret for ſamme Skoufue oc Vaaning / oc de bevare ſig intet met Jorden at forarbeide / derfor ſkeer det ſommeſteds ſønder i Nordland / at der ſom Finden drager fra / oc hafuer affhugget Skoufuen / der drage Norsk Folck til igien / oc pløye oc ſaae / oc giøre der ſkiønne Jorder aff. De hafue ſynderlig gaffn aff deris Skibbygning / fordi de ere gode Tømmermænd / oc bygge alle Nordfar-Jacter oc Skibe hiemme hos dennem ſielfue / paa deris egen bekoſtning / for et temmeligt værd / ſom er 1 ½ Daler for huer alne Kiøl i et Skib indtil 20 alne / men er Kiølen længer / da tage de 3 daler for huer Alne Kiøl / indtil 30 alne / huilcket Skib kand vel bære et 100 Læſter Gods.   Les mer …

Ole Petterson var en svenskesame, som kom over til Rossfjordbygda i Lenvik. Etter all sannsynlighet kom han sammen med flyttsamene i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. Petterson var en mann med interesse for jorda og naturen, noe han i sin tid også overførte til sine etterkommere.

Vi vet ikke for sikkert når han ankom Rossfjordbygda, men vi vet at han bodde i Sultindvik den førsta tid. Seinere flytta han til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her rydda Ole Petterson seg en liten gård; satsa på korn og poteter og ble boende i seks år. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble derved den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn.

  Les mer …

Kjørereinar er normalt gjelda. Her ser vi kanefart med rein ved det tidligare Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim ein gong kring 1905.
Reingjelding eller reinkastrering blir utført på hannreinar, gjerne i treårsalderen, som skal trenast opp til kjørerein, og dessutan ofte òg andre hannreinar som skal vera med på å skapa ro i større reinflokkar. Tradisjonelt har reingjelding vorte utført ved at ein bit over testiklane med for- og hjørnetenner til sædstrengene sprikk med eit hørbart knepp, og deretter mosar sund testiklane mellom fingrane. To fordeler med denne metoden er at skinnet ikkje blir punktert, noko som minskar infeksjonsfaren; og at testikkelvevet til ein viss grad er intakt, slik at ein minimal testosteronproduksjon framleis kan finne stad. Reinen viser gjerne teikn til å vera uvel i to–tre dagar etter inngrepet. Frå andre halvdelen av 1900-talet har denne metoden vorte ulovlig, og i dag går gjeldinga normalt for seg med burdizzo-tong, som knusar vevet i sædstrengen.   Les mer …

Planteikning utført av okkupasjonsstyret.
Krokelva fangeleir var ein tysk fangeleir omlag 300 meter nordom den seinare Semska stasjonSemska i Saltdal kommune under andre verdskrigen. Leiren vart etablert i 1942 og oppløyst ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Krigsfangane var sett til tvangsarbeid på Blodvegen. Ved kapitulasjonen var det 790 fangar der. 364 fangar omkom i løpet av åra leiren var i drift. Dei attlevande fangane sette opp eit minnesmerke i 1945. Dette minnesmerket vart sprengt av dei norske myndigheitene i samband med Operasjon asfalt i 1950, og dei einaste spora etter leiren i dag er overgrodde levningar i landskapet.   Les mer …
 
Kategorier for Samisk historie og kultur
 
Andre artikler
 
Siste endringer for Samisk historie og kultur

Flere endringer ...

  1. 'Alta-saken' er valgt som tittel fordi artikkelen omfatter mer enn selve aksjonen og konflikten; den dekker også opptakten og etterspillet.